Allerede tidlig på høsten besøker nåla i gradestokken hyppig det blå i Åkersjø.
Den røde stripen krangler tidvis med den blå stripen om oppmerksomheten, men er snarlig dømt til å tape. Snøen legger seg gjerne allerede i november.
Det er få av områdene i og omkring Åkersjö, som stikker opp over tregrensen. Her er stort sett skog, mye barskog og litt løvskog, myrer, elver, sjøer og vann.
På denne tiden av året har bjørnen nettopp gått i hi, og svenskene har ikke helt kommet seg på plass i scooterdressen enda. I tidsvinduet mellom bjørnens dvaleinnsoving og svenskenes vinteroppvåkning er det stille og rolig i Åkersjö.
Kanskje med unntak av lyden fra børsa til en og annen posterende elgjeger langs en traktorvei, eller en ivrig skogsfugljeger som enda ikke har pakket bort våpenet.
Sjøene har så vidt fått en trygg is, men isfiskehullene er det fortsatt langt mellom.
Scootertrasene har enda ikke fast dekke. For det meste er det stille og rolig.
Det var så vidt vi fikk plugget lavvoen den første natten. Bakken er telet, men snøen som dekker den er ikke mer enn ei tynn skorpe. Vi vasser ikke i dypsnø. Men det er nok.
Jeg, Björn Benz, Pulkeladden, Askepulk og hunden Kara har lagt i vei på sesongens første skitur. Björn bor her i Åkersjö, og vi har vært turkamerater i mange år. Han er opprinnelig fra Tyskland.
For et par år siden flyttet han og familien til Åkersjö for å overta og drive et gjestgiveri.
Det går oppover. Skituren altså. Ja, gjestgiveriet også for så vidt.
Oppover langs en grusvei som nå er dekket av snø. Sporløs snø. Foran oss vel og merke. Bak oss er det spor av to par ski og to pulker og flere hundepoter. Björn har lyst til å se på et område han hittil ikke har hatt tid til å utforske helt nøye. Ansettfjällen. Langs ruten vi har planlagt er det blant annet et åpent skjul, et oppdemt vann, et vanlig vann, en gamme, ei elv, ei hytte i skogen, et par nedlagte småbruk og til sist en skiheis opp til et utsiktspunkt med servering.
Skiheisen kommer opp fra motsatt side av oss. Det er for tidlig i sesongen til at både heis og servering er åpnet, men herfra går det en fin trase ned til en restaurant langs hovedveien. Som serverer vafler det ryktes skal være nydelige. Det er turens planlagte endeholdeplass.
Björn og Askepulk går foran. Det stiger jevnt og trutt. Jeg er en tregstarta kar, så jeg går bak med pulkeladden på slep. Jeg er faktisk så tregstarta at det tar meg 5-7 dager å komme skikkelig i gang med en langtur. Vi skal være på tur i tre dager.
Vi tar det med ro, lar timene gå, og nyter kald og frisk luft fra klar og blå himmel. Vi stopper to ganger. Første gang for å sette på Compeed på hælene, andre gang for å rulle ut soveposene. Vi har ikke gått så veldig langt, men vi har kommet oss fint opp i høyden. Vi skal i det store og hele ikke gå så veldig langt hver dag.
Nå skal vi forsøke å sove veldig lenge i stedet. Jeg kjenner mitt gode sovehjerte. Jeg greier fint å sove 15 timer i strekk i telt om vinteren. Det har jeg lært meg å like, og funnet ut at jeg må lære Björn også. Og det virker.
«Jeg er faktisk så tregstarta at det tar meg 5-7 dager å komme skikkelig i gang med en langtur.»
Pulktur: Isen er trygg allerede på senhøsten. Det gjør deler av skituren flat og fin. Noe av krongleterrenget er derimot sensurert fra artikkelen. Foto: André Spica
I 15 timer. Gammen vi har funnet har ikke noe særlig til vinduer å snakke om. Det lille den har, er dekket av snø, så dagslyset slipper ikke inn.
Vi våkner trette og uthvilte og enige om at vi godt kan sove enda lengre om vi vil. Men det vil vi ikke. I stedet vil vi spise frokost, drikke te og gå videre. I dag venter et nytt vann, flere myrer, noen scooterleder (forhåpentligvis uten scooterspor) og ei koie i skogen. Som seg hør og bør skinner solen fra blå himmel når bindingene låser skiskoene på plass.
