Historien om Northern Playground

– Til tross for at jeg var opptatt av natur og miljø, så skjønte jeg ikke da vi startet at klær er såpass belastende for miljøet. Jeg tenkte at friluftsliv er så positivt. Ull er positivt. Jeg møtte meg sjøl i døra så kraftig at det nesten ikke motiverte lengre. Konsum er fienden til det meste, og kundene synes det er vanskelig å vite hvilke tekstiler og merker som er best, sier Jo Egil Tobiassen. 

Jo hadde statsviter- og journalistbakgrunn, i tillegg til over gjennomsnittlig tur-interesse, og han hevder at han ikke kunne noe om verken tekstil eller design da han satte i gang.

Si den gang har Northern Playground høstet pris for god design og for innovativ stillongs. 

– Jeg tror at jeg har gjort alle tabbene man kan gjøre. Det å starte et klesmerke er en altfor stor jobb for en person. Vi har lagd klær som ikke har vært bra nok, jeg har brukt mye tid på å sette sammen teamet. Det har vært mye brannslokking og det har vært ensomt. Men jeg har gjort mye som jeg i ettertid er stolt over at vi gjorde, forteller Jo.

«Mange er opptatt av hvilke materialer det er i plagget, men informasjonen og fakta-grunnlaget hører ikke helt sammen.»
Jo Egil Tobiassen, Northern Playground-gründer

I det siste har han skjønt at egentlig så er det veldig lett. At det handler om mindre konsum. 

– Da spiller det mindre rolle hvilket materialer det er snakk om. Det handler først og fremst om å ta vare på de plaggene man har, vaske dem mindre og satse på produkter som kan repareres. Da er det ikke så komplisert for oss som produsenter heller, sier han.  

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I konseptbutikken i Tollbugata i Oslo sitter det i dag en dame bak en symaskin.

For 300 kroner kan kunder levere sine brukte ulltrøyer, og gi den nytt liv som en hals med påsydd Northern Playground-logo.   

En kort spasertur unna – på Schous plass på Grünerløkka – sitter to damer samtidig og strikker Northern Playground-luer.

Nahed har 12 luer foran seg som hun skal sy logomerket på.

Farida sier at hun ikke snakker så godt norsk, men forklarer at hun liker arbeidet, hun trekker frem det å kunne tjene penger til familien. 

– Har Northern Playground gjort det enklere eller vanskeligere for seg selv ved å igangsette slike småskalaproduksjon i høykostlandet Norge?

– Mye vanskeligere. Det var min idé, men det var ikke alle som støttet avgjørelsen internt. Økonomisk sett henger det ikke på greip. Det er dårlige marginer på produktene. Norske lønninger er høyere, dårlig teknologi gjør at arbeidet går sakte. Vi bruker mye tid på det, og det ikke noe vi tjener penger på. Det er mye velvillighet. Det er kraft i de afrikanske damene. Vi får se om det kan skalere. Men det tar tid, sier Jo.  

Det finnes de som hevder at det finnes et turliv før og etter zipwear.

Det finnes også dem som forteller at de har gått på skitur og brukt samme Northern Playground-trøya på jobb dagen etter. Trøya består av ull og silke. 

Jo forteller at han nå har brukt 150 dager i sin trøye uten at den har vært innom vaskemaskinen – og det uten klager fra folk seg. 

– Jaja, smiler han.  

«Produkter for friluftsfolk er det som er overordnet og det å tørre å tenke annerledes».
Jo Egil Tobiassen, Northern Playground-gründer

Men han tror mange misforstår at ull er så mye bedre enn noe annet. 

– Mange er opptatt av hvilke materialer det er i plagget, men informasjonen og fakta-grunnlaget hører ikke helt sammen. Det er som at hvis du strikker genseren sjøl, er du en moralsk bra person. Men så strikkes det med merinoull flydd hit fra en annen kant av jorda, og mye garn er superwashbehandlet (en tynn plasthinne som legges utenpå garnet for økt slitestyrke, men som er så tynn at ull kan merkes som 100 prosent ull, red.anm). I vår ull- og silkeblanding brukes det strøm for at ullfibrene skal trekke seg sammen. Behandlingen koster litt mer, gir samme effekt ved at ulla ikke krymper så fort senere. Den ulla er ikke superwashbehandlet, den har ikke plast. Uansett er det viktigste at plagget varer lenger, mener Jo Egil.

Selskapet har ennå ikke tjent penger. Gjennom crowdfunding er det imidlertid mange som vil hjelpe. 

– Vi ønsker vekst. Er du på jakt etter et paradoks, så er det ikke vanskelig å finne. Men jeg er overbevist om at det går an å se for seg forretningsmodeller som tar hensyn til nettopp det, å designe produkter som man ser for seg har livstidselementer i seg, i motsetning til normen som har vært i klesbransjen. Vår forretningsmodell er tilpasset den realiteten. Vi vinner først miljøkampen når det er mindre konsum.

– Hvem andre aktører i bransjen lar du deg inspirere av?  

– Det er jo klisjé å nevne dem, men jeg må si Patagonia. Ikke for det de lager, men fordi de tør å være politiske. Det er åpenbart at der har de flere guder enn profitt, og de tør å mene noe som kommersiell aktør. Det vil vi også gjøre. For hvert produkt vi selger, donerer vi penger til treplanting i Utviklingsfondet. Det er kvoteordning som vi har pålagt oss selv. Å gi 20.000 kroner før vi hadde tjent en krone selv føltes veldig bra. Ellers er det Nelson Mandela, da. 

– Fordi «it always seems impossible untill it's done»?

– Ja, for eksempel. Jeg tenker ofte på han når jeg synes ting er vanskelig.   

Han mener fordelen med innovasjon på tekstil er det kan gjøres forholdsvis fort.

Etter ziplongsen så er zip-bhen det plagget de selger mest av. 

– Det var ikke mange som hadde tro på den heller, men jeg så jo damer satt der med våt bh og at de frøs. 

Jo Egil tok grep og kjøpte seg en bh selv, som han sydde glidelåser i sidene på, og kjente etter hvordan den var å gå med på skitur gjennom en vinter.

– Av og til bruker jeg den fortsatt faktisk, som det innerste laget under trøya. Når den er våt av svette, kan jeg ta den av og holde meg tørr en stund til. 

– Du har ikke tenkt å utvikle enn egen herrevariant? 

– Joda, den kommer. Arbeidstittelen er The Magic Shirt. Eller, egentlig er det en singlet. Produkter for friluftsfolk er det som er overordnet og det å tørre å tenke annerledes, sier Jo.