Alta flyplass i februar er kaldt. Vi trer på oss boblejakkene, får lempa med oss ski, pulker og sekker og setter oss på bussen med billetter til Karasjok.

Jeg lener meg frem mot bussjåføren, og spør med min klingende østlandsdialekt:

Annonse

– Kanskje du kan si ifra når vi må bytte buss?

Han smiler litt lurt til meg, ser på venninna mi og så tilbake på meg:

– Det e’ greitt, jenter. Men æ skal si dokker no’: Førr å komme til Engholms e det kun to krøss til venstre, også e vi der. Kort prosess.

Tre timer senere takker vi farvel til bussjåføren. Det var riktignok kun to kryss fra Alta til Engholms Husky Lodge, men det var flere mil enn jeg til sammen har kjørt den siste måneden.

– Nord-Norge, konstaterer Silje Strand i det hun slenger sekken på ryggen, og kikker opp på nordlyset som leker over oss.

Hun, Liv Engholm og jeg er klare for to uker på Finnmarksvidda, fra Karasjok til Klubbukt i Kvalsund

– Finnmarksvidda er Norges største vidde; den strekker seg fra Alta i vest til Varangerhalvøya i øst, en strekning på rundt 33 mil. Fra nord til sør er den minst like lang, og ender med et flateinnhold på mer enn 22 000 kvadratkilometer, leser jeg høyt fra ut.no.

– Det er stort, skyter friluftslivsstudent Silje inn.

Les også: Slik velger du toppturbindinger

Vi er i gang med detaljplanlegging av ruten. 50:000-kartene for Kárásjohka, Iesjohka, Billávuotna, Repparfjorden, Stabbursdalen, Cåkkaras’sa, Iesjav’ri og Stiipanav’zi ligger spredt utover på bordet. Grovt planlegger vi å gå fra Karasjok opp til Ravnastua, deretter skrått nordvestover til Iesjávri før vi går ned i Stabbursdalen og rett nordover gjennom nasjonalparken før vi til slutt treffer på E6 ved Skaidi. Totalt havner vi på rundt 160 kilometer på ti dager. En ganske heftig tur.

Idet vi legger ut fra Engholms er været strålende. Turens lengste dagsetappe ligger foran oss; 24 kilometer opp på fjellet fra Karasjok inn til Ravnastua. Dagsetappene deretter er planlagt til mellom 15 og 22 kilometer i luftlinje – som vi vet er langt i slikt terreng – men vi håper at vær og føreforhold er på vår side. En gylden huskeregel når det kommer til forflytning av grupper på ski i utmark er å regne rundt 1,5 kilometer i timen. Det høres lite ut, men skal vise seg å stemme ganske godt for oss på denne turen.

«Totalt havner vi på rundt 160 kilometer på ti dager. En ganske heftig tur.»

Skjermbilde 2015-02-23 kl. 12.20.31

HJELP PÅ TUR: Liv Engholm og hundene Biigha og Nemi har vært ute en vinterdag før. Hundene trekker den ene pulken med litt assistanse hele veien. Foto: Ida Ask

Oppakningen vår er fordelt på tre storsekker, og to pulker hvorav den tyngste trekkes av hundene Nemi og Biigha. Vi rullerer på å gå med pulk, hjelpe hundene med den tunge pulken, og gå foran med storsekk for å stake ut kursen. Tre damer, to hunder og flere mil med fantastisk stillhet ligger foran oss. Det er hvitt så langt øyet kan se. Jeg kjenner roen treffe meg med en varme i kulden, og skiene glir fremover i ankeldyp nysnø.

Den første dagen går knirkefritt. Vi får servert kaffe og julekake av verten på Ravnastua Fjellstue når vi ankommer om kvelden. Etter en overnatting inne på fjellsstua er vi klare for resten av de åtte nettene i telt. Dag to kommer med vind og tett snødriv. Vi snører igjen hettene, og setter på skibriller og buff – her er det bare å holde stø kompasskurs og kontrollsjekke GPS med jevne mellomrom. Liv har fått ansvaret for kart og kompass i dag, og hun fører oss frem med stødig hånd. Silje og jeg går bak med hver vår pulk, med hodene bøyd mot vinden som uler rundt oss.

Les også: Fri Flyts samleside om Norrøna

Når lunsjpausen kommer setter vi opp teltet for ly, og vi tar raskt på dunjakke og fotposer for å beholde varmen. Teltet har vi klargjort for effektiv oppsetting; leddene på teltstengene er tapet sammen bortsett fra midterste ledd. På den måten kan vi enkelt pakke teltet sammen med teltstengene i, og rulle det inn i en skipose som ligger på toppen av pulken. På tre minutter er teltet oppslått. Etterhvert som dagene går blir det en intern konkurranse mot klokka for å slå leir hver kveld. Vi blir samkjørte og vet hvilke oppgaver som må gjøres uten å snakke sammen. Vi er på tur.

«Vi sjekker jevnlig føtter, ansikt og hender, og følger godt med på hverandre. En frostskade kommer fort i slike temperaturer som vi opplever nå.»

