Få fyr med tennstål

Hvordan tente man bål før i tiden?

En klassisk metode har vært å ta en pinne med en liten bue på og trekke den frem og tilbake mot en base av noe brennbart. På den måten skapte friksjonen varme og dermed ild, om opptenneren passet på at alt var tørt og han/hun hadde litt never eller annet lettantennelig brennbart materiale ved siden av.

Når ble tennstålet oppdaget?

Helt fra romertiden og kanskje lenge før det hadde man tennstål – som var jern iblandet karbon. Dermed ble det svært hardt og skapte gnister når man gned det mot noe annet enda hardere, gjerne flint.

Man kan også bruke forstørrelsesglass, eller stengt tatt den motsatt effekten, altså ikke forstørrelse, men at solens stråler settes sammen i et lite punkt som dermed blir veldig varmt. Dette skal også kunne gjøres med en isklump, etter at den er formet som en konveks form.

Nå til dags bruker vi fyrstikker eller lighter. Fra 1800-tallet ble det vanlig; fosfor og kvikksølvforbindelser gjorde det lettere å lage ild. Dagens lighter funker faktisk ca på samme måte som de gamle geværene om du bytter ut krutt med gass.

Så til hovedpoenget: Hva gjør du om du har gått en dag i regn, eller har plumpa uti elva, og fyrstikkene har blitt våte og lighteren ødelagt?

Jo, det finnes en løsning – som fra gammelt av; tennstål. Og de er nå enda mer effektive.

Tennstål påvirkes ikke av regn, kulde eller andre forhold. Det eneste du trenger er å gni noe hardt – for eksempel baksiden av kniven – mot stålet, og dermed produseres gnister som holder over 1500 grader – mer enn nok til å få fyr på det du vil. «Det du vil» må bare ikke være vått. Som regel holder det med litt never eller tørre fliser.

Resten av opptenninga er lik fyrstikkopptenning. Du må sørge for å ha litt større fliser tilgjengelig, deretter enda større brennbare saker. De fleste vet dette. Tennstål handler om å få fyr på den minste flisa.

Som beskrevet over har tennstål tradisjonelt sett vært en legering av jern og karbon. Nå er konseptet videreutviklet, og dagens tennstål består av en blanding av jern og opptil 65 % andre metaller, spesielt cerium, som er et relativt bløtt grunnstoff, men veldig reaktivt.

Slike legeringer kalles også auermetall, etter oppdageren Carl Auer von Welsbeach.

Andre tilsetningsstoffer som brukes for å bedre gnistmengden er jernoksider, lantan, neodymium, praseodymium og magnesium.

Tennstålene gir gnister med temperatur på hele 1650 °C. Og som nevnt; I motsetning til fyrstikker og lightere, påvirkes ikke tennstål av vann, vind eller minusgrader.

Derfor brukes det utendørs av overlevelses-instruktører og villmarksfolk over hele verden.

Videre koster det svært lite, ofte mindre enn en halvliter, så innkjøpet bør være en grei utgift for de fleste. Bare pass på å ha en kniv i tillegg – det er den du gnir mot tennstålet for å få gnister.

For du har vel med kniv på tur?

I samme draget kan vi også snakke litt om bålteknikk. Bruk av tennstål legger jo litt føring for at du kjører en minimalistisk stil, det vil si uten tennbriketter, parafin og automatfyr – i form av fyrstikker eller lighter.

Kort sagt er det to prinsipper ved opptenning av bål; det ene ment for tørr bunn og det andre for våt bunn. Sistnevnte er jo det mest utfordrende, om man ikke vet hvordan det gjøres. Dette kalles gjerne også vinterbål.

Ved snø eller vått underlag handler det om å lage en bunn av ved, som isolerer mot bakken – eller snøen. Et par lag med ved, tett i tett, lagt i kryss holder ofte, men om du kjører tre lag så er det best, avhengig av tykkelsen på veden. Dette kan gjerne være fuktig, våt ved, det hindrer kontakt med snøen etterhvert som bålet brenner.

Over dette kjører du på med flere lag tørr ved, i mindre og mindre størrelse. På toppen legger du knusktørr kvist som du for eksempel kan plukke fra furu og grantrær.

Med kniven spikker du tynne fliser av det tørre du finner og legger i en liten hule under de tørre kvistene. Her kan du så bruke tennstålet, og har du gjort jobben riktig bør det begynne å brenne temmelig kjapt. Dette er et såkalt topptent bål.

Vanlige bål tennes primært på bålplasser som er aktivt i bruk. Om du tenner bål på ikke-etablert sted, bør du fjerne dine spor så godt du kan, av hensyn til naturen. Det finnes også kvistbrennere og bålpanner.

Opptenning av vanlige bål kan de fleste, men om vi skal si noe om det så handler det jo om å bruke tynne fliser av vanlig ved eller kvister som man kan spikke med en kniv. De kan godt være fundamentert på et lag med ved som da sakte begynner å brenne.

Men all den tid flammen brenner oppover handler enkel bålopptenning om å fylle på med fliser først, så større og større vedbiter. Når bålet «fatter» kan man endelig legge noen store kubber på, men pass på at flammen får luft nok, samtidig som du bevarer varmen.

Vi vil anbefale å gå til anskaffelse av et tennstål som du ofte bruker til å tenne bål, slik at du, når du virkelig må, kan teknikken. Dessuten er det rett og slett litt tøft å kutte ut alle andre lettere hjelpemidler.

Å tenne bål med bensin, tennbriketter, parafin og fyrstikker er jo kanskje litt stilløst, selv om de fleste av oss kanskje av og til henfaller til denne enkelheten. Vær likevel klar over at tennstål kan knekke.

Ved valg av tennstål så tenk på størrelsen. Et lite tennstål gir mindre gnister. Et lengre tennstål gir flere gnister per drag, og vil dermed være lettere å tenne opp med.