Lysefjorden på langs

Slik skulle det fortsette. Med flere våte, sure turer i ryggsekken hadde jeg døpt sommeren 2015 til «sommeren som aldri kom». Ikke engang pilegrimsreise til Lofoten brakte hell. Hele landet var fordømt til regntunge, mørke dager.

Ungdommens utskeielser hadde åpnet himmelens sluser, en ny syndeflod var over oss. Det var den eneste logiske slutningen. Pigmentene i huden hadde for lengst kapitulert til mørkets krefter, men i kalenderen stod det «Lysefjorden på langs» og jammen var datoen kommet. 

Jeg slepte kroppen ut av senga. Gardinene torde jeg ikke røre i frykt for at synet ville sende meg tilbake under dyna. På trappa så jeg ambivalent opp på en blå himmel. Du lurer ikke meg, tenkte jeg. Du lurer ikke meg. Morgensola som frister en ut, så pass langt at en ikke rekker å snu før ondskapens herskere tar over himmelhvelvingen. Det der ha jeg sett før, morgensola og jeg hadde et tydelig tillitsbrudd på gang.

Sola strålte fortsatt da vi plantet føttene våre på fast grunn i Lysebotn. Et snev av håp tok form, helt til reisefølget pakket ut sekkene sine.

Dongeribukse og joggesko var kleskoden på halvparten, pils og potetgull var primærkilden til protein og holdningene stod i stil til antrekkene. Vi ble enige om at campingplassen var for lubne amerikanere, soveposer kjøpt andre steder enn Europris var for de svake og buss opp til Kjerag var bent frem en skam for menneskeheten.

Fem dagers fjelltur med denne gjengen, det kunne aldri ende bra.

Ferja returnerte med horden av turister. Motorduren ebbet ut i det fjerne og etterlatte seg naturens ro. Rolig fuglekvitter, bjeller på bedagelig anlagte sauer og bølgeskvulp i det klare brakkvannet. Overgangen fra bylivet ble plutselig litt for brå. Fra et liv hvor støy, kaos og selskapeligheter er normen til høstens roligste paradis. Også alt på én og samme dag. Abstinensene var synlige. Noe måtte skje. Ingen av de ni fastboende pensjonistene spilte opp til fest, selv om et av fylkets mest omstridte løyver for brennevin fortsatt befant seg i den lokale kioskeierens hender. Kreativiteten stoppet der. Hva i all verden skulle vi ta oss til? Vi stod der som Per, Pål og Espen Askeladd før skribenten tenkte ut den kreative strofen «det var en gang». 

Klokka hadde knapt bikket middag, kiosken var tom for monopolvaren sin og sola skinte forbløffende nok enda. Vi bekjempet den stigende rastløsheten med hver vår soft-is, som på mirakuløst vis førte til at vi fikk noe å leve for ut dagen. Det fantes en grotte. Særlig myteomspunnet var den ikke, men likevel, en grotte plassert høyt oppe i den sørvendte fjellsiden av Lysefjorden. Dette var vår sjanse. Muligheten til å tjuvstarte på eventyret mens skribenten sov frempå. Vi la i vei med Askeladdens optimisme. 

Jeg trodde eventyret brått ville ende da det gikk opp for oss at eneste måte å komme seg til fjellhula var ved å bestige en skranglete stige med delvis avrevne festepunkter. Men, overraskelsens time var kommet. Uten den vanlige ubesluttsomheten kastet første mann seg på stigen med ungdommelig tæl. Mitt første inntrykk var at ytterst få i gruppen hadde ofret nevneverdig mange tanker på forskjellen mellom liv og død. Heldigvis slapp vi en kjapp leksjon i sistnevnte. Stigen holdt og grotta gav panoramautsikt til dalbunnen. Jeg ble nostalgisk av omgivelsene. Tankene fløy avgårde, flere hundre av år tilbake i tid. Jeg så de første beboerne mens de pløyde markene og fisket i fjordene mellom majestetiske fjellvegger. Synene brakte glede. En barnslig glede, som ilte dypt inne i sjela.

Stemningen smittet. Iveren var synlig hos alle. Brått gikk det opp for meg hva som var i ferd med å finne sted. Jeg kikket engstelig rundt meg. Du skulle kanskje tro at iver er en bra ting, men hvis du har brukt store deler av livet på å omgås korttenkte mennesker vet du hvilken farlig affære iver kan være. I min omgangskrets ender det alltid, og da mener jeg alltid, med kjappe og irrasjonelle avgjørelser. Jeg forutså hendelsesforløpet og i løpet av få minutter hadde vi kommet frem til en kollektiv konklusjon; telt var en moderne unødvendighet. Vi skulle sove under åpen himmel. 

Med skrekken hengende over meg, forstod jeg ikke helt hva som hendte da vi satt rundt leirbålet. En sporadisk sky drev forbi i ny og ne, jeg slet med å begripe virkeligheten. Vi krøp inn i soveposene av varierende kvalitet, lå på rygg i ugresset og nøt synet av melkeveien som roterte sakte over den nordlige halvkule. Jeg var målløs. Livet var fullkomment, sommeren var endelig her. Rett før jeg sovnet med et smil om munnen fløy et langt stjerneskudd mellom de mørke granittblokkene. Jeg ønsket meg godt vær resten av turen.

