– Jeg må spy, sier Marianne.
Hva?
Vi har jobbet oss opp bakkene fra Haukeliseter, ligget i fremste pulje og hatt godt driv. Vi er i god form og kjenner oss sterke. I et inferno av lys, vind, mørke og mennesker har vi kommet til toppen av bakkene. I det vi har tippet over kanten og er på vei ned, begynner Marianne å føle seg dårlig.
Vi er med på Expedition Amundsen, verdens hardeste pulkløp. Sammen med 150 andre skal vi komme oss over vidda fortest mulig. 100 kilometer er ganske langt. Enda lenger med en på laget nede med matforgiftning. Vi går til klokken fire om natten den torsdagen. Vi må sette opp teltet bak en liten bu, vinden er så sterk at det blir vanskelig å sette det opp andre steder. Etter noen timers hvile våkner vi opp til strålende sol. Det bærer det videre inn mot første sjekkpunkt, andre sjekkpunkt, vi er i godt driv igjen.
Det er en storm på vei, vi vet vi må ligge 24 timer værfast og vente stormen ut på lørdagen. Målet er å nå tredje sjekkpunkt, 75 kilometer inn i løpet, før vi må sette opp teltet og forberede oss på storm. Marianne har inntatt minimalt med mat hele dagen, og jeg overbeviser henne om å spise en liten bit marsipan, selv om hun sier hun blir kvalm av tanken. Den dårlige samvittigheten setter godt tak i meg da Marianne igjen blir dårlig. Det går saktere og saktere med oss, og lag vi har holdt bak oss hele veien begynner å ta oss igjen.
Noen årvåkne gutter skjønner at noe kanskje er verre enn vi vil innrømme når jeg etterhvert har tatt over Mariannes pulk. Formen blir ikke bedre og Marianne havner tilslutt i pulken, og blir dratt ned til siste sjekkpunkt Viersla av våre hjelpere. Vinden har tatt seg opp i mørket og det føles dramatisk å være på vidda når Marianne er så dårlig.
På Viersla får vi tak over hodet i et vedskjul, og kan forberede oss på 30 timer med hvile, spising og sosialisering. Vi er tretti værfaste konkurrenter samlet i telt rundt sjekkpunktet, men ettersom timene går minner det hele mer om en camp enn en konkurranse. Søndagen kommer og Marianne har spist seg opp til å gjennomføre med stil. Gutta fra camp Viersla drar fra oss de siste milene, men gir Marianne en velfortjent applaus da vi kommer i mål på Maurset.
19. plass, hundre kilometer og mange opplevelser, fine mennesker og mye vind senere, er vi ganske stolte, veldig slitne og klare for neste år!
Skrevet 12.03.2013
