Her er det kvalitet. Vi merker umiddelbart at denne ikke går i stykker med det første. Brenneren har mange detaljer som er fine. Stødige bein og støttearmer. Sprederen er hengslet med en liten fjær som gjør at det blir lett å ta den av for å bytte dyse. Ekstra dyser er skrudd fast i det ene støttebeinet, som gjør at de blir lette å få tak i og det er mindre sjans for å miste dem.
Støttebeina er lette å brette ut. Det trengs heller ingen triks for å slå sammen brenneren, bare litt makt. Det er fint, da vet du at den står støtt. Som på Optimus har Primus Multifuel en stor pute/svamp under brenneren som gjør forvarmingen enkel. Og selv om man skal passe på å ikke søle, så samler brenneren opp drivstoffet i bunn om du skulle ta ut litt for mye. Slangen er lang nok, solid men ikke for stiv. Justeringshendelen på enden av slangen fungerer fint, men plastikken her kan smelte om du pakker brenneren sammen før den er blitt kald, eller den kommer for nær varmen.
Både Primus Multifuel og Omnifuel har tre ulike dyser, men faktum er at hvis du skal brenne gass om sommeren og renset bensin på vinteren (som er det beste, minst soting og best effekt) så trenger du bare bruke den største dysen. Da slipper du å bytte i mellom. Skulle det bli behov for å stake opp dysen, så er det med et lite multiverkøy med en nål som du kan stikke oppi hullet i dysen. Brenneren bråker en del, men denne modellen er ikke den verste i klassen.
Multifuel har kun en justering, noe som heller er en fordel enn en ulempe. Fordelen med en justering kontra to er at du bare har en ventil å holde styr på. Ulempen er at det tar litt lenger tid å justere ned flammen eller varmen når du skrur ytterst på slangen (der den ene justeringen sitter) framfor når justeringen sitter helt nærme brenneren.
Multifuel veier bare 5 gram mindre enn Omnifuel, men Multifuel gir mindre effekt. Det må være stor prisforskjell opp til Omnifuel for at vi hadde valgt denne foran storebroren Omnifuel.
