Nordkalottruta med ski og pulk

Score, tenker jeg. Dette sitatet burde alle leve etter.

Vel hjemme i leiligheten min ringer mobilen. Ukjent nummer. Jeg nøler før jeg tar den. Hvem ringer meg så sent på kvelden? undrer jeg.

Det er Inger Idrupsen. Jeg kjenner henne ikke. Hun forteller at hun skal på langtur.

– Det er så mange som drar til Grønland for å gå langt på ski, eller Svalbard, forteller hun. Hun vet at jeg har gjort begge deler, og selv har hun også gått over Grønland.

– Jeg vil oppleve Nordkalotten, gå langt og være ute lenge, her, nært men likevel vilt. Sove i telt og trekke pulk. Vil du være med?

Spørsmålet kommer litt brått på meg. Jeg svarer at jeg må tenke litt på det, men inne i hodet mitt surrer fortsatt sitatet fra tidligere på dagen, og jeg vet jeg kommer til å si ja.

To dager senere har vi, Inger og jeg, begynt å planlegge en 800 kilometer lang skitur vinteren 2015. Fra Kautokeino i Finnmark til Kvikkjokk i Sverige.

Plutselig er dagen kommet. Vi står på startstreken, Kautokeino. Jeg og hunden min Eira, Inger og den lånte hunden Minik. Pulkene bak oss veier rundt 80 kilo.

I luftlinje er det 30 mil til Kvikkjokk hvor endestasjonen er, men vi skal jo ikke gå rett fram, vi skal snirkle oss sørover.

En liten avstikker her, og en snarvei der. Etter to uker har vi planlagt ett depot.

Det er mye mat og drivstoff som skal være med, og 80 kilo er på grensen av hva som er trivelig å dra i en pulk.

Vi gjør ikke dette for å imponere noen, det er ikke prestisje for oss å skulle dra all maten fra start.

Denne turen skal være vår tur – og da gjør vi som vi vil.

White-out: Når man er lenge på tur må man regne med noen dager med white-out. Inger, hundene og pulken var det eneste som ikke gikk i ett i fargenyanser disse dagene. Foto: Therese Kongsli Jakobsen

«Marssola flørtet med oss da vi vinket hadet og satte avgårde i ett gammelt scooterspor. Sporet skulle snart en annen vei enn oss, og på utsiden var det bunnløs sukkersnø. Men vi gliste fra øre til øre likevel, endelig er vi i gang! Himmelen lekte fargepalett med oss idet vi satt opp camp 7 km fra start. Det er hvitt, oransje, rosa, og gult så langt øyet kan se over vidda. Teltet skal være hjemmet vårt de neste seks ukene, og det føles godt. Nå har vi krøpet ned i posen, vel vitende om at vi er utrolig priviligerte som har mulighet til å gjøre dette.» (Dagboknotater dag 1)

Fem dager etter start er vi kommet oss til Kilpisjävri. Vidda har vært forholdsvis snill med oss.

Selv om det har vært gjennomslagsføre til tusen har sola skint, og vinden holdt seg rolig.

Vi ringer hjem til kjente og kjære, ler og jubler. Forteller om jervene vi så forsyne seg av reinsflokkene på vidda, om lunsjene vi måtte spise med ryggen mot vinden så suppa ble full av hår.

Noen dalfører er så nydelige at vi hvisker for å ikke ødelegge magien, lister oss forbi

På fem dager har vi rukket å bli ganske godt kjent. Flere ganger har vi begge brutt ut i spontan jubel i ren glede over å få lov å gjøre det vi gjør, og det slår meg at det ikke er så viktig om vi kjente hverandre fra før eller ei. Vi har samme mål og samme drøm, og aldersforskjellen på tyve år spiller ingen rolle.

 Vi bruker de neste fire dagene på å vandre gjennom Indre Troms.

Naturen er så stor, så majestetisk og urørt at vi lurer på om det er verdens vakreste sted.

Store fjell danner dalsystemer som man føler seg uendelig liten i.

Fjellene ser ut som de har hatt det iskaldt i vinter. De er dekket av is og frostarmer.

Noen dalfører er så nydelige at vi hvisker for å ikke ødelegge magien, lister oss forbi.

Vi tråkker oss over fjell og gjennom kratt.

Ved Altevann har vi depot. Dit kommer familie og kjæreste med mat for de resterende ukene og ikke minst – tacomiddag!

Vi spiser oss stappmett og skåler i vin og brus. Kvelden går dessverre altfor fort, og plutselig er vi alene igjen.

