Kalenderen viser sen oktober. Regnsesongen er ikke avsluttet ennå. De to trekkingguidene våre utelukker likevel ikke at vi kan ha flaks. Regnet pusler med tanken på å ta tak, men bestemmer seg for å leke tåke foreløpig. I lett marsj setter vi oppover og innover jungelen fra grusveiens slutt, endel timers kjøring vest for hovedstaden Hanoi. Dagens økt er lett. Vi har ikke mange timers dagslys igjen, og målet er landsbyen Ban Hang før natten senker seg. Stien snirkler seg over elver og åser, og snart dukker de første små irrgrønne rismarkene opp. Jenter med macheter er i full gang med innhøstingen.

– Vietnam har 54 minoriteter, og disse her tilhører thai-folket. Språket deres har ca. 40 prosent felles med språket i Thailand, sier guiden vår Bac.

Han har med seg thaien Khanh som kjentmann og oversetter.

Ris er ingen bigeskjeft i Vietnam. Her snakker vi selve livsgrunnlaget. Hele landsbyen deltar, og hver familie har sin plott i risterrassene. To avlinger i året holder samtlige i sving, og vi er heldige som passerer når virksomheten er på sitt mest hektiske. Bunter med ris treskes for hånd på pedaldrevne mekaniske maskiner. Under samtlige rishatter er det smil å se, og smilene er ekte.

Her er det ingen turistindustri, ingen vil selge oss noe, og på de dagene vi går skal vi til sammen møte null andre trekkere. Star Tour flyr ikke til Pu Luong.

alt

Første overnatting tas på nesten skuffende friske ben. Vi innlosjeres hjemme i styltehuset hos en familie, og snart kommer det en balje varm te på bordet. Den smaker ikke allverden, men så viser det seg da også at balja var ment som fotbad. Middagen er risbasert, og snart er det natta. Stråmadrasser og myggnett på bambusgulvet i andre etasje gjør susen, og jammen stikker ikke John Blund innom i svært kristen tid.

EKTE SMIL: Under samtlige rishatter er det smil å se, og smilene er ekte. Foto: Øyvind Sveen og Ivan Timberland.

Vi har kommet for å gå. Neste dag får vi det som vi vil. På smale stier borer vi oss opp gjennom jungelåsene. Det går timer mellom hver nedoverbakke. Dry-Fit-stoffet i t-skjortene holder ikke vann. Svette, derimot... Gang på gang er det bare å vrenge av seg fillene og vri de opp som vaskekluter. Landskapsscenene er holder glass-og-ramme-kvalitet. Innimellom det smaragdgrønne jungelforhenget skimtes en og annen enorm huleåpning. Har noen klatret inn dit før? Verdens største hulesystem, Son Doong, ligger hakket lenger sør i landet. Et av hulrommene i Son Doong har plass til hele Manhattan skyline og vel så det, og ingen har hittil forsert grottene hele veien inn. Det sier mye om hvor uutforsket naturen i Vietnam er, når Son Doong først ble oppdaget i... 2009!

FRISKT: Pu Loung byr på fysisk arbeid, sunn mat og null stress. Innbyggerne holder seg også sjeldent godt, og det er lett å gjette ti år feil på alderen til en jente. Med dette til grunn anslår Ivan at denne frøkenen fyller 119 til høsten. Foto: Øyvind Sveen og Ivan Timberland.

Jungelen skjuler sine hemmeligheter. Godt. Dyrelivet er svært vrient å få øye på, men det å vite at eksotiske rovdyrøyne lurker bak bladverket hever opplevelsen vår et titalls hakk. Fragmentering av skogene, hundre års krigføring og grell krypskyting har gjort vietnamesiske dyr til noen av de mest sky i verden. Den sjokoladefargestripete saola-bukken, for eksempel, også kalt Asias enhjørning, er aldri sett av andre enn kamerafeller på dypt utilgjengelige steder. Liknende kameraer i Pu Luong beviser at leoparder rusler rundt oss nå. Tigeren har nok dessverre trukket seg enda lenger vekk. Tigeren, sannsynligvis planetens mest ikoniske villdyr, kjemper for livet i Asias gjenværende nasjonalparker. Det gjør vondt å tenke på.

