Av og til lurer jeg på om vi har forventninger til livet som ikke helt samsvarer med realiteten.

Vi har lett for å se for oss det gode liv som bare lys og glede, men ved å utelate kontrastene til dette lyset, er vi ikke helt ærlig med oss selv.

Annonse

Uforutsette hendelser vil oppstå, og det kommer alltids en dag hvor vi mister den kontrollen vi trodde at vi hadde.

Dette har nok mange av oss fått føle på de siste månedene.

For meg kan det virke som at normalen i samfunnet har blitt å kjempe imot naturens lover om kontraster og konstante endringer.

Det er så mye av det vi har tatt kontroll over som styrer oss vekk fra naturen. Vi kan endre kroppene våre for å holde utseende ungt, eller dra til sydligere strøk for å unngå de delene av året vi ikke liker.

Vi kan avlede oss selv fra stillhet ved konstante distraksjoner, og vi kan stimulere vår egen hjerne til å være våken når vi egentlig burde sove.

Vi vil så gjerne holde fast i gleden og i tryggheten, men hvordan kan vi opprettholde balanse i livet om vi beveger oss vekk fra naturen?

Er ikke mennesket og natur egentlig det samme?

Det er nå en stund siden koronapandemien kom som et sjokk på verden. Som et plutselig uvær bygget det seg opp, for deretter å snu manges liv og hverdag på hodet.

Tap av kontroll har vært gjennomgående hos nesten alle. Uro og frykt har preget hele verdenssamfunnet, og mange har blitt tvunget inn i krevende møter med seg selv og sine holdninger til livet.

Det er under omstendigheter som dette vi virkelig bør bruke naturen som en arena for refleksjon.

Jeg er selv ett av de menneskene som synes det er vanskelig å miste kontrollen, men som finner mye klarhet og trygghet ved å studere naturen.

Der kan vi vende tilbake til en rytme som kroppen vår er kjent med, og falle litt til ro ved å plante begge beina i bakken.

«For meg kan det virke som at normalen i samfunnet har blitt å kjempe imot naturens lover om kontraster og konstante endringer.»

Av og til sitter jeg ved elvebredden og hviler øynene på vannets bevegelser for å få en pekepinn på hvordan jeg møter livet.

Jeg ser meg selv kjempe motstrøms de gangene jeg bruker min energi på nytteløse kamper.

Det kan være at jeg styres av bekymringer som ikke tar meg noe sted, eller at jeg distraherer meg selv vekk med for mye opplegg og for høyt tempo.

Da har jeg som regel lite overskudd, og er i en modus av overlevelse mer enn jeg er tilstede her og nå.

Andre ganger flyter jeg med strømmen i tillit til livet.

Fortsatt med en visshet om at det vil dukke opp hindringer og utfordringer, men uten å forsøke og kontrollere de tingene jeg ikke får gjort noe med.

Da møter jeg verden med energi og øyne til å se det som er positivt, og får lettere tilgang på de små gledene. Da er jeg både levende og tilstede.

Vi kan ikke kontrollere alt som skjer, men vi kan velge hvordan vi forholder oss til livets kontraster.

Vi kan møte ubehag med flukt og motstand, eller vi kan akseptere naturens rytme og stå i utfordringer med tilstedeværelse.

Uavhengig av hva vi velger, kan det være nyttig å minne oss selv på at livet verken er i går eller i morgen. Livet er akkurat nå.

Linéa Maria Grøntjernet er fast spaltist på utemagasinet.no. Her finner du flere av tekstene hennes.