Fjellskitur i Iran

– Norvege, svarte Janne, Brian og jeg i kor, på vårt mest flytende persisk. 

– Welcome in Iran, sa fyren, som inviterte oss på te inne ved parafinovnen sin inne på bensinstasjonen. 

Gjestfrihet er noe iranere er kjent for. Sjåføren travet etter hvert litt utålmodig bak oss, men så umerkelig han kunne klare.

Hijab er påbudt for kvinner i Iran. Skituren skulle starte i den lille byen Chelgerd. Legenden Odd Eliassen hadde vært på skitur i området to ganger, men ikke særlig mange andre. Her møtte vi de eneste andre utlendingene under hele oppholdet – to dansker som skulle på topptur. 

– Gå på ski med sekk? Oi, det er tungt, sukket de. 

De skulle bare sett oss da vi måtte på kne for å få sekkene på ryggen neste morgen.

«Gjestfrihet er noe iranere er kjent for. Sjåføren travet etter hvert litt utålmodig bak oss, men så umerkelig han kunne klare.»

Det hadde vært elleve minusgrader om natta. Men så fort sola kom fram over fjellene, steg temperaturen lynraskt. Innen klokka ett var det 30 grader i sola. Hijaben, eller skautet var for lengst av, men lå lett tilgjengelig i sekken om vi skulle møte på noen. I denne varmen er det enda godt at burka er forbudt, tenkte jeg mens svetten rant i motbakkene. Brian satte i gang med å garantere storslagen utsikt bare vi kom over den første høyden. Det var selvsagt et billig triks for å lokke oss videre i varmen.

Han hadde rett. Utsikten var storslagen. Foran oss lå mektige fjellsider omkranset av en langstrakt dal. Snøen lyste hvitt og innbydende. Det hadde snødd heftig den siste uka. Her skulle de nye Åsnes-skiene våre få boltre seg. Kartet var ikke helt oppdatert og kanskje ikke helt nøyaktig, heller. Kart er en statshemmelighet, og vi hadde fått tak i et amerikansk flykart. Den neste dagen fulgte vi like godt et revespor.

– Så store poter denne hadde, pekte Brian mot et annet spor i snøen.

– Ulv, eller?

Dyrespor krysset snøen overalt. Det neste var et bjørnespor. Deretter et kattespor. 

Den katten er mye større enn Gråmann, sa jeg og fikk et stikk av lengsel etter den fine tigrete kattepusen min. Den vi så spor etter nå var neppe like kjælen. Kanskje best å ikke møte den? En snøleopard, tro? Eller snøgepard? Vi kunne bare fundere, nyttet ikke å Google. Vi var for lengst ute av dekning.

Ruta som vi hadde staket ut, gikk gjennom et pass mot nordøst. På vestsiden av fjellkjeden lå Irak. Dit hadde vi overhodet ikke tenkt oss. Det var ikke stor fare for at det kom noen derfra heller. Du måtte hett Tormod Granheim eller noe for å komme helberget ned de alpine fjellsidene på vinterstid. Vi fulgte en ubrøytet vei mot toppen av passet. På kartet sto det «road under construction». Her hadde ikke amerikanerne fulgt med i timen. Veien var tydelig ferdig.

«Poenget med å være på tur er å ha det fint. Vi besluttet å gå sydover igjen og ta oss inn i en annen dal.»

Like før passet var veien sperret av en diger snøflanke. Vi gravde en smal sti på tvers og passerte den langsomt vaklende med stegjern på beina og skiene på toppen av ryggsekken. Det var hundreogfemti meter ned til bunnen og best å konsentrere seg om stien. Heldigvis var det ingen steiner å treffe om vi skulle være uheldig å ramle utfor. Gravearbeidet og trygg passering hadde tatt tid og krefter. Vi fortsatte like godt på stegjern. Bare noen hundre meter etter dukket det opp en ny snøflanke. Den bulte av snø og så rasfarlig ut. Det var synlige sprekker i overflaten. Nedenfor var to hundre meter fall med et overheng. Bakken var strødd med store steiner, som det kunne koste livet å treffe om man suste nedover på skalljakka i større og større fart. Den risikoen var ingen av oss villig til å ta.

Hva med å krysse lenger opp, foreslo Brian. Dermed begynte en rekognoseringstur i stupbratt terreng med delvis bare flekker der klissen jord klebet seg til stegjernene og gjorde dem til tunge klosser på beina. 

– Altfor tungt å gå her med sekk, mente Janne.

Jeg nikket.

– Men la oss uansett ta en topptur og sjekke baksiden av fjellet, sa jeg. Det brakte oss til 3.185 meter, mektig utsikt og en klar konklusjon. Vi var kommet til veis ende i denne dalen. Om vi kom til passet, ville vi uansett bli stengt av store rasfarlige snømengder på nordsiden av fjellet. 

Poenget med å være på tur er å ha det fint. Vi besluttet å gå sydover igjen og ta oss inn i en annen dal. Den hadde sett fin ut fra toppen. Sola var på vei ned og vi tok oss fram til en fin leirplass på flata nede i dalen, slik at vi var installert i teltet før mørket kom og kunne feire Jannes bursdag under stjernehimmelen med turens eneste dessert. 