Snart kommer det en balje varm te på bordet. Den smaker ikke allverden, men så viser det seg da også at balja var ment som fotbad.

Selv var jeg så heldig å støte på en i 2003, i Cat Tien sør i Vietnam. Den naturopplevelsen står som mitt største noensinne, og har banet vei for en real jungelturinteresse siden. Anledningen var at guiden vår hadde rotet oss grundig bort i den bladtette sumpskogen. Vi, en flokk på fem, ble forfulgt av et kobbel med digre, ertende aper. Plutselig ble lyden skrudd av. Gresshoppene, insektene, apene; alle tidde stille i takt. Sekundet senere kom kattebrølet, tett fulgt av dødshylet til apen som ble bitt. Brølet var så gjennomskjærende at vi spratt tre-fire meter til værs og ble der, som i en tegnefilm med Per Ulv og Bippe Stankelbein. Men vi så aldri tigeren. Selv om den bare var 20-30 meter unna. Når du ser tigeren er det fordi den vil bli sett - og da er det for sent for deg...

En buktende slange og noen fargeeksplosjoner med nebb er det eneste vi får øye på idag. Tåken fra i går har lettet, og bak fjellene lurer Nui Pu Luong, toppen på 1700 meter. Vi vil, som norske fjellgeiter flest, opp på topper. Bac stopper oss. Det er altfor vått og glatt på denne tiden av året, hevder han glisende. Vi har allerede notert oss for et fall hver på det sleipe underlaget, og fortsetter på planlagt rute.

Dagens etappe ender med bratt nedstigning mot landsbyen Kho Muong, av andre friskuser utpekt som den mest idylliske i Vietnam. De tok ikke feil. Som et formidabelt Shangri-La skimtes stråtakene langt der nede, på kanten av to rismarker med en elv i midten. Perfekt omringet av vertikale fjellvegger. Samtidig takker skylaget for seg, og hele scenarioet glitrer nesten klisjéaktig ruralt og billedskjønt i ettermiddagssola. Øynene får tilbake det beina måtte gi, og kroppsbalansen er gjenopprettet.

SPOR AV FOLK: Etter timer i tett jungel glir landskapet over i nye rismarker, og snart titter også stråtakene i landsbyen Pón fram. Foto: Øyvind Sveen og Ivan Timberland.

«Vi vil, som norske fjellgeiter flest, opp på topper. Bac stopper oss. Det er altfor vått og glatt på denne tiden av året, hevder han.»

En generator holder kjøleskapet kaldt i kveldens styltehus. Denne gangen putter vi rutinert tærne i fotbadet, drikker kjøleskapsølet, og nyter lydene. Lydene av villmark og stillhet. Natta er kullsort, og i morgen venter tøffeste etappe. Endelig!

Utsikten fra øverst i fjellskråningen er himmelsk. Vår gamle gymlærer, spensthoppentusiasten Halvorsen, ville nikket anerkjennende til melkesyrenivået i lårene nå. For jammen er det bratt her. Halvannen times tråkking rett oppover fra Kho Muong følges opp med samme distanse ned den andre siden. Våt jungel og glatt steinrøys tærer bra på ødelagte fotballknær, og hvis ikke dette er solid trim, ja, da vet ikke vi. Vi har blitt enige om å tøffe opp tempoet, og havner nede i neste dal langt foran skjema. Nå er vi virkelig utenfor den berømte allfarveien. Midt i jungelen kommer vi fram til den lille landsbyen Pón, som teller femten familier. Her, hos muong-stammen, er det verken veiforbindelse, generatorstrøm eller innlagt vann.