Jeg våknet til lukten av kokekaffe i glørne, alt jeg hadde drømt om falt på plass. Med væsken i magen startet vi traskingen oppover de utallige hårnålssvingene mot Ørneredet, restauranten som markerer starten på fjellturen til Kjerag. Stigningen var uvant kost for muskelfibrene. Den ene bussen etter den andre kjørte forbi, hånet oss ved å etterlate en sky av eksospartikler til lungene våre. Noen forløste frustrasjonen sin ved å vise midtfingen til de fotoglade asiatene ombord. Da vi endelig ankom parkeringsplassen til Ørneredet var turistene mest sannsynlig på retur fra Kjeragbolten, mens vi haltet svettedryppende inn dørene på det arkitekttegnende bygget for å fylle glykogenlagrene med god norsk kost.

Endelig kunne vi starte turen oppover og innover den norske fjellheimen. For utsiktens og spenningens skyld besluttet vi igjen å gjøre det motsatte av turistene. Vi fulgte fjellkanten som rundet hardt av mot den tynne fjordtarmen langt der nede. Kolossene av sten ruvet over de små båtene som etterlot lange, hvite striper av kjølvann. 

Det lå klarhet i luften. Gruppen var motivert og fjellufta ren. Vi kunne se langt innover fjorden, hvor fjellveggene gradvis falmet og skled over i blåtoner med avstanden. Øynene frydet seg. Vi trasket gjennom lyng, lav og mose. Fant vår vei blant de karrige vekstene som lever på ytterkanten. De som klorer seg fast til berget rett før det bikker, rett før levekårene blir for bratte. Til slutt stod vi ved et vanskelig veiskille. Risikere et brutalt møte med steinura eller bli en av mengden som går apatisk fremover i en sakte strøm for å oppleve livets begivenheter. Etter mye om og men, falt valget på sistnevnte.

«Stigningen var uvant kost for muskelfibrene. Den ene bussen etter den andre kjørte forbi, hånet oss ved å etterlate en sky av eksospartikler til lungene våre.»

Berget flatet ut  og stien førte oss til Kjerag. Kjeragbolten lå der og ventet på oss. Det verdenskjente naturfenomenet formet gjennom årtusener. Noe så begivenhetsrikt som en stein kilt i en sprekk. Ikke særlig spennende i seg selv, men det å balansere på en liten stein med 1000 meter fritt fall under seg ville pirre sansene, det var vi sikre på. Da vi ankom steinen var skuffelsen stor. For stor. Legenden viste seg å være en skrøne. Så pass skuffende at jeg ikke orker å bruke trykksverte på å utdype. Dere som har vært der vet hva jeg mener, dere som skal dit for første gang skal få se løgnen med egne øyne.

Stien tok oss inn i fjellheimens trygghet. Bort fra stupbratte skråninger. Bort fra steder hvor rå dumskap kan forveksles med forsøk på å bevise sin manndom. Bort fra turistfella og køen som hører med. Folkemengden avtok momentant etter Kjerag. Stien førte oss inn i norsk fjellyng. Myr med sporadiske moltebær og hvitskjeggete stilker svaiet i brisen. Mellom ulendte bergknauser og mindre fiskevann fant vi ro. Balsamerte sjelen med lange lunsjpauser og late dager i høstsola. At vi hadde truffet så bra med været var helt tilfeldig og helt utrolig. Jeg følte et snev av ekte lykke for første gang på lenge, men det skulle fort snu.

Etter å ha observert ulik gruppedynamikk på tur over flere år har jeg kommet til en konklusjon. Alle turer har en kneik. Enten det er gåtur i fjellheimen, padletur i skjærgården, skitur i alpene eller chartertur til de mest famøse stedene i Syden. Så lenge det er en tur, er det også en kneik. En konflikt som bobler til overflaten, ofte når man har kommet litt over halvveis. Jeg kaller den 60 prosentkneika. Menneskene som utgjør gruppa, hvilke forventninger de har, hvordan de er forberedt og hvor sterkt lederskapet er avgjør hvilken effekt kneika har på resten av turen. Med rett sammensetning kan man lekent hoppe bukk over kneika, med feil kan den ruinere alt. Vi var på stø kurs mot sistnevnte.

Vi oppfylte alle kriteriene for en uoverkommelig kneik. Kalde soveposer medbrakte lite søvn, tursko fra førstegangstjenesten medbrakte gnagsår, negative tankesett medbrakte krangling og vaklende lederskap medbrakte usikkerhet. Punktet hvor små sosiale irritasjonsmomenter begynte å bli store var kommet. Enkelte begynte å stresse med å komme frem i tide, andre ville hjem fortest mulig. 60 prosent-kneika brøt ut i full blomst.

