Ytterst i havgapet mellom barken og veden (Lofoten og Lyngen), ligger denne lille, store øya med sine lange og mange armer som strekker seg utover mot havet.
Senja er Norge i miniatyr.
Her får du det beste Norge har å by på, alt samla på en plass.
Stupbratte fjell, dype, smaragdgrønne fjorder, hvite strender og langstrakte skogsletter.
Landskapsbildet gir et tydelig budskap om at de glasiologiske kreftene har herjet vilt her en gang i tiden.
Omringet av et til tider frådende hav, er eventyrøya Senja Norges villeste og vakreste lekeplass.
UNDERVEIS: Senja på langs er en klassiker som er mulig å gjøre på fire dager, noe lengre på vinterstid. Men det er en krevende tur. Senja er ikke akkurat flat. Foto: Magnus Davidsen
Jeg hadde lenge hatt en drøm om å krysse Senja på vinterstid.
Med opptil flere ukers sammenhengende ekstremvarsel på yr.no, spøkte det for den sårt etterlengtede krysningen.
Stormen Jorun og hennes yngre bror Kyrre, hadde med det første ikke tenkt å gi seg med å sende regn – og snøbygene horisontalt sidelengs, oversvømme gårdsplassene til folk og utløse snøras ned fjellsidene for så å blokkere veiene. Med noen opptjente karmapoeng og værluke på en ukes tid, greide vi med et nødskrik å komme oss ut på tur.
Sommerfuglene var så absolutt til stede da vi parkerte bilen innerst i Mefjorden. Planen var egentlig å gå turen alene, men jeg var ikke det minste utilfreds med at jeg klarte å overtale mine to bedre halvdeler til å være med. Den ene mer hårete enn den andre. Magnus Davidsen og Leina The Husky skulle være mine trofaste vandrevenner i dagene fremover.
Da Magnus fra selveste Fjelltelegrafen ikke kunne bli sett med fjellski, inngikk vi et kompromiss, og ble skjønt enige om at turen skulle gjennomføres på randonnée.
Og slik ble det.
«Da Magnus fra selveste Fjelltelegrafen ikke kunne bli sett med fjellski, inngikk vi et kompromiss, og ble skjønt enige om at turen skulle gjennomføres på randonné. Og slik ble det.»
Kneika opp til Svartholvatnet var kort, men brutal. Med tung sekk, maksimalistiske ski og dårlig underlag komponert av snøklumper, skare og is, mistet fellene festet etter bare noen få meter. Vi ble nødt til å bite i det sure eplet, og ta hele manndomsprøven til fots med skiene på sekken. Hvert skritt og hver høydemeter vi vant, kostet oss alle krefter. Hvert steg krevde at kroppen ga 100 prosent, og turen opp ble en eneste stor serie av krafttak herifra og til himmelen. Lårene ble etter hvert så sure at du lett kunne nøytralisert et badekar fyllt opp med lut og andre superbasiske substanser. Vi begge var flere ganger nede i den nederste kjelleren for å hente ut krefter og mot for å dra oss selv, pulken og sekkene opp. Fra kjelleren kom også en serie av nordnorske gloser og kraftutrykk jeg aldri har hørt maken til. Og dette var bare starten.
Med blikket godt planta ned i bakken og i baken til fru Veltepulk, lurte det andre farer i horisonten. Ut fra havet kom en vegg med kullsorte skyer fyllt av hvit, og tettfallen snø, kontinuerlig veltende inn over øya, direktesendt fra værgudene som satt sykemeldt ute i Norskehavet med et hissig tilfelle av spysjuka. De polare lavtrykkene gapte over alt, selv de høyeste fjellene, lukket munnen og tygde godt før han spytta oss rett ut igjen. Igjen ble vi stående som to druknede katter, med en streif av hvitt værgudspy i håret. Deilig, faktisk. Været på yttersia er hardt. Det er også oppoverbakkene.
Vel oppe ved vatnet var vi rimelig tappet for krefter. Med unntak av Leina som bare hadde løpt rundt og jaget snøkrystaller mens vi kjempet så svetten silte i to hele timer. Det ble en velfortjent lunsjpause i dunis, før ferden over Svartholvatnet skulle vise seg å bli en eneste lang og seig etappe. Vi var ikke seine med å komme til enighet om å slå leir før ruta bikket nedover mot Helvetesdalen. Det fikk da være måte på hvor mye helvete man skulle gjennomgå på en dag, så da fikk denne dalen vente til dagen etter.
