Robåter for turer og trening

Jeg er i Nærøyfjorden på Vestlandet. Sammen med min kone har vi leid tradisjonsbåten sognebåt av geitebonde Svein Tufte på Bakka ved Gudvangen, og ror ut mot ødegårdene Dyrdal og Styvi, en times tur ute i fjorden.

Vi har siktet oss inn på et lite nes for å slå opp teltet. Men vindkastene tar hardt tak i årer og båt, mens regnet pisker. Fossene henger som enorme brudeslør nedover stupbratte fjell på begge sider av den trange fjorden.

Plutselig bryter solen gjennom og lyser kraftig på de små hus og den lille, hvite kirken inne på Bakka. Tordenskyene danner mektig innramming til naturens eget visuelle kunstverk. Vi snakker begge om et magisk øyeblikk der vi sitter i sognebåten i stum natur-beundring.

De fleste distrikter i vårt langstrakte land har sin egen type tradisjonsbåt. Dette er båter laget av stedets tremateriale. Båtene kunne ha ett, to eller minst tre sett av årer, og ro-karen satt på ei tofte. Båtene ble utviklet langt tilbake i historiens grålysning og var nødvendig, da sjøen var beste og raskeste ferdselsvei.

Hele tiden har områdets båt blitt tilpasset det spesielle behovet man hadde på gården ved havet eller sjøen. I alle distrikter mener man at ens egen båttype er best! Ingen diskusjon om den saken. Det er ingen tvil om at robåten kunne klare seg i dårlig vær, om mannskapet var dyktig nok.

Personlig har jeg vakre minner fra vårdagene i barndommens Vesterålen da Nordlandsbåten, etter omgang med tjæreblanding og malerkost, endelig kunne settes på sjøen. Fiskeren som sitter med velfortjent piperøyk på passe betraktningsavstand kan beundre sin vakre skulptur der den duver over sitt eget speilbilde i vårsola.

Men trebåten krever tilsyn og jevnlig stell. Den bør lagres i et naust, der det bør være ei god stø (tilrettelagt oppdragsplass). I tillegg er robåten av tre vanligvis for tung til at en person kan sette den opp alene. For å bli brukt, skal en robåt helst kunne fraktes på biltaket, der en person kan løfte den opp – samt ta den ned.

Så skal det være plass til den på kajakkens hylle i garasjen! Her kunne jeg like godt ha sagt at den gamle tradisjonsbåten i et moderne samfunn er sørgelig upraktisk, for de fleste av oss. Det er nok grunnen til at det selges få robåter, men tusenvis av kajakker.

Det bør det ikke være noen grunn til, hvis man heller foretrekker å ro. Men det finnes flere alternativer: En smekker spissbåt fra Rana er for eksempel en god og trivelig robåt. 

Lette trebåter

De gamle tradisjonsbåtene måtte tåle mye både som fiskebåter under harde forhold, og som fraktefartøyer av både buskap og tungt redskap. Den som bare skal ha en lett robåt av tre, kan få bygget en av lette og tynne materialer. En smekker spissbåt fra Rana er for eksempel en god og trivelig robåt. 

En toroms lettbygget nordlandsbåt i gran fra Bindal, er et annet alternativ for den som har mulighet til å ta vare på en slik båt. Det var denne minste type nordlandsbåt som var standard-båten for ho mor og den halvvoksne sønnen når han far var borte på fiske. Les om familien som brukte sommerferien på å ro rundt Senja.

I Sogn har man et klenodium av en liten, smekker sognebåt. Det er «Plytten» på kun 456 cm, en æring (for ett par årer) som man tenker å kopiere for opplæring og til utlån. Men selv disse lettere trebåter er plasskrevende og krever båthenger for å kunne fraktes over en viss distanse. 

Som solid og sterk båt med lite vedlikehold kan en liten finsk plastbåt til ro-bruk være et alternativ. (Vekt fra ca. 75 kilo). Disse er bygd som en tradisjonsbåt, og har speil for mulig bruk av liten påhenger.

Dette er brukbare opplæringsbåter til «tradisjonsbåtroing» eller som ukomplisert båt på hytta. Den som er godt vant med en finstemt nordlandsbåt, vil neppe få den riktige godfølelsen av ro-taket i plastbåten fra Finland. 

Moderne kyst-robåt

I Toftenes i Vesterålen sitter jeg i en Vagabond robåt med rullesete fra Row Scandinavia ved Stockholm. To tyskere i hver sin havkajakk som tilfeldigvis starter samtidig har ikke sjanse til å holde følge, der farta er drøyt 4 knop.

