Fjellhyllene ved Ålfotbreen

Det vi ikke skjønte med en gang var at dette området lå pakket inn i breer. Vi hadde egentlig aldri gått så mye på bre, i hvert fall ikke på sommerstid når sprekker titter frem som store menneskeslukere.

Vi leste oss opp på området og fant mange turmuligheter, men følte alltid at breene eller stupene kom i veien. Så oppdaget vi DNT-hytta Gjegnabu og kom frem til at det var den enkleste og tryggeste veien for oss. Enkel fordi den er merket med røde T-er hele veien. og tryggest fordi man ikke måtte krysse bre for å komme seg til hytta.

Veien opp

Vi gikk oppover i det som kjentes ut som jungelen. Jeg hadde allerede fått et svært kleggbitt på leggen og uffa meg over alle fluene som surret rundt øret.

Det var en varm sommerdag i slutten av juni og Alfa-lærskoene jeg gikk i skulle helst ha vært lette Gore-Tex-sko, tenkte jeg. Så kom vi over tregrensa til Lavesteinen på 700 moh. og vinden tok tak i alle fluene. Langt der nede så vi Hopsvatnet og bilen på Lunneparkeringsplassen på 150 moh. som er startstedet for turen. Oppover så vi sauene som var irriterende spreke og jeg tenkte med meg selv at veien kom til å bli lang opp til 1200 moh. der hytta lå.

Terrenget ble mer og mer steinete og etter litt henging med hodet og slitne bein reiste jeg blikket og så hyllene. Hyllene vi hadde kommet hit for å se. 

Du vet når du går forbi en kjendis på gata og blir sånn overraska og gaper mens du peker på personen og snur deg mot vennen din? Det var i hvert fall sånn jeg ble når jeg så hyllene. Det er fasinerende, selv for de ikke-geologiinteresserte. 

Geologien ved Ålfotbreen

Her ved Ålfotbreen finner du fjellformasjoner fra devontiden. Det er et ord som i seg selv virker skremmende. Er det demoner der? Nei, men hylleformasjoner som stammer fra gamle elvesletter finner du lett. Hyllene er rett og slett elvegrus som gjennom mange tidsaldrer har samla seg opp når fjell rundt har blitt slitt ned. I tidsalderen devon kom det nye elver som dytta de gamle elveslettene utover helt til alt ble forsteinet, og sånn oppstod hyllene som vi ser der i dag. 

Det er ikke bare hyllene som er spesielt for området. På vei opp de bratte bakkene da jeg hang med hodet og så ned i bakken oppdaget jeg at vi gikk på stein i stein i stein. Det gir kanskje ikke mening, men du har kanskje hørt om konglomerat? Området er nemlig dekket med konglomerat og det er et ord som jeg syns høres mye snillere ut. Konglomerat og kamerat går fint hånd i hånd, og det er nesten det du kan si steinene også gjør. Hva mener jeg med det, jo nå skal du høre. 

Norges geologiske undersøkelse (NGU) forklarer det som forsteinete avsetninger av grus, stein og blokk, med matrix av sand, silt eller leire. Avsetninger og matrix er ikke veldig allmennvennlige ord, men det betyr egentlig bare at det er mange enkeltsteiner som er satt sammen av flere steiner inni en masse av enten sand, silt eller leire. Konglomeratene ved Ålfotbreen er avrunda steiner som er presset sammen av gammel havbunn, og man finner dermed fossiler fra planter og dyr i området.

Det ble ingen fossilfunn på Øyunn og meg, men den rød hytta som står i god stil til omgivelsene rundt fant vi klokka seks på ettermiddagen. Vi stod på en høyde da vi først så den, den virket liten og veldig velkommen i det røffe terrenget. Til høyre for oss så vi ned på turkisblått vann, selv har jeg aldri sett en så klar og turkis farge før. Til venstre for oss så vi ned på x- og y-vannet som var dekket av store isflak som hadde sprukket opp. Det var reine kunstmuseet vi kom til og den indre følelsen fortale meg at vi ikke var ment for å være noe annet sted en akkurat her i den altoppslukende naturopplevelsen.

Hyttelivet på Gjegnabu

På hytta lagde vi Bali-gryte som vi satt ute i sola og spiste. Inne på hytta var det en eneste stor seng med plass til seks, og flere om man liker det trangt. Dyne og pute var det der også.

