«Jeg gjør en mental opptelling; jeg har 349 kilometer igjen, 70 kilo i pulken, 24 dager til rådighet, og et helt nytt tall: 0 tro på meg selv.»
Pulken velter og ruller sidelengs for syvende gang på 100 meter. Tanken på det å nok en gang koble meg ut av selen, gå baklengs til pulken samtidig som jeg holder den igjen for å sørge for at den ikke ruller videre nedover bakken jeg traverserer, velte den tilbake og koble meg inn i selen igjen i motbakke – er uutholdelig.
Motløsheten har for lengst tatt meg. Jeg snur meg, mest for å sende et skuffet blikk til pulken. Men blikket mitt faller heller på Haukeliseter, hvor jeg startet turen min for tre timer og én kilometer siden.
Jeg gjør en mental opptelling; jeg har 349 kilometer igjen, 70 kilo i pulken, 24 dager til rådighet, og et helt nytt tall: 0 tro på meg selv. Heldigvis har jeg også 1 kontrakt med NRK der jeg har forpliktet meg til å forsøke å gjennomføre turen og filme det hele.
Jeg har også minst 50 venner og familiemedlemmer som jeg har skrytt uhemmet av bragden jeg skal gjennomføre til.
Man skuffer ikke rikskringkastingen eller vennene sine, så jeg går videre.
I løpet av første etappe skal jeg krysse Hardangervidda, det er den klassiske ruta som går fra Haukeliseter til Finse. Dette er turens flateste, men også lengste etappe på 126 kilometer. Den etappen skulle være min myke start, men slik ble det ikke. Allerede dag to tok jeg en feil avgjørelse. Jeg gikk i ulendt og ukjent terreng i total whiteout. For de som ikke har opplevd whiteout før, er det når alle konturer i landskapet viskes ut og himmelen og bakken går i ett. Lars Monsen skildret i sin bok Norge På Langs hvordan han en gang hadde stått i hocke i en utforbakke i flere minutter. Kameraten sto bak og lo, bom stille – akkurat som Monsen.
Jeg valgte å gå i whiteout da jeg skulle ned fra Vesle Nup mot Hellevassbu. Jeg så ingenting og kart kan jeg ikke bruke i slike forhold, og dermed var det bare GPS-en som visste hvor jeg var. Den fortalte optimistisk at området hvor jeg gikk var nærmest flatt, men da pulken til stadighet rullet over på siden forsto jeg at dette ikke stemte. For sikkerhets skyld koblet jeg meg av og holdt pulken med hendene. Bare minutter etter skjedde det. Det føltes som om bakken forsvant under meg. Jeg tok kollbøtter noen meter nedover en skrent samtidig som pulken kommer dundrende etter. Jeg stoppet opp i en snøfonn. På mirakuløst vis hoppet pulken over meg. På grunn av forholdene ante jeg ikke hvor lang skrenten var, og det var med en ekkel følelse i magen at jeg så pulken stanse om lag 20 bratte meter under meg. Hva som hadde skjedd om jeg var koblet i pulken, tør jeg ikke tenke på.
«Den etappen skulle være min myke start, men slik ble det ikke. Allerede dag to tok jeg en feil avgjørelse.»
Jeg kaver meg ned til pulken, kobler meg inn og går videre. Skistaven kaster jeg fremfor meg for å forsikre meg om at terrenget er flatt. I halvannen mil, selv over vann – er jeg livredd. En sliten rygg og mange timer senere ligger jeg i teltet. Og så gjør jeg det fineste man kan gjøre på tur alene. Jeg tenker. Jeg tenker helt uten forstyrrelser og avbrudd. Jeg tenker på hvor redd jeg er. Redd for å være helt alene i fjellet, og redd for alt det slitet som venter. Men, jeg tenker også på hvor privilegert jeg er, som skal få bruke mer enn tre uker på tur og leve i og med verdens fineste natur.
Slitet jeg var redd for var det ingen tvil om at jeg møtte. Å tråkke egne spor i fersk mars-snø som ikke har rukket å bli hard, og å navigere uten noen å sparre med og å sette opp telt alene i kuling er tøft. Men, når man ligger i soveposen, mett, varm og nærmere målet enn kvelden før, kommer også mestringsfølelsen snikende. Og jeg tror det er noe ekstra fint med mestringsfølelsen man får på tur, det er så håndfast hva du har klart – og du har klart det helt på egen hånd. I løpet av kryssingen av Hardangervidda lærte jeg meg å like slitet og belønning det fører med seg. Og ved neste milepæl, i det jeg tråkket over togskinnene på Finse, var det godt å vite at jeg hadde 224 snødekte kilometer foran meg.
Skarvheimen
Jeg gledet meg til denne etappen, og det skulle vise seg å være berettiget. Turen inn i Skarvheimen, fra Finse til Geiterygghytta over Omnsbreen var nydelig. Motbakkene opp mot breen var akkurat bratte nok til at jeg fikk varmen i meg og utsikten – både mot breen i nord og Finsevann og Hardangerjøkulen i sør var makeløs. Nedkjøring fra breen svingte seg i smale passasjer mot Omnsvatnet som igjen sammen med Geiteryggvannet sørget for en myk innkjøring til Geiterygghytta, og min første dusj på ti dager.
Etter en dusj, to elgmiddager og hele to netter i seng var jeg klar for å ta fatt på resten av Skarvheimen. Det er noe helt eget med Skarvheimen. Noe helt eget som ikke så mange vet om. Kanskje er det fordi den blir litt unnselig der den ligger mellom Hardangervidda og Jotunheimen? Skarvheimen er mektig, med dype daler og høye topper, men ikke ugjestmild som Jotunheimen kan være. Skarvheimen er lettgått, men tenderer ikke til å være kjedelig, som jeg tør å påstå at Hardangervidda kan være. Jeg tror Skarvheimen har fått det beste av to verdener, og det var en fryd å tilbringe en uke der med ski på beina.