Været gjør at vi får noen ufrivillige hviledager på hytta.

De benytter vi til å vaske både hår og kropp i en balje vi finner.

Inger skyller opp både sokker og undertøy – vips! Så er vi nye mennesker.

Wienerbrød: I depoet som vi fikk ved Altevann, like før halvveis, overrasket kjæresten meg med en pose wienerbrød. Wienerbrød til lunsj er en fest! Foto: Therese Kongsli Jakobsen.

«Nå sitter vi på toppen av hvert vårt liggeunderlag inne i teltet. Vi stirrer tomt framfor oss, og dytter i oss mest mulig av godteriet vi fikk i depoet. Pulken var helsikkes tung i dag! Derfor prøver vi febrilsk å bli kvitt litt vekt. He-he. Det har heller ikke hjulpet at hele dagsetappen har vært en eneste lang oppoverbakke over Salvasskaret. Kun den siste km har vært nedover, og vi har gått 14! Nå ligger vi bare et par hundre meter fra Lappjordhytta. Hundene har jobbet fantastisk i dag, og det er vi begge glad for.

Vi er slitne, alle fire! Det er faktisk første gangen jeg ser Inger skikkelig sliten i dag, og vi har vært 13 dager på tur! Hva den dama er laget av vet jeg ikke, men hun er en jævel på å gå og trekke. Terrenget vi har gått i har vært stort. Hvite store fjellsider som sola har lyst opp. Selv om jeg har vært sliten og det har vært tungt, har jeg klart å nyte omgivelsene. Vi går i eventyrland! Til lunsj byttet jeg ut rett-i-koppen med de siste Wienerbrødene jeg fikk i overraskelse i depotet. Da var det fest! Wienerbrød, sol, flinke hunder og fin turvenninne – det er jo ikke så ille å slite litt når man har det så bra!

I morgen er det ned til Torneträsk, som er et gigantisk vann på hele 11 mil! Heldigvis skal vi bare til Abisko, som ligger ca. to mil herifra. Nå er det bare resten igjen!» (Dagboknotater dag 13)

«Wienerbrød, sol, flinke hunder og fin turvenninne – det er jo ikke så ille å slite litt når man har det så bra!»

 Vi går innom Abisko, og følger scooterleden videre inn i Sverige.

Det er flere hytter underveis, og de er alle bemannet.

Det er med stor glede vi stopper innom disse hyttene, for å slå av en prat, og kanskje få en kopp varm saft.

 «Startet dagen i et melkeglass. Whiteout. Våt snø – turlivet ikke sååå kult når alt blir vått. Planen var lunsj på Hukajävre, en hytte Inger har vært på tidligere, og deretter bestemme oss om vi skulle gå inn i Norge eller videre ned Sverige. Kilometerne gikk sakte. Ingen spor og mye snø. Etter en stund kom det en gjeng med hundespann, og vi fulgte sporene deres. Hukajävre dukket likevel aldri opp virket det som. Men så! Plutselig! Ut på hyttetrappa kommer det tre gamlinger – og jammen var det ikke de samme som Inger møtte sist gang hun var her – for 20 år siden!

Vi ble hoiet inn, fikk servert varm saft og mandelkaker. Vi bestemte oss for å bli her en natt. Mens vi satt inne og pratet var Eira og Minik ute, tjoret i hvert sitt hushjørne. Eira hadde krøllet seg fint sammen, Minik derimot!! Jerker går ut en tur for å fyre opp i gammen til oss, men kommer fort inn igjen. Han spør om vi har gitt hunden kjøttbein, og peker mot Miniks hjørne. Hæ? Inger løper ut i en forrykende fart. Da ser hun bare siste rest av en svær rød fisk forsvinne i gapet på Minik.

Den ene verten forteller at hun som fisket den, en dame på rundt 60 år som nå er ute å fisker mer, hadde vært umåtelig stolt i går da hun fikk den. Hun legger forsiktig til at den var nok rundt to kilo. Jeg og Inger ser på hverandre. Spist er spist. Vi kunne vel ikke vite at hun hadde gravd ned fisken sin akkurat der!

Vi gikk oss en liten skitur. Minik var dårlig, kastet opp og uffet seg. Jammen ikke rart når han har trykt i seg over to kilo fisk! Tilbake i hytta ventet en dritsur dame på oss. Inger prøvde å beklage, men på det øret ville hun overhodet ikke høre. Til slutt tilbyr Inger seg å betale for fisken. Da blir hun blid.