Tro meg, jeg har bidratt sterkt til denne oppblomstringen på regntunge dager. Men nå? Var det kun jeg som forstod hvilket privilegium vi hadde fått servert. Vestlandet, midten av august, sol, shorts, t-skjorte. Dette er ikke stikkord som absolutt ikke hører sammen. Sommeren var endelig kommet, skjønte de ingenting? Sommeren var jo kommet!

«Stien førte oss inn i norsk fjellyng. Myr med sporadiske moltebær og hvitskjeggete stilker svaiet i brisen.»

De skjønte virkelig ingenting, moralen forfalt i det vi kom ut på det åpne avrundete landskapet på toppen av Flørli-trappene. Utsikt i alle himmelretninger hjalp lite. Kveldssola brøt gjennom skylaget og sendte guddommelige stråler ned mot fjordene. Det var som et signal fra oven, skaperverket heiet på oss, prøvde å motivere oss til å fortsette. Det hjalp lite. Både mine og vår Herres forsøk på å heve gruppementaliteten var forgjeves. Den vanlige ubesluttsomheten hadde forvandlet seg til viljestyrke. De skulle fram, og det i dag.

Majoriteten ville til Flørli. De ville ta ferja hjem. Aller helst ville de nå dagens siste ferje, senest på morgenkvisten dagen etter. Siden jeg var den eneste som visste hvor vi var oppdaget jeg en unik mulighet. Ved å fortsette på den lange ruten til Fossmork plassert ytterst i fjorden, kunne turen forlenges betraktelig.Jeg studerte opprørerne, spekulerte i deres oppmerksomhet. Håpet at de ikke ville skjønne tegninga før det var for sent. 

Jeg var klar for å ta støyten. Planen var å late som jeg ikke visste bedre, ydmykt motta en parade av skjellsord, for så å delta i en kollektiv forbannelse av verden og til sist legge skylda på dårlig skilting. Planen var god, gjennomføringsevnen dårlig. Med hodet fullt opptatt med vill spekulering presterte jeg å ta stien mot Flørli. Først da stien bikket bratt nedover og vi skimtet fjorden forstod jeg hva som hadde skjedd. Jeg hadde gått i min egen felle. Det var for sent å snu.

Da vi nærmet oss kaien kom en liten rød hytte til syne. Den lå plassert midt i en lysning som brøt opp strukturen til furutrærne. På døra stod en liten rød T som invitasjon. Dagens siste ferje hadde putret seg hjemover. Vi lette febrilsk etter nøkkelen. Ville inn før skumringen skled over i nattens kjølige timer og skogholtet ble mørklagt. De vanlige stedene ble saumfart. Under dørstokken, under dørmatta. Før vi fant den oppdaget noen et vindu som stod på gløtt. Pasta ble satt på kok, vin stod klar i skapet. Skjebnen hadde ført oss hit, det var for godt til å være sant. Studentversjonen av et herremåltid stod på bordet innen timen. 

Stråler fra morgensola lurte seg mellom gardinene og vekket oss. Støvpartiklene fra de forhistoriske fjørdynene svevde rundt i lyset. De hadde all verdens tid, ingen ambisjoner om å lande. Jeg ble liggende og stirre på den mirakuløse runddansen. Det var vakkert. Brått ble magien ødelagt. Den stillestående luften ble fylt av turbulens i det opprørerne hastet seg opp av sengene. De pakket sakene sine og trasket av gårde i frykt for å ikke nå første ferje tilbake til den verdiløse sivilisasjonen. Tre av oss ble liggende igjen og nyte skogens ro. 

I døra ble vi møtt av nok en nydelig sensommerdag. Blå himmel, ingen vind. Vi satte de siste restene av kaffeposen på kok og filtrerte vesken gjennom det siste paret med rene sokker. Spiste oss mette på friske blåbær som omringet den koselige hytta. Pratet om stort og smått mens de halvnakne kroppene våre fikk hjelp av solstrålene til å produsere D-vitaminer. Dette hadde sannelig vært en reise fra dalbunn til høyfjell. Vi var lykkelige. 

Lysefjorden på langs 

HVOR: Lysefjorden utgjør en del av Ryfylkeheiane og befinner seg mellom Strand og Forsand kommune. 

LENGDE: Fjorden er 42 km lang og er 422 meter dyp på det dypeste. Internasjonalt kjente turistdestiansjoner som Preikestolen og Kjerag ligger langs fjorden, og disse stedene blir besøkt av flere hundre tusen hvert år. Verdens lengste tretrapp med 4444 trinn i Flørli inngår også i denne turen.

REISEN DIT: Bil eller buss fra Stavanger, ferje fra Lauvik til Lysebotn. 

OVERNATTINGSMULIGHETER: Lysebotn Camping (sengeplasser og camping), Lysefjorden turisthytte (DNT, betjent hytte i Lysebotn), Langavatn (DNT hytte etter Kjerag), Flørlistølen (DNT hytte i skogen), Flørli turiststasjon (DNT, betjent hytte nær fjorden), Hauane Bed & Breakfast (obs: stengt i 2020)

SPISESTEDER: Olavs pub & bistro (Lysebotn), Ørneredet/Øygardsstøl ved starten av fjellturen til Kjerag), Flørli turiststasjon. 

MER INFO:visitkjerag.no