Det er en mild, lang vinter i vente, ble det sagt i høst. På grunn av vinder fra vest, ble det sagt. Og store, gule blader ble røsket av trærne, som i alle høster før, og sola varmet ikke lenger og kviet seg for å stå opp og gikk for tidlig i seng, og noen steder gadd den ikke stå opp i det hele tatt. Snø og sludd og rim og regn og ras blandet seg i dagene, som i mange vintre og høster før, og jeg kjente tendenser til vag panikk i kroppen. Er det noe som blir verre med årene? Å grue seg for en våt, ustabil verden og vinter?

LES OGSÅ: Har blitt mer modig

Annonse

Snøen ble selvfølgelig liggende mange steder. Noen rakk å gå på ski og går fremdeles. Andre steder begynte det å regne igjen. Det finnes dessverre ikke lover mot denslags. Og høstbladene har selvfølgelig for lengst landet for godt og klistrer seg til bakken, folk har vært skjødesløse, ikke sett seg for, trakket på de fineste bladene, som ble most sammen med andre, til brun gørr. Men det er vel sånn da, at ikke alt kan være vakkert alltid. Og noen ganger må det være lov å være trist. Det er noe manisk og unaturlig med folk som alltid er blide, noen ganger må melankolien få slippe til.

Skjermbilde 2017-01-12 kl. 06.41.43
Skjermbilde 2017-01-12 kl. 06.41.43

De stiger opp nå. Oransje flammer mot gråsvart, stadig mørkere himmel. Under oss, en by som også tenner sine lys etter hvert. Illustrasjon: Anne Vollaug

Men det er vel sånn da, at ikke alt kan være vakkert alltid. Og noen ganger må det være lov å være trist.

Det kan handle om krig eller klima eller krangel eller noe helt annet, og skog er egentlig et fint sted å slippe det triste løs i, hvis det er sånn det skal være. Men hallo, skal ikke bli helt svart og bånntrist dette, hallo, jeg har jo allerede i tittel og ingress lovet et forslag. For kanskje har du verken mulighet til å dra til fjells eller Alpene eller Himalaya. Og kanskje er vinteren hos deg også våt og litt rar, kanskje har du ikke engang sett snurten av snø. Og dette som kommer nå om et par setninger er definitivt et trøsteforslag, som funker om det snør eller ei.
Det er vel ingen verdenssensasjon at det innebærer å gå ut. Tusle ut i skogen eller til svabergene eller opp på en ås eller til fjorden eller til hvorsomhelst – og tenne et bål. Det var forresten en venn som sa det, da jeg i høst innrømmet at jeg gruet meg til svart, ustabil verden og vinter.
– Bare lag et bål, sa han, den vennen.
Så nå tester jeg det selv. En grå ettermiddag. Tar med fyrstikker og en hjelpekubbe og kjæresten, vi går ikke langt, men vi går gjennom skog og tenner opp når det mørkner og de aller fleste i verden er andre steder enn akkurat her. Vi snakker lavt og jeg tenker på det, hvor mye fint som er sagt rundt bål, om verden hadde vært annerledes da, om flere valg også hadde blitt tatt her. Rundt flammer.
De stiger opp nå. Oransje flammer mot gråsvart, stadig mørkere himmel. Under oss, en by som også tenner sine lys etter hvert. Så da er det vel sånn da, at bål, det hjelper. Vi blir sittende og sittende. Og sjelden blir det akkurat som vi planlegger, for jaggu forvandles ikke regnet akkurat nå til ekte, hvite snøflak som kommer seilende og treffer oss i ansiktet når vi sitter her.
Og snø, det hjelper definitivt, det også.

LES OGSÅ: Uteliggere

HELT UTE

Skjermbilde 2014-02-20 kl. 09.54.38

Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Frykt og jubel i Jotunheimen».