Ting tar tid når det er kaldt i teltet, men ordentlig frokost må vi ha. På forhånd laget vi ferdige poser med frokostblanding, det er bare å tilsette vann. Jeg misliker tørrmelk etter litt for mange døgn ute, og blander utelukkende med kakaopulver. Den foregående dagen var hard for min del, i samtlige oppoverbakker med pulken på slep hadde jeg lengtet til tørrfluevak, kald pils og lyset i mitt liv. Jeg svor på at det var fluefisker jeg var, og fluefiskere satt da vitterlig inne og bandt fluer i februar. Jeg vet med meg selv at jeg vanligvis har én litt «dårlig» dag på tur, og den kommer som regel på dag tre. Nå er den dagen forbi, og jeg har kommet ordentlig inn i turmodus på alle måter. Vi har begynt å diskutere ruta vår videre fremover, vi har ikke kommet i nærheten av så langt som vi burde være. Dagsetappene har sprukket hver dag, og vi begynner å se på alternative ruter i teltet på kvelden. Ut fra dagsetapper på gjennomsnittlig én mil klarer vi fint å komme oss til Sennalandet på den tilmålte tiden vi har.

– Den planen går vi for, konstaterer Liv fornøyd, og pakker sammen kartene.

Den syvende dagen har vi et mål om å nå inn til en samegamme i Stabbursdalen som Liv har besøkt tidligere. Vi fikk kartkoordinatene før vi gikk, og dersom den fremdeles er i god forfatning, venter en natt inne. Den foregående natten har vært den kaldeste, 43 minusgrader nede i dalen. Vi sjekker jevnlig føtter, ansikt og hender, og følger godt med på hverandre. En frostskade kommer fort i slike temperaturer som vi opplever nå. Dagen byr på et strålende solskinn, men det er fremdeles bitende kaldt. Vi går for å holde oss varme, Silje går til og med lunsjen gjennom.

Les også: Polfarernes tips på kalde skidager

Skjermbilde 2015-02-23 kl. 12.21.26

KORT, MEN GODT: Sola kikket så vidt fram med sitt magiske lys i noen korte timer. Foto: Ida Ask

Lange turer rundt og rundt oss andre. Nemi og Biigha ser litt nysgjerrig på henne, men krøller seg raskt sammen.

– Har du følelse i beina, Silje, roper Liv over til henne i det hun kommer ned fra nærmeste haug.

– Ja, det går bra så lenge jeg går hele tiden, svarer Silje.

Vi har kun tre kilometer igjen til samegammen, og ser frem til å muligens kunne fyre opp i ovnen og bli gjennomvarme.

De siste kilometerne går på rundt tre timer, snøen er stedvis dyp og det er en del opp og ned før vi ankommer området hvor samegammen skal være. Liv finner raskt gammen som ligger inne i en jordhaug, og vi begynner straks å fyre i ovnen. Her skal det feires med sjokolade!

Les også: Lær god langrennsteknikk i serien God på Langrenn

Silje har slitt med kalde bein gjennom hele turen, og har byttet til fotposer og holdt seg i bevegelse hver pause vi har hatt, men det siste døgnet med mellom 39 og 43 minusgrader har tatt knekken på beina. I det hun ankommer gamma innrømmer hun at det ikke er noen følelse i stortærne, og det viser seg at hun har utviklet en frostskade på den høyre foten i løpet av den siste tiden.

Skjermbilde 2015-02-23 kl. 12.20.50

NESTEN SMERTEFRITT: Med temperaturer ned mot 43 minusgrader fikk både utstyr, tobente og firbente testet seg. Foto: Ida Strømstad

Nå er gode råd dyre, og vi varmer forsiktig opp tærne etter alle kunstens regler. Frostskader er smertefullt, og det blir en lang natt. Morgenen etter tar vi sjefsavgjørelsen: Silje får ikke gå mer på ski med de tærne.

– Det er ikke noe å ta sjansen på, som Liv fornuftig påpeker, før hun drar ut for å få dekning på mobilen.

I det snøscooteren parkerer på parkeringsplassen er det tross alt tre fornøyde damer som blir kjørt inn til Alta. Det viktigste er at vi alle kom ut med alle lemmer i behold – den siste uken på ski kan vi alltids ta igjen.

Skjermbilde 2015-02-23 kl. 12.20.12

DRØMMEDAGER: Med sola i ryggen har Liv Engholm lagt bak seg mange kilometer med ski- og pulkspor. Atter en vindstille, perfekt dag på vidda. Foto: Ida Ask

Se flere bilder  

Finnmarksvidda

Skjermbilde 2015-02-23 kl. 10.57.40

Finnmarksvidda er en av de største viddene i Norge, og den inkluderer Kautokeino, Karasjok, Alta og deler av Porsanger. Vidda består av bjørkeskoger, lave åser, myrer og vann. Området passer godt til skiturer, hundesledekjøring og vandring.

Adkomst: Fra Oslo tar flyturen til Alta to timer. Sas og Norwegian flyr til Alta. Sas flyr også fra Oslo til Lakselv i sommersesongen. Fra både Alta og Lakselv går det busser til karasjok/Engholm Husky Lodge.

Bilturen fra Sør-Norge til Finnmark er en lang, fin kjøretur. Avstanden mellom Oslo og Finnmark er 1910 kilometer.

Overnatting: Dersom du ikke ønsker å bo i telt, har staten satt opp fjellstuer som enten er betjente eller ubetjente (Eksempel er Ravnastua, Mollesjok og Jotkajávri). Du kan også overnatte i byene og tettstedene, for eksempel på Alta vandrerhjem eller hos Engholm Husky Lodge i nærheten av Karasjok.

Med guide: Det finnes flere aktører som tilbyr guidete turer over Finnmarksvidda. Hvitserk tilbyr 4-dagerstur fra hytte til hytte. Engholm tilbyr skiturer og hundekjøringsturer i flere varianter. Turgleder tilbyr blant annet 9-dagersturer med overnatting i telt underveis.