Alle disse ordene for snø som vi ikke kan. Selv om vi har sett så masse snø. Som smelter akkurat før den deiser i bakken, snø som er tørr og hard og knirkesnø og vassesnø og virvelvindsnø som danser under lyktestolper for ikke å snakke om helt vanvittige mengder puddersnø. Det har vært en pissevåt, glatt høst i Arktis så det er på tide. Og selv om det har vært det varmeste tiåret i nyere tid og polhavet smelter og breene fordufter, ble det rivende, røskende kaldt midtvinters og mars er den aller, aller kaldeste måneden på Svalbard. Solen har kommet tilbake over fjellene og landet i Longyearbyen og det skal være snø. For selv om vi bor i polar ørken og snøen som regel blåser bort før den har landet så skal det være snø, akkurat nok snø.
Vi mødre skal løsrive oss fra barnevogner og bleier og bilveier og klikke på oss skiene øverst i dalen der og bestige toppene som hodelyktfolket har kost seg med hele svarte polarnatten. Og det skal altså være god snø. Fjellene kan gjerne være rosa og lilla og snøen kan godt være pudderaktig og vi blir røde i kinnene og varme under armene og på magen – i sekken ligger heldigvis en sjokoladebit og det er toddy på termosen.
Og når vi så nærmer oss toppen og tar av oss skiene skal vi legge oss ned. Slå ut med armene, så beina, om igjen etpar ganger, ut med armene, ut med beina, vi reiser oss forsiktig og kikker på resultatet. De fins i flere religioner, de er sendebud fra Gud, som oftest har de vinger, og viser seg for menneskene gjennom åpenbaringer og rangeres i hierarki. I kristen lære fins det ni typer engler, noen er beskyttelsesengler, noen vokter paradiset, andre stjerner og planeter, noen står ved Guds side og lovpriser ham. Men det er skikkelig lenge siden jul, Märtha har ødelagt ryktet deres, og jeg vet ikke om jeg tror på engler. Men engler i snøen tror jeg på. De er enklere, og englene i snøen har sin egen sang, det gjelder å finne den sangen, synge den, og de englene og den sangen trengs. Når kajakken velter, når det blåser opp, når demningene og isen brister og bindingene ryker og tårene flommer, når du går så usannsynlig på trynet og blir liggende der langflat, i en sur, blå mandag. De trengs fordi verden går av hengslene, hele tiden. Temperaturene stiger og menneskene krangler om utslippskvoter og hvem som skal vaske huset, mens andre ikke har noe hus og alle trenger noe å holde seg fast i. Alle. Og hva kan man egentlig gjøre? Det er en tid for alt, og mars er definitivt tiden for å lage engler. Det er enkelt og de kan lages hvor du vil. På toppen av fjell, under et tre, på en parkeringsplass, foran en butikk, i hagen. På et tak. Trengs bare ny snø, en menneskekropp. Trengs bare å legge seg ned.
«Engler i snøen tror jeg på. De er enklere, og englene i snøen har sin egen sang, det gjelder å finne den sangen, synge den, og de englene og den sangen trengs.»
Så kjører vi hjem igjen. I pudderet, svinger og øver oss og kjenner at det knirker i de musklene vi ikke har brukt helt siden forrige gang. Og neste gang er vi sterkere, og englene blir flere og flere der oppe på toppen av det fjellet og innimellom når ingen ser tar de av, mot himmelen, får litt bedre oversikt, tar noen runder, til alle som sliter, hvisker dem noen ord i øret, og de passer på. Kjenner du det? At de faktisk passer på? Fra nå av er ingen alene.
LES OGSÅ: Reklamedamepropaganda
UTE-SPALTISTEN
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet Polarheltinner, Klimaboka og barneboka Vindtrollet