GODT SELSKAP: Både folk og dyr trenger en pause innimellom. Ingenting tyder på at bikkjene ikke trives på tur. Foto: Madeleine Hanssen
Da det var ingen vei utenom, kom til slutt Helvetesdalen og Heggedalen dagen derpå.
Helvetesdalen med sitt ufortjente navn og rykte, kunne heller bytta navn med Heggedalen som var et eneste virvar av bekkefar og bjørkeslalåm av en annen verden.
Etter Nord-Heggedalen, var Heggetuva over skoggrensa et høydepunkt før vi på mer enn én måte fikk en nedtur mot Sør-Heggedalen. Det skjer alltid noe ubeskrivelig hver gang man kommer over skoggrensa, uansett hvor man er i verden. Landskapet åpner seg og man får ting på avstand, fra et annet perspektiv. Heggetuva hadde for anledningen kledd seg i solnedgangens egne farger, rødt og oransje, mens dalene hadde lagt seg til å sove i en himmelseng av blått og lilla. Det er de små øyeblikkene som teller, og dette øyeblikket gav oss krefter og mot til å fortsette.
Da mørket kom sigende, ble det iskaldt og sulten ble ikke akkurat noe mindre til stede. Gnagsår både i magen og på hælene, addert en maltraktert kropp var herved et faktum. Herr Rasjonell Tankegang hadde tatt ut midlertidig permisjon på ubestemt tid, og var derfor fullstendig fraværende. Vi skyndet oss sakte for å komme fram til Senjabu med deilig matdepot og fyr i ovnen. Væskeinntak og andre primære behov var satt på vent. Det er vell neppe et ukjent fenomen at tomme energilagre og kalde tær er synonymt med laber stemning. Når fellene i tillegg bestemte seg for å falle av når vi skulle krysse en frossen elv, var det like før hele verden raste sammen. Magnus foreslo at vi bare skulle slå leir på stedet, men Seigmennene på Senjabu hadde ropt på meg i flere timer allerede. Noen telting i Heggedalen var derfor uaktuelt.
Jeg tror ikke Magnus angret på at vi pinte kroppen – og ikke minst psyken, helt til Senjabu. Hytta hadde passe lunk til å valse rundt i stillongsen, og de sykmeldte værgudene var friskmeldte på rekordtid. Polare lavtrykk og tettpakkede snøbyger var bytta ut med tusenvis av glitrende stjerner og et slør av grønt, dansende nordlys.
FOR SENT: Jaggu gikk vi glipp av et herremåltid. Foto: Madeleine Hanssen
Oppi all hytteidyllen, måtte det komme en nedtur. Med elendig værmelding, varierende snødekke og dårlige magefølelser, var avgjørelsen om å bryte tung, men veldig lett å ta. Neste dags-etappe gikk gjennom et svært skredutsatt område, også kalt Tromdalen. Skredulykka fra året før, var ferskt planta i minnet. Leteaksjonen som varte i 5 dager, var den mest omfattende og krevende ved en snøskredulykke i Norge noensinne. Å gå gjennom dette var temmelig uaktuelt, siden morgendagens etappe lå langs nettopp denne dalen. Den unge, men eldre Davidsen kom og henta oss, resten av turen fikk bli til sommeren.
Og slik ble det. Sommerturen var også krevende, men ville vært hakket verre på vinteren. I bratte motbakker med snø til knærne, ville strekka fra Senjabu og fram til Olaheimen satt kropp og sjel på prøve. Senja er minst like vakkert på sommeren, med sine oaser og bekkefar omkranset av blomster i rosa og gult, og fjellrekker du ikke skulle tro fantes i dette landet. Å gå Senja på langs uten å streife innom de mange fjelltoppene, ville vært tilnærmet umulig.
«De polare lavtrykkene gapte over alt, selv de høyeste fjellene, lukket munnen og tygde godt før han spytta oss rett ut igjen. Igjen ble vi stående som to druknede katter, med en streif av hvitt værgudspy i håret. Deilig, faktisk.»
Dagen vi gikk over Istind, var som forventet en av de tyngste etappene. Men med en kondis på bedringens vei, stor eventyrlyst og forventninger av en annen verden, runda vi toppen med energilagrene fullstendig intakt. Synet av Kvænan (Senjas svar på Mordor) og lange, snødekte flater, var mer enn vi hadde forventet. På Senja er det alltid spennende å se hva som er rundt neste sving. Øya vet å pirre nysgjerrigheten til det ytterste.
Mot slutten av finaledagen og ved innmarsjen til sjarmøretappen, skjer det som ikke skal skje.
Tre altfor lange kilometer fra mål, forsvinner ankelen under meg og klapper sammen med et velkjent knas.
