En dag jeg var ute og gikk i skogen ble jeg en gammel dame. Det er helt sant. Det skjedde ved en liten bekk, til venstre ved et par furutrær. Jeg gikk inn i skogen og var knapt passert 40, og knips og vips, så ble jeg plutselig langt over 80.

Jeg kjente det i hele kroppen, sinnet og hele mitt vesen, hvordan alt krympet og rynket seg sammen. Det var en ensom fredelig sti, det var derfor jeg hadde valgt akkurat denne stien, men selv om jeg bare hadde gått en knapp time, var jeg allerede passert av så ufattelig mange. To fedre i pappapermtights med flygende barnevogner, en bestefar i svarte tights med skumle tigerbriller, tre hestehaledamer i tettsittende turkis, så heseblesende at jeg tror de skulle rekke et møte i en annen galakse.

Annonse

Det var en ordentlig gammel dame, uten tigertights.

Så der, der ved bekken, til venstre ved furutrærne innså jeg det. At jeg var den eneste som gikk. Den eneste som gikk en tur på stien. Og da jeg var blitt bestemor og kanskje oldemor også på et blunk, kom alle de gammelmodige tankene: for de der andre, de unge, springende, pustende, pesende – kunne de se de kule konglene? Hørte de hakkespetten som hakket og knakket i den gadden? Visste de at døde furustammer er grå og kalles gadd og at hakkespetter elsker å hakke og knakke i dem? At i gamle dager brukte vi bark fra almen og blandet i melet når vi skulle bake brød i uår? At bladene ble brukt som fór til dyrene? At skogene holdt på å forsvinne den gangen? At hvis man løpte retningsløst rundt med forpinte uttrykk i ansiktet i skogene kunne man risikere å bli sperret inne? 

Spørsmålene ble flere og flere. Men hvorfor skulle jeg blande meg i hva de visste eller la merke til eller ikke? Var jeg blitt moralens og historiens og kunnskapens vokter samtidig som jeg ble over 80? Er det ikke bare bra at folk er ute? På sine egne premisser?

86-årige varianten meg synes ikke det. Hun fikk lyst å spikre opp skilt og piler med instruksjoner:

Sjekk den kule konglen – der! skulle det stå.

Skogens største maurtue!

Smak på en maur! skulle det stå.

Legg kinnet mot denne sykt mjuke mosen! skulle det stå.

Eller kanskje det burde være hologrammer, ja, det burde det være, som dukket naturlig opp i lufta og gjorde dem oppmerksom på hakkespetten, maurtua, almen, konglen, mosen –  og automatisk skrudde av all stimuli, kunstig eller ikkesåkunstig. Skrudde av musikk eller samtaler eller unødvendig tenking på detaljer i fortid eller framtid, tanker som var tenkt 9348 ganger før den dagen, og som var totalt unødvendig å tenke en gang til. Hologrammene skulle bli stående til bevisstheten deres virkelig hadde lagt merke til hakkespetten, maurtua, almen, konglen, mosen – helt til de var der de var.

Mer fra Sigri: Engler i puddersnø & Uteliggere

Jeg så for meg hologrammene og hva og hvem jeg skulle google og kontakte, alt annet forsvant rundt meg, ikke så jeg maurtua jeg satte meg i, ikke merket jeg at jeg var på vei til å ta opp telefonen fra lommen, ikke merket jeg at det begynte å regne. Da var det plutselig noen som snakket. 

– Unnskyld at jeg forstyrrer, men jeg tror du er litt våt. Trenger du et lommetørkle?
Det var en ordentlig gammel dame, uten tigertights. Hun påsto hun gikk en tur på stien hun også, så jeg ruslet resten av turen sammen med henne, snakket om gamle dager og barkebrød. 

HELT UTE

09-54-58_lightboxorg

Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker.