Forrige vinter omkom tre av ni skredtatte på grunn av skavlbrudd i Norge, og de siste årene har hvert år minst en person mistet livet på grunn av skavlbrudd.

Skavler ble omtalt som en naturfare allerede i alpinismens tidlige dager. Tyske og østerrikske geografer var på 1930-tallet de første som beskrev at en skavl var en overhengende og kileformet forlengelse av en flat bøyelig snøoverflate. De observerte at skavlene ble dannet ut fra markerte rygger eller der skråningsvinkler endret seg brått. Skavlene vokste både utover og oppover. Det er hovedsakelig helningsvinkelen i snøoverflaten som skavlene vokser ut fra, som bestemmer om en skavl dannes eller ikke hevdet de, og hvis helningen er over 35 grader dannes det ingen eller bare veldig små skavler. Geografene oppdaget at de største skavlene ble dannet når den fremherskende vindretning kunne samle opp masse snø fra et stort kildeområde og transportere snøen mot en bratt kant som lå vinkelrett på vindretningen.