GJETERLIVET

Ingrid Elisabeth Grøvdal Røskar (24) kommer fra Romsdalen og trives best på ei fjellhytte innerst i fjellheimen. Den «rastløse foten» har ført henne over utallige fjell, gjennom milevis med daler og til mange utenkelige leirplasser. Ingrid gikk gikk Norge på langs i 2014 og overvintret i Canadas villmark 17/18. Om sommeren er det bare en ting som er riktig og viktig for henne: Gjeting av saueflokken. I fem somre har hun travet rundt i fjell og daler sammen med en hund eller to. Sauene skal passes på, rovdyrene skal skremmes og kadaver obduseres. I sommer deler hun opplevelsene sine med oss. Instagram: @fjellfantingrid

For å få med neste innlegg, abonner på vårt nyhetsbrev

«Som med en lysbryter er det en annen stemning i dalen.»

Skogen og fjellet er på sitt vakreste nå. Det er høst. Sommeren har takket for seg, og vi kan alle senke skuldrene og puste lettet ut. Ja, for sånn føles det faktisk etter å ha gått på høygir siden april! De siste blomstrene er utsatt for nattefrosten,  lauvet på trærne får en blodrød drakt og månen lyser opp de mørke kveldene. Vår alles kjære Jøtul får varmen i oss igjen med sine knitrende flammer.

 

Det var først i midten av august at været krevde vind- og vanntette klær. Jeg klaget ikke! Er det noe jeg elsker så er det å kjenne naturen på kroppen. Vind og regn som gir meg røde kinn. Ei lue trekt langt ned i ansiktet. Ekstra genser i matpausa. Kalde hender rundt fiskestanga. Nesedråpe. Høsten har sin sjarm, det er helt sikkert. Det er en tid for ettertanke…

 

Hele sommeren har gått greit, ingen syke eller drepte sauer har blitt funnet. Noen beskjeder har blitt gitt til bønder om et lam som halter eller mangler mora si, ellers bare fryd og gammen.

Så skjer det noe. Ravn og ørn er å se i hele dalen. Sauene bytter beiteområder. Søyene mangler lammene sine, og de er tydelig skremte. Som med en lysbryter er det en annen stemning i dalen, og jeg er sikker på at hunden lukter rovdyret. For det er helt sikkert at den er der, den beundringsverdige jerven. 

 

Jerven ble fredet i mitt tilsynsområdet i 1982, og bare noen år etter fredninga ble det observert jervespor i Vermedalen. En av bøndene jeg går tilsyn for fortalte meg en gang om sin gamle bestefar. Det var rolige tider mellom 50 og 70-tallet som sauebonde, men så ble det endring. En klar høstdag i september i midten av 80-tallet var familien i fjellet på ettersanking. Det var kommet nysnø i høyfjellet, og i nysnøen så de et ferskt dyrespor. Sporet gikk i stø kurs, rett over det høyeste fjellet. Det var ingen tvil om hvilket dyr som hadde satt sine avtrykk. Jerven var kommet til Vermedalen. «Nå kan man ikke drive med sau lengre i denne dalen. Sauebondens tid er forbi», sa den gamle mannen, med vemod i stemmen. 

Men barnebarnet ga ikke opp. Ikke før nå, i 2018. Han orker ikke lengre den psykiske påkjenningen, og alle de andre konsekvensene som kommer av rovdyrene i hans beiteområde. Alle sauene skal nå sendes på slakt, og Norge få en sauebonde mindre…  

 

I tillegg til at jeg går tilsyn av sau i Vermedalen, har jeg også tittelen rovviltkontakt. Det arbeidet går ut på å dokumentere skade på husdyr som mistenkes å være drept eller skadet av rovdyr. Jeg gjør da en foreløpig vurdering, og sender inn et kadaverskjema til regionalt rovviltansvarlig som konkluderer i saken.

Jeg må si at jobben er ganske spesiell… Finne døde dyr, kanskje med larver og mark i, for så å flå dyret, deretter se etter eventuelt bitemerker og bloduttredelser. Grotesk, på mange måter, men jeg vet at arbeidet også er viktig. 

 

Det er viktig på mange måter. Uten kadaverundersøkelse vet vi ikke hva som er dødsårsaken, og uten dødsårsaken er det ingen selvfølge at bønder får erstatning for alle sauene som aldri kom ned igjen fra fjellet. Det er også viktig å vite om rovdyrene er i området eller ikke. For det er jo ikke sånn at rovdyrene får vandre fritt hvor de vil, å nei langt ifra. Norge er delt inn i soner, og jerven har med å holde seg innenfor sin sone! 

 

Vi har alle de vakre dyrene gaupe, jerv, ulv, brunbjørn og kongeørn i Norge. Dyr som jakter på og lever av å spise andre dyr. Jeg har selv møtt jerv, ulv og ørn. Mektige møter med ville dyr som har urinstinktet intakt. Etter slike møter føler jeg alltid at jeg ikke hører til i fjellet på samme måte som dem. Dyrene er så naturlige plassert i naturen, og jeg selv sitter uten egentlig å vite hvorfor jeg er der… 

 

Samtidig som disse skapningene er ubeskrivelig vakre, er de ikke så nasjonalromantiske som vi ønsker. De dreper det de må drepe for å overleve. Om det er sau eller rein, vill eller tam, det spiller ingen rolle for rovdyret. Ikke kan de å lese kart heller, så hvor de får vandre og jakte vet de ikke. Den norske villmarka minsker for hvert år, og det blir trangere om plassen for både husdyr, rovdyr og mennesker.

Dette tenkte jeg grundig igjennom for fire år siden, den gangen jeg gikk Norge på langs. Maks to dagsmarsj med villmark før jeg igjen møtte menneskelige inngrep i naturen…

 

Jeg har opplevd villmark med stor V en gang i mitt liv - nordvest-territoriet i Canada! Milevis, uendelig, uvirkelig. Etter overvintringen i «ingenmannsland» ble den norske naturen liksom så trygg. Men hva er egentlig villmark?! Jo, etter mange tenkte tanker er min konkludering at villmark/ødemark ikke nødvendigvis må være «uberørt». Fjellet har i alle tider blitt drevet både jakt, fiske, høsting og tradisjoner. Kulturbruk gjør ikke villmark mindre vill. Det jeg føler gjør den mindre vill, er fysiske inngrep som veier og kraftutbygging. Den nyere tids teknologi…

«Villmarkspreget natur er natur som ligger fem kilometer eller mer i luftlinje fra tyngre tekniske inngrep. Rundt starten av 1900-tallet var om lag halvparten av Norges fastlandsareal villmarkspreget. Per januar 2013 var rundt 11,6 prosent villmarkspreget«, ifølge Mlijødirektoratet. Om ikke dette er skremmende, så vet ikke jeg…

Du skulle sikkert tro at jeg som sauegjeter hadde gjort meg opp en klar mening i rovdyrpolitikken, men der tar du feil. Jeg spør meg selv; «er det for mye rovdyr, eller er det for liten plass til dem?» 

LES OGSÅ: Sol, sau og sydenstemning 

«Kulturbruk gjør ikke villmark mindre vill. Det jeg føler gjør den mindre vill, er fysiske inngrep som veier og kraftutbygging.»