Jeg ser dem som små prikker langt der bak etter en stund. Jeg ror mot nord og passerer Lyngøya med sin kritthvite sandstrand – og Gressholmene,  der man også kan finne sin egen idyll blant mange.

Mot nord-øst ligger Andøya som strekker seg mot nord. Jeg kan skimte fuglefjellet Bleiksøya der hav og himmel går i ett. Den som fortsetter vil treffe Svalbard langt mot nord. På vei ut mot fiskeværet Stø møter jeg store dønninger.

Solen går sin gang over himmelen, og turen med robåt blir aldri kjedelig. Tiden flyr langt fortere enn når jeg sitter på romaskinen i kjelleren. Ja, det blir vanskelig å komme til avtalt tid i dag.

En stor steinkobbe følger meg på trygg avstand, og en artsrikdom av kystens fugler er påtagende. Jeg oppdager en lom mellom skarvene. Det er en uvanlig gjest her. 

Jeg kunne også ha rodd mot sør, inn vakre Lifjorden, eller gjennom Sortlandsundet mot Raftsundet, inngangsporten til Lofoten fra nord. I gunstig vær kunne jeg ha startet fra Nyksund i nord, og rodd sørover langs vestsiden av Langøya – gjennom et eldorado av et øy-rike mot Lofoten. 

Barndommens kystlandskap gjør at det er lettere å bli begeistret. Jeg kunne like godt ha lagt turen til et annen eldorado for friluftsliv med små farkoster, nemlig vakre Helgelandskysten.

«Tiden flyr langt fortere enn når jeg sitter på romaskinen i kjelleren. Ja, det blir vanskelig å komme til avtalt tid i dag.»

Tusenkroners-spørsmålet: Hvilken båt man skal velge?

Hvor «sikker» er båten vurdert i forhold til egne ferdigheter? Personlig vil jeg ha en sikker og «tørr» farkost. Mange båter har selvlensing som gjør at vannet renner ut. Men dette kan gjøre at roeren blir unødig våt når bølgene kommer bakfra, eller jeg ror bakover.

Dette problemet er av noen konstruktører løst ved å plassere et «spjell», som gjør at sjøen renner ut, og ikke inn. Personlig foretrekker jeg at båten er tett bak. Men dette gjør at vann som er kommet inn, er vanskeligere å drenere. Så må den ha tilstrekkelig oppdrift – og hulrom for utstyr som klær i vanntett sekk.

Farkostens gange i vannet handler om den vanskelige vitenskapen hydrodynamikk: Jo kortere vannlinjen er, dess lavere er båtens toppfart. Liten kontaktflate mellom skrog og sjø gir raskere båt.

Bred båt er tregere enn smal båt, men mer stødig om profilen er tilnærmet lik. Rosportens folkevogn til trening og friluftsliv bør helst veie under 30 kilo, for å kunne transportere den alene.  

Trygge, moderne robåter

Båten jeg sitter i er godkjent for liten kuling og to meter høye bølger. Den rommer med letthet alt det turutstyr jeg måtte ha lyst til å ta med meg. Jeg følte meg trygg i den fra første åretak. Med ei vekt på ca 48 kg kreves det litt tid og teknikk før jeg får den opp på biltaket alene. En heimesnekret tre-platting montert på bilens lasteholdere gjør den jobben enklere. 

Det finnes andre modeller enn Vagabond som kanskje er like gode. Firmaet har lettere varianter bygget på samme skrog. En annen mulighet er en av modellene med tilnavnet Yole fra Franske Virus, som firmaet Høcom ved Bergen importerer. Mange foretrekker disse.

Lettere og raskere robåter til konkurranser 

Etter fire sesonger og noen tusen kilometer med Vagabond ble jeg nysgjerrig på å prøve en annen, spesiell robåt. Det internasjonale ro-forbundet, FISA, har nemlig utarbeidet regelverk for båter som skal brukes i konkurranse til «Coastal rowing», kystroing.

Dette er selvlensende båter der båten beregnet til konkurranseklassen for en person må være under 6 meter lang, over 75 cm bred og veie over 35 kg, litt forenklet sagt. Jeg bestemte meg for modellen utviklet av LeoCoastal Rowing i Helsingborg.

