Fjelltur til Veinestinden i ytre Lofoten

Tykke isflak flyter rundt på innsjøen som er inneklemt av dramatiske fjell. Aller kulest er de steile og taggete tindene som kalles Munkan.

Det mest særegne av dem ligner på ei spiss hette. Som munken har dratt over hodet for å skjerme seg mot den kalde nordavinden.

I de bratte rennene – som stuper ned i Austerdalsvatnet fra Munkan – ligger det fortsatt snø. Snø som har rast ut på innsjøen.

Disse skredene har løsnet fra vannkanten og flyter rundt. På noen av isflakene ligger det steiner, større enn fotballer, som har rast sammen med snøen.

Enkelte av isflakene minner mer om isberg. Under vannoverflaten strekker de seg flere meter ned mot dypets bunnløse hemmeligheter.

Telting ved Austerdalsvatnet på vei til Veinestinden

For å komme oss videre – til stedet hvor vi har planlagt å slå opp teltet – må vi vasse over utløpet til innsjøen. Selv om elva ikke er noen Amazonas, er den for bred til at vi kan hoppe over. Men akkurat når vi har tatt av fjellskoene for å gå uti den iskalde strømmen, kommer et røslig isflak flytende og setter seg fast i utløpet.

Isflaket fungerer fint som bru, og vi spaserer tørre over til andre siden. Smud!

Austerdalsvatnet ligger 229 meter over havet, på Moskenesøya i Vest-Lofoten. For å komme opp hit, har vi fulgt stien langs sørsiden av Djupfjorden, sør for Reine, og deretter gått opp mot fossen til Austerdalsvatnet. Her oppe har vi funnet en tørr og flat plass til teltet. Med syk, syk, sinnsyk utsikt innover dalen. På denne pletten skal teltet få stå i ro i to netter.

– Det er deilig å ha god tid og bare la rypa suse. Fiske, drikke te og lese tegneserier. Null stress i joggedress, smiler Beathe.

Rasende munk

Like ved teltet, som flakker beroligende i vinden, ligger det en bråte med fjær. Fjærene omringer en ribbet og oppspist trost. Trolig er det en falk som har vært på jakt, og som har jafset i seg middagen her. Det høres nesten ut som ringtrostene i fjellsidene sørger. De låter ekstra melankolske i kveld, med sine ødslige rop.

Ringtrostenes mismodige og lett nervøse klang, bidrar til den mystiske stemningen her oppe. Nå som sola har gått ned bak fjellene, ser de bratte steinmassivene – som klemmer oss inne – ekstra truende ut. Hvem vet hva som gjemmer seg i steinurene rundt her, eller i den dype, mørke innsjøen. Om natta høres et buldrende ras fra Munkan. Fjellet rister av seg stein og steinhard snø.

Badekar i trappene 

Vi våkner neste dag. Sola skinner inn i dalen gjennom et tynt og sprukket skydekke. Det eneste målet vi har for hele denne nydelige dagen, er å gå opp av dalen.

Opp på Veinestinden (730 moh.) som ligger nordøst for Austerdalsvatnet.

Det er sti opp den gresskledde og treløse fjellsiden mot Veinestinden. Første delen er relativt bratt, men lettgått.

Vi passerer en sildrende bekk som ser ut som en trapp, hvor hvert trappetrinn er som et badekar i nesten full størrelse.

Vannet i disse badekarene fylles av smeltevann fra snøen som ligger som et hvitt teppe på det flatere partiet ovenfor oss.

Raske ryper 

Vel oppe på den brede ryggen – som stiger sakte opp mot Veinestinden – er det snøen, steinen og mosen som dominerer. Vi har vid utsikt mot de mektige fjellene rundt oss mens vi stiger høyere og høyere til værs.

Bak oss slumrer den digre Vestfjorden, som breier seg ut mellom Lofoten og fastlandet.

Siden vi startet turen i går, har vi ikke sett et eneste menneske, vi har hele landskapet for oss selv. Men kanskje vi ikke er alene likevel? Beathe tar fatt med å fable.

– Fjellene her har personlighet på en måte. Jeg ser for meg at det er konger som kommer til å reise seg igjen når det en gang blir nødvendig. For eksempel om Lofoten blir truet av oljeplattformer. Med et jordskjelv vil fjellene da våkne til liv og gå til krig!

Munkan har som nevnt allerede begynt å rase fra seg. Det gjør også to fjellryper. Som to hyperaktive kamikaze-piloter flyr de etter hverandre i voldsomt fart. Fyker ned over kanten av fjellsiden – ute av syne – før de i et hattfåkk dukker opp igjen fra en annen retning.

Hinsides utsikt fra Veinestinden

Brått står vi foran et stup. Vi har nådd toppen av Veinestinden. 730 meter lenger nede åpenbarer Reinefjorden seg med en eksplosjon.

Fjordarmene dundrer inn i hæren av spisse og blankskurte fjell, men klarer ikke trenge gjennom til storhavet på yttersia. På tross av at sjøen angriper fra alle kanter her ute i havgapet, står fjellene støtt foreløpig. Bunesstranda er langt der nede.

– Jeg har aldri sett en så vanvittig hinsides utsikt før, konstaterer Beathe.

Det er vindstille og varmt her oppe i høyden. Men langt der nede kan vi se vinden fare bortetter bølgan blå, det blåser fortsatt friskt og kaldt under oss. Turen opp hit har bestått av store kontraster.

Fra en smaragdgrønn og glitrende fjord, via en innestengt og dyster dal, til toppen av det åpne og fri fjellet.

LES OGSÅ: Fuglhuken, 557 moh, Lofoten

Veinestinden fakta

Høyde: 730 moh.

Hvor: Ved Reine på Moskenesøya i ytre Lofoten. Turen til Veinestinden (730 moh) starter fra Djupfjordbrua på E10, et par kilometer sør for Reine i Vest-Lofoten. Vest for brua finnes det en stor parkeringsplass, med utsikt over Vestfjorden. Herifra går du videre på sti langs sørsiden av Djupfjorden. 

Vanskelighetsgrad: Middels

Tid opp: 3­–4 timer

Turbeskrivelse: 

På vei opp mot Austerdalsvatnet velger du enkleste rute på vestsiden av bekken, som renner ned over noen stilige og bratte flog. Stien opp til Veinestinden finner du på østsiden av Austerdalsvatnet. Vær obs på at norgeskart.no har satt navnet Veinestinden på en mer utfordrende topp. Den ligger i underkant av en kilometer lenger vest enn fjellet vi her omtaler som Veinestinden.

Hele turen er lett å gå. Samtidig er den – med sine rundt fem kilometer til topps – en lengre tur enn mange andre lofotfjell. De snaue to første kilometrene av stien, som går rett fram langs sørsiden av Djupfjorden, kan være ganske våte og gjørmete.

Et triks er å gå denne delen av turen med gummistøvler. De legger du igjen bak en stein innerst i fjorden, hvor du bytter til fjellsko før oppstigningen.