Vi fant også en bok av Arve Sandal som heter Rent eventyr fra Hornelen til Galdhøpiggen. Han hadde blitt med en klasse fra Nordfjord folkehøgskule og skrevet en bok om turen. De hadde blant annet gått igjennom Ålfotbreområdet og skriver: Dei devonske fjellformasjonane rundt Gjengnen gjer turen til ein ekstra sterk oppleving. Her får ein verkeleg kjensle av villmark og blir aldri heilt sikker på om det er månelandskap eller kunstutstilling ein opplever.

Hallgeir Hansen som på den tida var rektor på skolen har vært mye i området før.

– Det er et fantastisk turområde, enn så lenge er det relativt få som drar hit, men det har vært en økning etter at Gjegnabu åpna opp. Du kan si det er et område som ikke er ordentlig oppdaga. Her er et stort potensial og området tåler mer besøk.

Hvorfor er det ikke flere som drar hit?

– Terrenget er krevende. Her er hylleformasjonene som for det meste går nord-sør. Hyllene har loddrette stup fra 1 meter til 1000 meter, mange er mellom 5 og 20 meter høye. Dersom du skal gå fra øst til vest eller motsatt vil det kunne by på betydelige utfordringer. Hyller opptil 20 meter vil ikke vises på kartet. Det gjør det veldig krevende, for man hopper jo ikke ned 20 meter. Enkelte plasser er det også bare en plass å komme ned, og det er ikke alltid opplagt hvor det er. 

Har du noen tips til folk som ikke har vært der før?

– Man bør gå der i fint vær første gangen og enten snakke med eller ha med seg kjent folk. Det er ikke anbefalt å gå der alene i dårlig vær. Flere av hyllene går loddrett ned i ulike vann, selv om det kan se ut som at det er mulig å gå ved siden av dem på kartet er dette ofte ikke tilfellet. Hyllene er flotte, men de skaper en del utfordringer.

Veien ned

Det er ikke så mye å si om veien ned annet enn at vi kom oss ned til slutt. Alfa-lærskoene mine fant jeg ut av at egentlig skulle vært en størrelse større for tærne mine fikk virkelig kjørt seg i tuppen på skoen ned alle de bratte bakkene. Da det endelig, etter sånn tre til fire timer, begynte å flate ut møtte vi en familie som var på vei oppover. Det var en far med en gutt som satt oppå den store sekken hans, og en mor med enda en stor sekk, og to gutter som kom løpende opp bakken foran foreldrene og lillebroren. De skulle til Gjengabu de også. Jeg tenkte med meg selv at det der måtte være noen turmotiverende foreldre og noen turglade barn, for turen opp til Gjegnabu er ikke for enhver. 

Familien Lia vi var pappa Bjørn Torleif, mamma Solveig, tvillingene Vetle og Tarjei på ni år og minstegutt Theodor på fem som satt på toppen av sekken til pappa. 

– Det var lengre enn vi trodde, kan både Bjørn Torleif og Solveig innrømme.

Tross lang etappe kom de seg frem til hytta og det med god hjelp fra storebrødrene. 

– De var helt rå storebrødre, de fikk nemlig med seg lillebror Theodor til å jakte på røde merker og det endte opp med at alle nærmest spurta opp hele veien, forteller Bjørn Torleif som er tydelig glad for brorskapet.

De kan ramse opp mange høydepunkter fra turen og trekker frem utsikt, bading og brunost på havregrøten.

– Å ha solnedgang på en do på 1200 meter over havet er jo helt magisk, forteller Bjørn Torleif. 

Theodor sitter på fanget til pappa.

– Høydepunktet til Theodor var sikkert havregrøten på morgningen. Han elsker havregrøt og spesielt når han får lov å ha brunost på, og det er bare på tur.

Begge tvillingene er enige i at badinga i pytten ved hytta var stor stas. Solveig sier seg enig. Det er liten tvil om at familien fikk en fin tur, og det samme gjorde Øyunn og jeg. Det ble en sånn tur som permanent brenner i minnet på grunn av naturopplevelsen som man fikk helt alene i et landskap som bare er altoppslukende.