Ukestur i Lifjell

Trærne har bitt seg fast oppover fra Flatdal, helt til det må gi tapt og høyfjellet er dekket av et kritthvitt lag med nysnø. 

TURBESKRIVELSE FINNER DU NEDERST I SAKEN!

Storsekken er fullpakket for en uke på fjellet. Huskyene Fenris og Lyn er henrykte og drar i selen. Turkompis Stian uttrykker også glede. Ved foten av Grimaren finner vi en nydelig rygg med utsikt mot Hardangervidda hvor vi slår opp telt for kvelden.

Stian får orden på bålet, stjernene glimter på himmelen og kvelden kommer.

«Lifjell har stått på lista lenge, og nå var forholdene gode. Lite snø og barfrost.»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Mørket har omfavnet fjellene rundt oss. Gradestokken kryper ned mot 10 blå og videre forbi. Vi har lagt oss godt til rette i soveposen.

Huskyen Fenris har krevd sin plass på det oppblåsbare, dunfylte, liggeunderlaget mitt, litt for kravstor. I et søvnig forsøk på å flytte han kommer den usmakelige lyden av liggeunderlag som rifter og punkterer. Med ett synker jeg 9 centimeter ned mot bakken.

Jeg reiser meg opp i soveposen. Rumpa begynner å bli kald. Liggeunderlaget har punktert. Jeg har ikke drømt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det føles som en evighet, den tiden jeg bruker på å bestemme meg. Skal jeg virkelig ut av soveposen nå for å lappe liggeunderlaget? Stian sover som en stein, og Fenris kikker på meg med et spørrende blikk.

Jeg får armene ut av soveposen og får fomlet meg til å slå på hodelykta. Det er dun overalt, føles i alle fall slik. Vanligvis svever det ikke dun i et vintertelt. Heldigvis har jeg med selvklebende lapper. Jeg får dyttet inn dunen som tyter ut av flengen og satt på den selvklebende lappen. Krysser fingrene.

Pumper og pumper. Jada! Den tar luft.

Jeg legger meg godt til rette og sovner som en stein. I løpet av natta snur jeg meg over til siden. Det er da jeg hører lyden igjen. Den selvklebende lappen gir etter og liggeunderlaget punkterer igjen. Heldigvis har jeg alltid med meg et tynt liggeunderlag som ligger under det oppblåsbare. Jeg våkner neste morgen, litt småkald.

«Ekstrem glede. Huskyene elsker snø, elsker å løpe. Tunga henger på vift. Mens vi, vi tar ett steg av gangen.»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vi vasser oppover, snøen når til anklene enkelte steder. Været er upåklagelig. Sol og vindstille.

Vi har siktet oss inn på Øvre Tvitjønnan. Lenger enn det tør vi ikke. Det har meldt tungt snøfall neste dag. Lyn løper som et olja lyn. Ekstrem glede. Huskyene elsker snø, elsker å løpe. Tunga henger på vift. Mens vi, vi tar ett steg av gangen.

«Å være på tur på denne årstiden er for spesielt interesserte.»

Vi finner en fin leirplass i østenden av vannet. Vi samler ved i form av tørre kvister og det vi kan finne. Snart rykter det fra et bål ved Øvre Tvitjønnan.

Jeg finner frem det gjeveste jeg har av lim i reparasjonsettet, går grundigere til verks på det punkterte liggeunderlaget. Ser litt mørkt på det, misliker hele situasjonen litt.

Det er ti minusgrader og det blir spennende å se om limet vil størkne. Når kvelden nærmer seg ligger vi foran bålet. Nyter tilværelsen. Prater løst om nye turer, drømmer. Drikker dårlig kaffe som smaker bra i omgivelsene. Ferdigkvernet pulverkaffe er ikke favoritten, men det er enkelt på tur vinterstid. Det er sjelefred.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Å være på tur på denne årstiden er for spesielt interesserte. Det er kaldt, rufsete vær og det blir fort mørkt. Det blir ofte mye tid i teltet for å holde varmen om man beveger seg i høyfjellet og ikke har muligheten til bål.

