Skrimfjella i Vestfold skulle utforskes. Jeg hadde hørt om Styggemannshytta og ville bli kjent med den og de andre hyttene i området.
Etter noen dager venting på nøkkelen til turens høydepunkt bar det av sted. Ja, litt kluss med bil også, for datoer er ikke lett å forholde seg til. En uke fra eller til, hva er vel
det?
Uansett, siberian husky, Lillefot, og jeg kom oss ut på tur. For første gang gjorde det ikke noe at turen ble utsatt, yr meldte fem blide soler. Jeg så for meg lange, deilige høstdager med bål, kaffe og tid til å tenke.
Det ble en slags skattejakt, jeg så Skrimfjella der borte. Først opp på en liten ås, ned en liten dal, over en stor myr, forbi et lite vann og opp på en liten ås igjen. Det ble mørkere og før lyset forsvant gjorde det en ekstra svingom. Akkurat som det sa: So long, sucker. Vi kommer opp til toppen og pluttselig er lille Styggemann der. Som en del av fjellet. Urikkelig.
Madrassene legges på plass, varmen sprer seg i hytta, det begynner å lukte lammegryte og Lillefot snorker ved min side. Vi sovner. Så våkner vi, midt på natta. Vinden har kommet på besøk og tatt med seg ekstra selskap. Jeg ber dem vente og legger meg til å sove igjen. Besøket står likevel opp før meg og festen er i gang. De hygger seg på utsiden, vi tar det rolig på innsiden.
Festen vil ingen ende ta, det er som om det feires semesterslutt. Glemt å spise, glemt å sove. Vinteren har kommet til Skrimfjellet. Vi sklir ned, vekk fra Styggemann. Vasser ned i en dal, over våte myrer, over store bekker, over sleipe åser og ned i våte bekker igjen.
Styggemann, du gjorde inntrykk. Solid, trygg, fin, stygg og sjarmerende. Det ble bare deg, denne gang.