– Her er bursdagpresangen din, sa Brian og overrakte ei flaske bringebærsaft som han hadde slept med seg. 

Normalt ville vi tatt med ei flaske med annet mer sprudlende innhold til å feire med, men alkohol er forbudt i Iran. Den natta våkna jeg og tenkte at det er dumt å ha med seg reinsdyrhjerter inn i teltet når det er rovdyr som lusker omkring.

Hver dag var det wake up-call klokka fem. Det var om og gjøre å komme avgårde på skaren og før sola for alvor tok tak. Hvis det var litt trekk i lufta, kunne det gå an, men neste dag var det totalt vindstille. Allerede klokka halv tolv ble vi helt utslått av varmen og la oss til på en stor stein og steke i sola. Skygge hadde vært fint, men var umulig å oppdrive. 

«Ulvehyl! Ikke én ulv, men mange. Om du ikke har hørt den lyden før – den går gjennom marg og bein. Og ikke var de langt unna heller.»

Brian lå og pønsket ut neste teltplass. Han mente det ville være supert å overnatte på toppen av et fjell. Jeg forsøkte meg på et alternativ, en haug litt lenger ned. Men Brian var urokkelig. Fjelltopp som leirplass måtte det bli. Så snart sola begynte å gå ned ble det kaldt og vi tok til å slite oss oppover. Huset vårt het Reinsfjell 2 Superlight, et tomannstelt fra Helsport, som de hadde understreket ikke var noe stormtelt.

Vi laget nye pluggfester i tykkere tau, sikret også sekkene med snøplugger og opplevde solnedgangen og blåtimen på 3000 meter med 360 graders utsikt. Vinden rusket litt av og til. Plan B var å grave snøhule i en skavl rett bortenfor toppen. Det kjentes helt rått å sove her, men samtidig litt anstrengende for nattesøvnen. Jeg har opplevd stormer som kommer fra intet før. Det minste vindpust fikk meg til å ha ørene på stilker, selv i søvne.

Idet Brian går ut for å koke vann til kaffen på slaget klokka fem neste morgen, hører Janne og jeg en helt umiskjennelig lyd. Ulvehyl!

Ikke én ulv, men mange. Om du ikke har hørt den lyden før – den går gjennom marg og bein. Og ikke var de langt unna heller.

– Brian. Ulv, hvisket Janne forskrekket. 

– Slå på kjelene med noe. 

Det neste vi hører er raske skritt i kald snø og så den spede klangen av skje mot aluminium. 

– Iiik, det høres ut som sauebjeller, pep Janne og så på meg med et blikk jeg ikke kan forklare.

Ulvehylene opphørte. Det var fortsatt mørkt. Brian kom med kaffe. Vi lyttet i taushet. Stillheten utenfor teltet var kvelende. Hvor stille sniker en ulv seg egentlig innpå byttet?

Dagslyset kom tilbake. Ulvene var vekk, men sporene avslørte hvor de hadde vært. De hadde samlet seg akkurat der jeg hadde villet at vi skulle overnatte.  

Turen fortsatte. Vi overnattet i gamle ruiner, sto på ski ned fjellsider og krysset et nydelig elvedelta, stod på ski i Teheran, ble ønsket «Welcome in Iran» overalt vi kom. Vi ble invitert inn på te i landsbyer, fikk kake av vilt fremmede. Men ingenting kommer opp mot ulvehyl før frokost.

Iran

Zagros-fjellkjeden i Iran har områder som egner seg godt for turer med ski, telt og sekk. Denne turen er en del av et skikonsept vi kaller OddE turer, inspirert av legenden Odd Eliassen, som har gått på ski på uvanlige steder over hele verden.

START: Chelgerd. Hit går det rutebusser fra Teheran via Shar-e-Kord, men det kan være tidkrevende. Et annet godt alternativ er å leie minibuss med sjåfør. 

RUTA VÅR: Vi gikk til fots ved utkanten av Chelgerd i løpet av 15 minutter. Der satte vi på skiene og gikk nordover opp gjennom en dal gjennom landsbyen Sheik-ali-Khan og videre opp fjellområdet. Navnene på kartet er stort sett på persisk og ikke lett å tyde. Målet for turen var Aligudarz. som ligger langs vei 62. 

TIPS/RÅD: Iran er i det store og hele et trygt land å reise i, og de fleste reiser går problemfritt for seg. Iranere er dessuten svært gjestfrie og stolte av sin kultur, og de aller fleste besøkende opplever å bli tatt imot på beste måte. På generelt grunnlag oppfordrer allikevel ambassaden nordmenn i Iran til å utvise alminnelig forsiktighet.

Situasjonen i Iran er anspent, og reisende bes om å holde seg oppdatert på situasjonen gjennom å følge med på nyhetsbildet. Det konservative styresettet fordrer at man setter seg inn i og følger lokale lover og regler.I Iran håndshiler man ikke på det motsatte kjønn, med mindre den andre part oppfordrer til det.

Persisk eller farsi er offisielt språk. Vær forberedt på at de fleste snakker lite engelsk.