Jeg har hentet den på transportsentralen på Langhus sør for Oslo, og er nå kommet til Åsenfjord i Trøndelag, der jeg har sjøsatt farkosten. For sikkerhets skyld har jeg tatt på en tynn våtdrakt, salopette, denne dagen tidlig i mai.

Det er kaldt nå nord for Dovre, og sjøtemperaturen frister ikke til et ufrivillig bad. Rask robåt har sin pris, og man får ikke både i pose og sekk her i verden. Båten har meget liten begynnerstabilitet, men jeg vet at denne blir benyttet til opplæringsbåt for personer som skal venne seg til sculler, konkurransebåt.

Når jeg drar til med karbon-årene går det virkelig fort. Senere viser det seg at jeg med max innsats holder ca 5,7 knop i gjennomsnitt over en time. Da har kystens raskeste nordlandsbåt med to mann ikke nubbsjans til å følge.

Etter noen turer bærer det ut i bølgene i åpne Trondheimsfjorden med kurs mot Steinvikholmen festning. Store, motgående bølger tas med letthet. Båten går som en torpedo gjennom sjøene, uten å miste fart. Motgående bølge skyller over, men det selvlensende skroget kvitter seg med det meste av vannet.

Roeren som behersker teknikken vil klare langt større bølger enn dette. Jeg blir våt i baken og på føttene. Når jeg senere prøver coastal-båten med store dønninger rett bakfra, har jeg det virkelig morsomt. Jeg venter til toppen av dønningen har nådd meg igjen, litt inn på bakre del av båten.

Da drar jeg til med årene, og surfer i stor fart. Slik går det virkelig fort innover. På mer enn 60 turer siste sommer var jeg ikke i nærheten av å gå rundt med båten noen gang. Størst utfordring hadde jeg med krappe bølger sideveis. Og så skyller vannet inn i båten om jeg «hamler« (ror bakover).

Ro-sportens moderne folkevogn

Roing som folkesport har begynt å bre seg kraftig i USA og lenger sør i Europa. Dette er ikke det minste merkelig, da ro-maskinen er anerkjent som treningsapparat nummer én. Her får man trent de fleste store muskelgrupper, og både styrke og utholdenhet fås med på kjøpet.

Og når «romaskinen» monteres i en lett båt, kommer friluftslivet og de store naturopplevelser på toppen. Mange har i dag problemer med å løpe på grunn av vonde knær eller hofter – eller rett og slett overvekt. Men de aller fleste kan klare å sitte på et sete eller ei tofte i en robåt!

Robåt til daglig bruk

Den letteste båten for tur-bruk jeg kjenner til på det norske markedet er en modell av franske LiteBoat som Funksjonell Sport, Nesoddtangen importerer. Den veide ca 25 kilo, men nå er vekta presset ned mot 20 kg på letteste modell.

Firmaet Høcom ved Bergen har flere modeller fra franske Virus under 30 kg. Arentz & Amundsen A/S i Oslo tilbyr Olym Sports Sculler på 28 kg. De nærmere detaljer kan studeres på de respektive hjemmesider. Så må den enkelte vurdere i forhold til egne ønsker og behov.

Den som vil se ut i den store verden kan for eksempel vurdere båtene til Echo, Peinert, Maas, Alden og Little River Marine. Valget er ikke lett, og det er dessverre vanskelig å finne seriøse tester av båtene.

The Class fra produsenten Virus kombinerer stilsikkert design med finslepen effektivitet i vannet. Anbefalt for introduksjon til roing og for trening. 

Bygg din egen robåt

Den som vil bygge sin egen robåt av finer, polyesterduk og epoxy – eller benytte annen metode –  har mye å velge i på entusiastenes hjemmesider. Thøger Boats i Sarpsborg kan hjelpe til med komponentene til selve «romaskinen».

Jeg har selv erfart at det er forholdsvis enkelt å bygge båt, men tidkrevende og kostbart. Den ferske båtbygger vil alltid sitte igjen med mye «etterpå-klokskap». Da er det trolig sikrere å satse på ett av de mange byggesett på finske, amerikanske eller skotske nettsider.

Eventyrkysten lokker

Norge er med sin enorme kystlinje og tusenvis av store innsjøer et natur-mekka for friluftsliv i små båter, drevet fram med muskelkraft. Hit kommer aldri cruisebåten. 

Ordet skjønnhets-sjokk» vil mange steder være det ordvalg man føler er riktig. Robåten er også svært velegnet både til jakt og fiske. Og når kvelden stunder til vil teltplass ofte være valg mellom flere idyller med tilhørende strand.