Vi går ned til vannet og ut på isen. Ispiggene dingler rundt nakken selv om en liten sjekk viser trygg is. Det er aldri godt å si om enkelte partier kan være mindre trygge.
Naturen viser seg fra sin beste side, kulda får nesen til å henge seg opp, og i det store og hele er livet en fornøyelse.
Et sted må vi krysse litt slapsete oversnø som medfører en liten stubb med klabber før vi blir kvitt problemet, og vi roter litt i noen krattpartier langs land før vi finner scooterleden vi skal følge når vi forlater vannet. Den er sporløs.
– Herlich, utbryter Björn sånn omtrent midt på dagen.
– Juppjupp, responderer jeg.
– Borti der ligger koia, Björn peker mot et fjell et godt stykke unna. Mesteparten av den gjenstående traseen dit er nedoverbakke, så det tar ikke så lang tid før ellet er ganske mye nærmere. Over ei islagt elv er ei bro, og etter den litt skog. Vi har så vidt sneiet borti et scooterspor i nedoverbakkene, og vi har så vidt sett og hørt en også. Broen er delvis ødelagt. På motsatt side er den veldig vridd. Vi er usikre på om broen egentlig lar seg forsere.
– Bare en måte å finne det ut på.
Jeg manøvrer meg opp trappestigen til selve broen, drar Pulkeladden etter, og begir meg i vei over elvens is. I enden av broen finner jeg ut at det bare nesten lar seg gjøre å forsere hele broen. Jeg kan nesten nå frem til der gelenderet slutter når pulken sklir ut på siden. Jeg roper til Björn at han må hute seg farlig fort over isen og ta imot pulken som nå henger i løse luften.
– Det er litt tungt å ha en litt tung pulk hengende etter hoften slik, formaner jeg. Björn tar seg tid til en liten lattermild respons før han går ut på elven.
Isen bærer Björn, og straks etter kan hoftebeltet spennes av. Björn tar imot og Pulkeladden ender i et kontrollert sammenstøt med isen. Så går vi inn i barskogen og lager skispor der en times tid før koia dukker opp. Inne i koia er det en kjøkkenbrisk, en vedovn, nok ved, to køyesenger, et bord og noen stoler. Utenfor er det et vedskjul, en utedo og en vedstubbe. Og masse lyder. Skogens lyder. Og et fantastisk månelys. Jeg tilbringer litt tid utenfor koia og foreviger litt stemning med kameraet. Så kveldshygger vi oss med kortstokk og enda mere mimring enn i går. Også sover vi.
«Naturen viser seg fra sin beste side, kulda får nesen til å henge seg opp, og i det store og hele er livet en fornøyelse.»
Idyll: Fullmåne på vei opp og sol på vei ned gir flotte fargenyanser i den vinterklare skumringsstunden. Foto: André Spica
I 13 timer. Deretter våkner vi, spiser muslifrokost, drikker te, klapper Kara, spenner på oss ski og pulker, registrerer gråværet, forlater barskogen, går oppover blant bjørketrær, passerer to nedlagte småbruk, når toppen hvor den stillestående skiheisen og det stengte serveringshuset er. Vi tar en sjokoladepause, kjører nedover, støkker et rypekull, passerer et hyttefelt og stopper der det lukter vafler.
Der går vi inn og sier hei til vertinnen og spiser nystekte vafler med multesyltetøy og rømme. Vi forteller at vi har støkket opp ryper ved Marsfjället lengre oppi lia, for hun lurer på om vi har sett noen. Hun vet om noen jegere som skal ut på rypejakt.
Også henter hun enda mer velsmakende vafler til oss og skjenker enda en kopp kaffe, for nå er vi ferdig med vår tidlige vinterskitur.
Fakta
Åkersjö ligger i Krokom kommune i Jämtland i Sverige. Det er et populært helgeutfartssted for svensker, så vel sommer som vinter. Her er mange og varierte muligheter for friluftsmuligheter, som skigåing, isfiske og hundekjøring og et familievennlig skisenter. Området for denne skituren heter Ansättfjellen. Nærmeste større by er Östersund, som ligger åtte mil unna.
ADKOMST: Det er lettest å komme seg til Åkersjö med bil, kollektivtilbudet er så som så. Alternativt kan du fly til Östersund eller ta tog fra Trondheim til Krokom og avtale henting der. Flere av de som tilbyr overnatting i Åkersjö henter mot betaling.
OVERNATTING: Det er flere muligheter for overnatting i Åkersjö. Som Brännagården, Fjällspirit, Åkersjön og Rörvattnet.
