Mamsen og jeg inngikk en deal. Som vi begge var ganske fornøyd med. Mamsen betaler, jeg bærer. Det ble nok hakket dyrere og bittelitt tyngre enn vi hadde sett for oss, men hva gjør vel det.
Vi er barske kvinnfolk, og etter at mamsen i fjor sommer fikk seg nytt telt, var planen klar. Vi skulle til fjells, vi skulle sove i telt, og vi skulle ha med fiskestang. Hvilket fjellområde er vel ikke bedre egnet til det enn Børgefjell? Når været er varmt og myggstikkene ikke begynner å klø før imorgen, er livet lett å leve. Vi dundrer oppover dalen, ihvertfall tre kilometer første dagen. Det er altfor fint vær til å gå særlig langt. Nei, jeg ljuger, vi dundret ikke. Vi vagget. Ihvertfall jeg. Vagget og passet på balansen, ikke vippe for langt den veien, oo, ikke for langt den veien heller. Simskardalen, et flott sted. Vi hadde vel kanskje fått for oss at vi skulle være helt alene i denne villmarken.
– Nå har vi sett 15 stykker!
– Se der, er ikke det to stykker som kommer langs elva der borte?
Vi var vel ikke i nærheten av å være helt alene. Men i et landskap uten dominerende stier, er det mer enn nok av plass, vi renner ikke ned hælene på hverandre. Om natten pøsregner det. Og teltet blir vått på innsiden, kan mamsen litt skuffet konstatere. Vi har jo smarte telefoner. Og Simskardalen har dekning. Vi sjekker Yr. Tirsdagen melder 50 millimeter med nedbør.
– Njaa, vi skulle ikke sett etter et sted med hytter da?
Å sove i et litt utett telt mens vinden og pøsregnet gjør sitt var ikke planen for denne ekskursjonen. Vi skulle på barsk kvinnfolktur, helt klart, men viktigst av alt, vi skullel være på kosetur.
Dindalshytta, Dovre.
En dag senere.
Det har begynt å mørkne, de små udyrene som ble med i magen fra Børgefjell har visst slått seg til ro for natta. Jeg har åpnet krimnovelleboka vi leser høyt, åpnet munnen for å si det første ordet:
– Kvinnfolk! Og sjokolade! Jeg kunne ikke vært heldigere!
Inn kommer en kar med tung ryggsekk og en klar plan rett mot proviantskapet. Etter å ha slukt to bokser med fersken, begynner han å bli varm i trøya. Nesten tre uker alene har gjort sitt.
– Hva, er du moren hennes, jeg trodde dere var søstre?
Mamsen lar seg høflig smigre av komplimentene som drysses. Snart er det leggetid, og krimnovellen blir lest på sengekanten.
Loennechenbua, Åmotdalshytta og Snøhetta blir besøkt i stigende rekkefølge. Snøhetta beholder tåkehetta på, mamsen tør såvidt å se over kanten mot det sugende stupet i skaret mellom toppene. Moskusen vi møter på vei til Reinheim holder vi oss på trygg avstand fra, og mamsen observerer forundret at jeg virrer rundt på stien med konstant angst for at dyrene plutselig skulle fått en trang til å gå løs på mamsen og meg. De gresser uintressert på andre siden av elven. Jeg knipser noen bilder og rasker på videre ned mot den trygge hytteveggen lenger ned.
På Snøheim drikker vi Cola og øl, venter på ettermiddagsbussen som skal ta oss ned til togstasjonen. Vel nede på Hjerkinn stasjon viser jeg mamsen rundt inne på det gigantiske venterommet. Her tilbrakte jeg nemlig en natt på Norge på langs turen ifjor, og grillet ulltøyet til nye farger. Vi har tilbrakt 8 dager i fjellet, mamsen og jeg. Vi har vært ute i hardt vær. Men mest av alt har det vært riktig trivelig. Jeg tror det allerede har blitt en tradisjon.
