Ha eksplosive møter og enorme ressurser og sugerør i statskassa og skikkelig makt. Og en gjennomføringsminister tilknyttet Utedepartementet pluss en hel bataljon til å hjelpe meg; heise bannerne, skrible på himmelen, løfte det som løftes bør, alle drømmene, fineste tankene, til værs med dem, ren propaganda, med heisekran, opp, opp, opp.

Jeg skal gå med veldig høye hæler, stå på tå og male himmelen, snekre slagord – og trylle dem ut i verden, så de plutselig er å finne overalt, på vesker, luer, akebrett, møteplaner, på innsiden av solbrillene, øyelokkene, så langt framme i bevisstheten og pannebrasken at det blir det viktigste, vakreste.

Annonse

På null komma niks. Så er setningene på plass. Og budskapet skal være enkelt, tydelig:

«Åpne blikket!» står det plutselig på et banner under et fly som flakser over byen din.

«Flørt med fjellene, kyss stein!» står det, i strikkeskrift, på innsiden av votten din, sånn litt på skrå.

«Vinden bråker, syng høyere!» står det, malt i enorme bokstaver – på fjelltoppene som stanger mot uværsskyene. 

«Følg bølgene», står det, på kajakkpadleåren din, akkurat når du er i ferd med å legge fra.

«Kyss stjerner!» står det, i hvit løkkeskrift, på himmelen, når solnedgangen fader og natten lander. 

Og alle mediene lar seg manipulere av fiffige pressemeldinger, de sender ut tv-radio-nett-avisreportere til det magiske. De rapporterer og er direkte inne fra fjelltoppene, fra uværsskyene, fra viddene. Og rundt fire og en halv time med tog fra Oslo, på den vakreste av høyfjellsviddene, begynner det plutselig å lyse en setning i snøen som ingen i mils omkrets kan unngå å se:

«Tusen millioner diamanter i snøen, blunk tilbake.»

Debattprogrammene hiver seg på trenden og diskuterer dette merkelige mystiske, og kommentarene til alle nettsakene heier fram det uunngåelige, hele pointet: at alle må UT, god gammeldags utedag med luft og vind og vær og kakao på programmet. Etter hvert går det ut direkte ordrer, fra mammaer, lærere, mellomledere, pappaer, barnehageonkler, toppsjefer: UT, UT, UT, skråles det og hviskes det og ropes det. Høyere og høyere.

Hele befolkningen blir kommandert ut og opp og bort over alle hauger og bølger. Og alle kriser, som finanskriser og klimakriser og vulkanaskekriser og boligkriser og alle slags andre kriser som måtte være aktuelle blir med et trylleslag ubetydelige og marginaliserte og lagt i en skuff og glemt for en stund – for nå er menneskene ute, yre, glade, røde i kinnene, svette under armene, løsningen på alt, selvfølgelig, hvordan kan man tro noe annet?

Folk overalt, i parkene, på balkongene, i potetåkeren, skogen, i trærne, i løssnøen, på havet, på skyene, hoj, hoj, heiser flaggene, løfter armene.

Og etter hvert begynner setningene å formere seg, helt ute av kontroll. I et ferskt snøfall på en parkeringsplass midt på sommeren står det plutselig:

«Legg deg ned, vips, en engel!»

Les også: Helt på tur

Les også: Styggemann

Og for de som fortsatt sitter fanget på kontoret, svartner plutselig alle dataskjermene, før tastaturet løper av gårde av seg selv og taster følgende, tydelige budskap:

«Stegjern på, opp, plukke stjerner».

Og så gjør folk det. Følger ordre. Lager engler, kysser, synger, roper, blunker, plukker stjerner. Helt til de grå dagene får fargene sine tilbake og aksjonen kan avsluttes. 

Sigri Sandberg

Skjermbilde 2014-02-20 kl. 09.54.38

Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Klimaboka».