En lyd som jeg har hørt og opplevd flere ganger før, og som sjelden har et bra utfall.
Ett øyeblikks uoppmerksomhet, rullestein, tung sekk og nedoverbakke i litt for dårlige fjellsko sørget for at årets ankelforstuing var en realitet.
AUTOSTRADA: Tross dårlig merking deler av ruta, fantes det områder med tydelig sti. Ett av de vakreste partiene på ruta var her, rett før Langdalsvatnet. Foto: Madeleine Hanssen
Jeg ble liggende henslengt opp-ned i en haug ved siden av stien i noe som føltes som en evighet.
Magnus gjorde sin plikt og kom med trøstende ord og en hjelpende hånd, men ingenting så ut til å hjelpe på den fordømte foten som ikke ville fungere. Til tross for sommer og mid-nattssol bak skydekket, begynte mørket å senke seg over oss som et tykt ullteppe. Gardinene ble lukket, og showet var over. Regndråpene begynte å falle. Turen over Senja ble en fiasko, nok en gang.
Lyst og pågangsmot hadde fullstendig forlatt rommet, helt til Magnus begynte å mumle noe om et helikopter. Det var da jeg skjønte det. Det var da jeg, på magisk vis, hentet nye krefter langt nede i kjelleren. Så langt nede som jeg aldri har hentet krefter før. Lite visste jeg om at jeg hadde et energilager så langt nede. En kjeller under kjelleren. Helikoptertransport var for meg fullstendig utelukket. Aldri i verden om jeg hadde lyst til å være en del av den statistikken. «Turgåer fikk «vondt» i foten, måtte fraktes ned fra fjell i helikopter.» Den turen skulle søren meg fullføres, og det på trass. Og til fots. Koste hva det koste vil.
Turen ned ble – ikke overraskende – lang og tung. Senja er en kupert og nådeløs øy, og har ingen medfølelse for turgåere med vondter og skavanker. I det jeg satte kursen ned fra fjellet, var det et smertehelvete uten sidestykke. Hvert skritt var ei pine, og jeg beit tennene så hardt sammen at jeg fikk vondt i kjeven.
VINTER-SENJA: Mellom de to dypeste og mest skogkledde dalene på Senja, ligger Heggetuva. Her trakk vi pusten og inhalerte litt vakker utsikt, før ruta stupte ned i skogen igjen. Foto: Magnus Davidsen
Med det samme vi hadde Olaheimen i sikte, dukket en kjent skikkelse opp av skogen.
Unge, men eldre Davidsen og hans gode hjelper hadde tatt turen for å assistere.
Attpåtil var det en lokal hyttehelt ikledd flanellskjorte og gummistøvler nede ved vatnet som rodde oss over så vi slapp og gå rundt. Til tross for dramatikk og nedturer, fikk turen på langs av Senja en formidabel avslutning, i midnattsol og blikkstille vann i en robåt over Storbunkevatnet.
Sporene vi etterlot oss på øya er nok borte for lengst, mens sporene i sjela blir værende for alltid.
Senja på langs
Rute: (Svarthola) – Lysevatnet – Senjabu – Kaperdalen – Ånderdalen – Olaheimen.
Rutebeskrivelse: Den offisielle ruta Senja på langs, starter ved Lysvatnet i nordøst. De som ønsker en dagsetappe ekstra, kan alternativt starte i Svarthola slik vi gjorde (90 km). Endepunktet er ved Olaheimen i sør. Denne turen har alt; fjellpassasjer, skogkledde daler, innsjøer. Vann er lett tilgjengelig hele veien. Det er opptil flere retrettmuligheter underveis, samt muligheter for å sette ut depot. Det er dårlig eller ingen mobildekning langs ruta.
Vanskelighetsgrad: Krevende. Senja er alt annet enn flatt.
Totallengde: Lysevatnet – Olaheimen ca 75 km (90 km fra Svarthola)
Tidsbruk: 4 dager, 3 overnattinger (beregn noe mer på vinteren)
Overnatting: I telt. Det finnes én DNT-hytte langs ruta (Senjabu), som ligger i Svanelvdalen.
Reisen hit: Daglige flyavganger fra Oslo – Bardufoss. Derfra går det flybuss til Finnsnes, og rutebuss videre til Senja. Kollektivtransporten er ikke veldig utarbeidet, så undersøk i god tid før du drar. Fra Tromsø med bil: På sommeren er det raskest å kjøre til Senja via Kvaløya. Her beregnes ca 1,5 time (medberegnet sommerferga Botnhamn – Brensholmen). På vinterstid må du kjøre via Buktamoen, en tur som tar ca. 3,5 timer.