Vi spiste middag og koser oss, praten flyter lett rundt bordet. Disse menneskene er helt fantastiske. Hjertevarme, oppriktige og gode. Klokken er etter hvert blitt mye, og vi bestemmer oss får å ta kveld. Når vi kommer ut oppdager vi at Minik er løs! Han har spist seg løs! Inger fikk kjapt tak i han, men gudene må vite hva han har rukket å trylle i seg på den tiden han var på frifot. Vi ler litt og lurer på hvor mye Inger må betale seg ut av i morgen.» (dagboknotater dag 19, 1. april)

Startet dagen i et melkeglass. Whiteout. Våt snø – turlivet ikke sååå kult når alt blir vått

På tur går dagene i surr. Det spiller ingen rolle om det er mandag eller fredag.

Man tar på seg ski på morgenen, går, setter opp camp.

Spiser, sover. Tar på ski og gjør det hele på nytt igjen.

Idet vi går innom Ritsem, et scooterhull i Sverige, blir vi gjort oppmerksom på at det er påske!

Vi toger inn på butikken, handler brød, hvitost og cheese doodlez  – er det påske så er det påske.

Brødskivene nytes i sola, Inger drister seg til å ta alt pålegg vi har på samme skive. Fest!

Vi rusler oss videre, og sannelig er vi kommet til Padjelanta nasjonalpark. På venstresiden skuer vi fjelltoppene i Sarek, foran oss er det åpne vidder.

PÅSKELUNSJ: Sammen med at turen nærmet seg slutten, kom også våren. I Padlejanta kunne vi for første gang spise lunsj på en bar flekk. Foto: Therse Kongslien.

Cheese doodlezene jafser vi i oss på langfredag. Påskeaften feirer vi med kanelboller og mandelkaker en hyttevert på Hukajävre ga oss.

Plutselig går vi inn i Padlejanta nasjonalpark, og det går sakte men sikkert opp for oss at vi nærmer oss Kvikkjokk. Målet. Vi prøver å ikke snakke om det. Vi vil ikke tenke på det, heller bare nyte den siste tiden vi har ute.

Vi går med dunisen den første halvtimen. Inger har fått hvit mascara og hundene har fått rim i pelsen

En morgen er det så kaldt at håret mitt fryser momentant når jeg kryper ut for å gi hundene mat.

Teltet blir pakket keitete ned, med dunisen og de største vottene vi har på.

Vi går med dunisen den første halvtimen. Inger har fått hvit mascara og hundene har fått rim i pelsen. Sola skinner, og utover dagen varmer den også.

Jeg putter musikk i ørene. Synger for full hals bak Inger og Minik. Tar noen dansetrinn innimellom.

Inger ler av meg, jeg bare gliser tilbake.

– Dette er drømmen, sier jeg, og Inger gjentar ordene.

For første gang kan vi ta lunsjen på en bar flekk. Det lukter lyng og vår. Fjellene bader i sol og snøen glitrer.

Det er små ting som dette som gjør at man glemmer uværet og grynninga vi har hatt tidligere på turen.

Glemmer irritasjonsmomenter og at det er tungt. Små ting som gjør det verdt det. Verdt slitet.

En fem-minutter: Like før vi gikk inn i Padlejanta Nasjonalpark. Inger og hundene tar seg en fem-minutter, mens sola varmer. Foto: Therese Kongsli Jakobsen

Plutselig er vi framme, og nærmere 80 mil på ski er tilbakelagt.

Nesten to uker før vi hadde planlagt.

Vi har vært gode til å gå, og det har vært god hjelp i hundene.

Eventyret om Nordkalotten på vinterstid er ferdig.

Vi er lykkelige og fornøyde begge to, selv om det føles som et vakuum å være ferdig med noe som har opptatt så mye tid i nesten ett år.

I drøye fire uker har vi sovet i telt, og vi er begge enige om at Nordkalotten var vakrere enn Grønland.

Når vi kommer hjem lurer alle på hvordan turen har vært. Kranglet vi? Var det tungt? En såpass lang skitur skal være tung.

Man skal møte utfordringer og humper langs veien. Jeg kjente ikke Inger før vi la ut på tur.

Nå gjør jeg det, og jeg er uendelig glad for at hun spurte om jeg ville være med på tur.

Og for at jeg hadde lest det sitatet akkurat den dagen, for ellers kan det hende jeg hadde svart nei.