Det går i rismarker og macheter, og sett med våre bortskjemte har-alt-øyne sprenger Pón idyllskalaen i fillebiter. Guiden får plutselig timer å slå ihjel etter tempoøkningen, og banker på hos et tilfeldig valgt hus. Snart vanker det lunsj og egenbrygget risvin hos en usedvanlig gjestfri familie. Vennligere folk enn vietnameserne skal det letes lenge etter. Såpass har en rekke jorda rundt-reiser lært oss. Risvinen smaker slemt, men som gjester i andres hjem er det ikke god latin å takke nei til gjentatte nye runder.

Et godt tips for andre på trekking i Vietnam, er å si fra på forhånd at du ønsker å tilbakelegge større strekninger på kortere tid enn den ruta som foreslås. Ved en tidligere anledning besteg to av oss landets høyeste fjell Fan Xi Pan (3142 m.o.h.) Dette var en tredagerstur, men vi insisterte på å ta hele runden, opp og ned, i ett kjør fra soloppgang til solnedgang. Tilslutt fant vi en spretten guide som ikke lo av dagsturforslaget. Toppturen tok på, og sjelden har beina fått kjørt seg hardere. Men det gikk. Guidene våre i Pu Luong er hakket mer vant med rusletempo. Bac og Khanh har også, uten at vi vet det, tatt en gal sjefsavgjørelse og kuttet ruta.

Siste natt skulle opprinnelig tilbringes dypt inne i naturreservatet. Nå viser det seg at turen snarere går ned til en landsby rett utenfor. Fordi de har vann og strøm. Nå var det ikke sivilisasjonen vi først og fremst kom for å se. Tvert i mot. Det blir litt murring, men vi kommer til et kompromiss om å doble løypelengden neste dag. Som plaster på gnagsåret legger Bac seg i selen, og bestemmer seg for å gjenopprette tillitten med en boost på matfronten. Måltidene hittil har bestått av stekt kylling og ris innpakket i palmeblader.

Les også denne reisereportasjer: Høyt i India – Stok Kangri

Kveldens vertsfamilie dekker på som om kongen selv stakk innom. Elvefisk stekt i bananblader med lime og chili. Grillet svinespyd. Nydelige grønnsaker og friske bambusskudd. Og jada, ris. Alt står til terningkast sju. Vertsfamilien er verdens triveligste, og snart blir det fest i stua. Vi holder det vel gående til nærmere halv ni på kvelden. Det holder til å være sistemenn i seng, også her i Ban Nua. Så fort sola banker på i horisonten over rismarkene igjen, må nemlig innbyggerne være i full sving. Rismarklivet er idyllisk for kameraøyet, men beinhardt for thaier og muonger. Det er ikke vi som er de tøffeste i fjellheimen her oppe.

Siste morgen er kjentmannen Khanh sluttkjørt. Da vi tas igjen av et gravfølge på stien oppe i åsen, lenge før lunsj, vet vi at tempoet kunne vært tøffere. En full dags trasking gjennom mer jungel ebber ut på landsbygda. Vi rekker å få nærkontakt med en apekatt før minibussen kommer og plukker oss opp. Over en iskald flaske iste annonserer Khanh lystig at han pensjonerer seg som trekking-guide fra i dag av, og deretter bærer det i bussen tilbake til Hanoi.

Vi kunne gått lenger. Men så var det dette med balansen og sansene. Fire dagers trekking gjennom et område som Pu Luong gir så masse tilbake. Effekten? Alt i alt tipper vi dette slår søtti tusen mil på tredemølle.

Trekking i Vietnam

  • De fleste som drar på vandreturer i Vietnam velger å dra til Sapa. Men Sapa er rene Aya Napa sammenlignet med Pu Luong. 
  • For de som klarer seg uten italienske restauranter, gateselgere i hopetall, karaokehoteller, menyer på svensk og backpackere fra hjembyen sin, velger vi oss definitivt Pu Luong. Her fikk vi topp oppfølging både før og etter av Candy hos reisebyrået Activetravel Vietnam, og anbefaler gjerne dem.
  • Reise dit: En rekke flyselskaper flyr Oslo – Hanoi