Jotunheimen
«Når jeg kommer frem, river jeg av meg ski og pulk og løper inn med en kjele fylt med snø. Til min store fortvilelse virker heller ikke kokeapparatet her.»
En strabasiøs tur i scooterspor fra Tyinkrysset til Tyinvannet markerte inntreden i Massivs tredje fjellområde. Jotunheimens dramatiske natur med voldsomme tinder og dype daler skulle passende nok vise seg å gjenspeile min opplevelse av etappen. En mild morgen, så mild at jeg våknet av kondens som dryppet fra teltet, sluttet brenneren min å spille på lag. Brenneren som jeg var helt avhengig av for å smelte drikkevann. Jeg peilet ut neste hytte: Krossbu. Her var det vinterstengt, men en nødbu med kokeapparat skulle det være. Det var 13 kilometer dit og altfor mange høydemeter. Men jeg måtte dit, og det måtte gå.
Høydemeterne jeg så på kartet skulle vise seg å være turens bratteste og tøffeste bakke. Og der, midt i bakken, gikk jeg tom for vann. Det var langt igjen til Krossbu, og hodepinen kom snikende. Tanken på at jeg skulle få vann på Krossbu var god drivkraft, og jeg trasket på videre. I det mørket begynte å presse på, gjorde tårene det samme. Jeg hadde fortsatt flere kilometer igjen og på grunn av et lite, defekt apparat har jeg mistet all min frihet til å slå leir når kroppen sier stopp. Like etter ser jeg Krossbu og nødbua.
Når jeg kommer frem, river jeg av meg fjellski og pulk og løper inn med en kjele fylt med snø. Til min store fortvilelse virker heller ikke kokeapparatet her. I løpet av dagen har temperaturen falt om lag ti grader og i nødbua er temperaturen som utendørs, rommet er for kaldt for å fyre med gass. Det føles ut som verden min raser sammen. Helt motløs går jeg ut av bua og setter meg på trappa.
Først da legger jeg merke til det – det er lys på Krossbu! I vinduet ser jeg en ung jente, og når hun får øye på meg åpner hun vinduet og inviterer meg inn. Gråtkvalt tar jeg tak i pulken og traver mot hytta. Jenta i vinduet heter Eirin, hun er bare 22 år, og imponerende nok skal hun dagen etter åpne Krossbu for første gang som eier og bestyrer. Eirin tilbyr meg både seng og dusj. Jeg takker ja med hjertens lyst. Tjue minutter senere står jeg og tørker meg etter mitt livs dusj, og det banker det på døren: «Nå er det middag, kom ned når du er klar». Klar var jeg på rekordtid, og snart satt jeg med Eirin, hennes far, en venn og kokken på Krossbu i en varm stue og spiser hjemmelaget mat med lokalt øl til. Akkurat da tenkte jeg at dette er kanskje noe av det fineste jeg har opplevd. Det tenker jeg forresten ennå.
«I vinduet ser jeg en ung jente, og når hun får øye på meg åpner hun vinduet og inviterer meg inn. Gråtkvalt tar jeg tak i pulken og traver mot hytta».
Breheimen
«Disse milene mot Sota Sæter, i storslått natur med breer og daler omgitt av spisse tinder, bruker jeg så fornuftig jeg bare kan. Jeg tar inn alt.»
Nærmest i ekstase over den foregående kvelden setter jeg kursen vest og går mot Breheimen, og turens siste fem mil. Disse milene mot Sota Sæter, i storslått natur med breer og daler omgitt av spisse tinder, bruker jeg så fornuftig jeg bare kan. Jeg tar inn alt. Kjenner på hvor godt varm turmat smaker i et iskaldt telt. Nyter følelsen av å ha det godt inne i hetta når det stormer og kjenner sola mot forfrosne kinn når det det ikke stormer. Være helt, helt alene. Og ikke minst – jeg ser meg stadig tilbake. For de sporene jeg ser da, de er mine, og alle de mila mellom meg og horisonten, de er det jeg som har gått. Og det er det lov å være stolt av.
Pia Marie Arnesen jobber som lærer, og har bloggen Pia med fjellskia. Denne turen ble også vist i NRK-serien Helt Alene.
Om ruta
Fjellområdene Hardangervidda, Skarvheimen, Jotunheimen og Breheimen henger sammen, så det trengs ikke transport mellom. Ofte markeres overgangen ved at man krysser en vei.
MASSIV er en 350 kilometer lang tur som strekker seg gjennom disse fjellområdene. Du kan velge å gå hele turen i ett strekk, eller dele den opp i etapper. Turen er forholdsvis oppnåelig for alle, da den er lagt opp etter hyttenettet til DNT og en trenger derfor ikke å sove i telt. Går du rundt påsketider er også hele ruten kvistet. DNT har lagt opp til at man går fra nord mot sør. Om du velger denne versjonen, får du unnagjort de tøffeste etappene tidlig, og du har stort sett sola i ansiktet. Velger du å snu ruta, som jeg gjorde, får du gått deg litt inn på Hardangervidda, og du slipper å bli solbrent.
Dermed kan du gå turen fra A til Å med ski på beina. Jeg valgte å starte på Hardangervidda, i motsetning til de fleste som går denne turen, for å unngå å bli solbrent i fjeset, og bli bedre kjent med Nord-Europas største høyfjellsplatå.
TID: Jeg gikk gjerne litt kortere eller lengre per dag enn DNTs turbeskrivelse, og sov ikke alltid på hytter. Totalt brukte jeg 24 dager, ikke 16 (god på å hvile).