Gevinsten er å oppleve naturen i overgang til full vinter. Du møter sjeldent på folk ute i Desember. Lifjell har stått på lista lenge, og nå var forholdene gode. Lite snø og barfrost. Oppskriften på en fin tur i desember med storsekk og fjellstøvler.

Jeg våkner av at Stian romsterer. Liggeunderlaget har delvis holdt på luft. Prøver å få futt i primusen. Den vil ikke, nekter, er skikkelig vrang. Primusmekking i 15 minusgrader, når alt du vil er å drikke en kopp rykende varm kaffe, anbefales ikke. Vi demonterer, synser og får liv i den gamle traveren til slutt, før den dauer igjen. Livreddende innsats må til. En MSR Dragonfly, i snart 10 år har den vært med på tur. Vi er klarer å redde den igjen. Den stønner litt, men så blusser den opp. Kaffen blir servert med kalde fingre. Tett drivstoffilter og sot var problemet.

Vi er på vei ned fra fjellet etter en nydelig tur. Godt fornøyde med å avbryte før uværet setter inn. Stian går i led. Vi nyter turen nedover det snødekte terrenget før vi glir inn i skogen. Vi kommer inn på den bratte stien opp som tok oss opp fra grusveien. Det er is her, det er vi fullt klar over. Vi tråkker forsiktig, Lyn sklir der foran. Bambi på isen.. Vi beveger oss mest mulig på siden av stien der det er lyng og lite eller ingen is Vi skanner terrenget for hvor vi skal plassere skosålene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Plutselig skjer det, Stian sklir. Jeg ser det, det skjer så fort. Han mister fullstendig fotfestet. I sakte film ser jeg han nærmest horisontalt i luften. Foten vrir seg når han lander pladask med storsekken på. Det kommer umusikalske lyder fra strupen på gutten som vanligvis ikke klager.

– Nå knakk jeg foten, sier han.  

– Ikke kødd da, sier jeg. 

Jeg får av meg sekken i en fart, tjorer bikkjer. Tenker med en gang å få på mobilen og ringe 113. Stian tar det med fatning. Han vil sjekke hvor ille det er før vi eventuelt ringer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Jeg hjelper han av med sekken. Han prøver å gå, men har ikke sjans. Han tar av seg skoen for å sjekke om det er et åpen brudd. Heldigvis ikke! Vi er ikke langt fra grusveien, kanskje 200 meter bratt sti nedover. Vi bestemmer oss for selvberging. Stian fyller støvelen med snø for å kjøle ned. Knyter igjen stramt for støtte. Jeg lager en stokk til han som han kan støtte seg på under armen. Han vil prøve å hinke seg ned mens jeg gjør to vendinger for å hente bagasjen. Deretter gå ned for å hente bilen. Vi får det til. Seljord legevakt. Deretter Notodden sykehus. Røntgen. CT. Deretter en blir det gips. Det er tre uker til jul, derfor har sykehuset rød gips.

Vi kan forberede oss godt, vi kan ta forhåndsregler basert på vær og føre. Ulykken kan skje uansett i løpet av sekunder – uten at du i det hele tatt ser det komme. Ett fall og en ankel går. Er man alene kan det fort gå galt i slike temperaturer. Selvberging til fots første til rask nedkjøling. Hadde ulykken skjedd lenger oppe på fjellet hadde vi ikke hatt annet valg enn å ringe etter luftambulanse. Under planlegging av turen ser jeg gjerne for meg flere situasjoner man kan havne i, og forbereder meg deretter. For eksempel er det telefondekning i området, om ikke hvor er nærmeste topp med dekning. Når uhellet først var ute, var vi heldige og det gikk bra med tanke på hvordan det kunne gått.

«Hadde ulykken skjedd lenger oppe på fjellet hadde vi ikke hatt annet valg enn å ringe etter luftambulanse.»

(Artikkelen fortsetter under bildet)