Alt var nøye timet. Jeg kunne rekke en tur til legen mellom det ene travle og det andre travle, og jeg spurtet av gårde i onsdagen og rakk såvidt å sette rumpa mi nedi en blå ventestol før han ropte meg opp og vinket meg inn. 

Jeg var hos den samme legen i fjor en gang, så han kjenner meg igjen. Vi begynner å snakke om fjell og tur med det samme. Han vender seg vekk fra datamaskinen, forteller om moren sin som hadde gått på ski hele livet, til hun var 86 år – ja, helt til like før hun døde. Hun gikk lange turer, og da snakker vi lange, 
og da han var liten var han alltid med. Alltid, innover og innover i skogene. Oppover og videre. Hun var visst svært rask, denne moren hans, vant konkurranser og greier. Og legen forteller at han selv er glad i alleslags turer, korte og lange, gå innover, og så er han så inderlig glad i flammende bål. Skog. Trær.

Annonse

LES OGSÅ: Akkurat denne kvelden

Og jeg, som har bodd på Svalbard er også ualminnelig opptatt av trær, sier jeg, for de er jo rare, vokser rett opp av jorda og greier, tjukke stammer, rett mot himmelen, selv om vinter! Så da må vi snakke litt mer, om det. Trær. Så nær natur. Han sier at det er rart at eldgamle, fine trær ikke har noe vern i lovverket. At man bare kan hugge kloke erverdige bytrær rett ned for eksempel. Rett ned. Og denne  mannen på dette lille kontoret midt i den store bråkete byen sier så mye interessant at jeg rett og slett må notere litt og minuttene spurter eller kanskje er det heller tiden som går i oppløsning, ikke er så viktig lenger og det er sludd ute, smil inne, og vi snakker mer om trær. Før han plutselig kanskje husker de som sitter utenfor kontoret hans i de blå stolene og venter med rennende neser og smerter i hjerter og det som verre er. For han sier Oj og Unnskyld for alt snakket og spør meg: 

– Ja, hva kan jeg egentlig hjelpe deg med?
Og jeg svarer kjapt og konsist på det.
– Det var det hele?
– Det var det hele.

Jeg får resept. Og rabatt.

– For du aner ikke hvor godt det er å snakke om noe helt annet enn helse!! utbryter legen min, han har et stort smil i fjeset sitt nå – og reiser seg fra stolen og tar meg i hånden.
Og jeg føler meg bedre allerede, så når tiden har materialisert seg igjen og jeg haster til det neste jeg skal, lurer jeg på om jeg kan finne en moral i denne fortellingen, annet enn at fjell og ski og trær hjelper? Enten du er ute eller inne, enten du svetter eller snakker? Hjelper på så mange underlige måter, kanskje til og med lar deg leve billigere og lenger i landet?
Men i jakten på en moral, oppdager jeg i stedet en feil i fortellingen. Som fastlegen også helt sikkert tenkte på etter jeg hadde trukket kortet og forlatt kontoret hans, og som du, kjære observante leser sikkert også har registrert for flere avsnitt siden. Nemlig det han utbrøt da han reise seg: At vi snakket om noe helt annet enn helse. 

LES OGSÅ: Små drømmer og applaus

Illustrasjon: Anne Vollaug
Illustrasjon: Anne Vollaug

Sigri Sandberg

09-54-58_200px

Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Klimaboka».