Spektakulære Jutulhogget: Nord-Europas lengste gjel

Men så er det altså dette skiltet.

Jutulhogget.

Denne saken er republisert.

Fotograf Kippernes har følgende steder i livet sitt: Oppvekst Kristiansund, skole i Trondheim, hytte i Oppdal og jobb i Oslo. Dette forteller oss en ting: Han må ha sett det skiltet mange, mange ganger når han kjører riksvei 3 gjennom Østerdalen på vei mellom stedene i sitt liv.

Denne gangen skal vi stoppe. Vi kjører opp fra Oslo en dag midt mellom sommer og høst.

Et slør av grus henger etter pickupen foran oss. Den må ha årskort på grusveien som går over åsen mellom Østerdalen og Tyldalen, slik som den kjører. Selv står vi stille og har en klar arbeidsfordeling: Én mann leter etter mynt i alle bilens hulrom, én mann fyller ut en bompenge-konvolutten med en håndskrift som er i en slags kantete oppløsning.

Oppe på parkeringen ved Jutulhogget har de fleste bilene utenlandske skilt.

Når nordmenn skal til fjells, vil de gjerne opp.

Vi skal ned.

Les også

Fire dager i Trollheimen: Fanden så godt

Slik ble mitt første møte med Trollheimen til fots.

Jutulhogget har flere opphavshistorier. Begge er egnet for Hollywood. I den ene filmen – en typisk katastrofefilm der mennesker løper foran vann, gjerne med en geolog som kommer ut av et telt i en sentral rolle – danner smeltingen ved slutten av istiden en enorm sjø mellom Røros og Atna.

Når isdemningen brister for omtrent 9000 år siden, flommer en del av vannet ut mot Tylldalen og danner en revne i fjellet. I den andre filmen – en actionfilm med mytiske figurer (tenk «Thor» møter «Game of Thrones») – er det Rendalsjutulen som har vann-hug og lager noen svære kutt i åsen med øksa si for å lede vann fra Glåma. Men før han blir ferdig slår Glåmdalsjutulen ham i hjel.

Ifølge ordboka er en jutul en sideform av jotun – «uhorveleg stort og sterkt vette som ligg i strid med gudar og menneske». Han Rendalsjutulen må iallefall ha hatt en bra stor øks. På vestsiden, rett ved parkeringen er det over hundre meter ned. Hadde man ikke visst bedre, skulle man trodd at det var komet som hadde slått ned. Men så var det altså bare en sjalu vette.

Vi har ikke med øks, men vi har en app. Med den Kippernes vet hvor sola skal stå opp.

Vi slår leir ti meter fra kanten, tenner opp bål og venter på sola. Men først kommer månen.

Mellom den og oss står det til slutt bare en krokete furu og danner et spesialtegn fra word vi aldri har sett før.

Vi vet ikke helt hvordan vi skal lese det. Vi vet bare at vi må ta et bilde.

I løpet av natta er det som om noen puster på oss. Jeg vet ikke om Kippernes merker det inne i teltet, men for meg som liker åpen himmel og gutser på at det ikke skal regne, er gufset tydelig.
Jutulhogget har et eget klima:

Her finner du varmekjære planter som ikke finnes andre steder i regionen.

Om morgenen er det klarvær oppe ved kanten av juvet, men tåke nedi.

Ned dit skal vi altså.

– Vet du hvor stien går ned?

– Nei. Hva tror du om denne?

Litt seinere:

– Du. Ikke kom ned her. Jeg kommer opp igjen.

– Enn denne da?

Les også

Fine fjellturer på senhøsten

Synes du Store Austanbotntind blir i drøyeste laget som første tur med stegjern og isøks, finnes det flere andre fjell som er fine å starte med.

Det er flere stier som ikke leder noe sted – annet enn til mer enn mindre utsatte utkikkspunkt.

Stien som faktisk leder de hundre høydemeterne ned går ganske nærme parkeringen.

Når man finner den, er nedstigningen enkel, men noe bratt.

Den leder ned i en av landets største canyoner.

Ifølge reklamen gjør det formasjonen til Nord-Europas største canyon.

Jutulhoggets vegger er på det høyeste godt over 200 meter.

Vi går ned i djupet.

SONEN: I Jutulhogget hersker et eget klima – her finner du arter du ikke finner noe sted i nærheten. Foto: Kristoffer H. Kippernes

JUVETS ENDE: Turen nede i juvet ender ved et tjern lengst øst. Deretter kan man ta en liten sti opp til kanten av juvet og følge grusvei tilbake. Foto: Kristoffer H. Kippernes

HISTORISK: I juvet renner det i dag ingen elv. Det ble dannet etter forrige istid for 9000 år siden da en naturlig dam foran en smeltesjø revnet. Foto: Kristoffer Kippernes

Ned i canyonen er stien god. Det er ganske tydelig at en prosentdel av forbipasserende tar av fra riksvei 3. En prosentdel av disse igjen kjører opp til utkikkpunktet over hogget, og en prosentdel av disse igjen går ned i juvet og utforsker ekkoet nede i den store gryta.

Men videre gjennom juvet er det ingen egentlig sti. Han jutulen må ha vært lett på foten, eller tatt uendelig lange steg.

Gjennom Jutulhogget er underlaget mellomstore steiner med mose på. I denne mosen kan man ane et tråkk. Men glatt stein, mose som slipper steinen og hull mellom steinene under den nevnte mosen gjør gåingen noe utsatt.

Vi ender med å bruke hendene, selv om det sjelden er noe stigning å snakke om.  Vi går som to X-er. Er vi vedvarende utvalgt til en tilfeldig flyplass–sikkerhetssjekk? Eller er vi bare redd for skinnleggene våre?

Kippernes er i bedre form enn meg, men det er vanskelig å forsere i et slikt terreng. Dessuten må han stadig ta fram kameraet. Det er nye furutegn mot tåkelommene, det er svære gule ark av lav på stein.

I de aller fleste juv av denne typen renner det en elv. Gjennom verdens mest kjente canyon – Grand Canyon i Arizona – tar en typisk reise to uker på flåte. I Jutulhogget rant det bare elv i en veldig kort og brutal tid for 9000 år siden.

Vi går i noe som føles som ganske lenge. Det er lite rytme eller driv. Innimellom, når det er noe jordsmonn eller noen meter med myr, blir tråkket til en sti. Men mest går vi på stein og mose. Terrenget bukter seg noe, både opp og ned og til fra side til side. Det er vanskelig å si hvor vi har gått eller hvor langt vi skal. Dessuten ser vi ned nesten hele tiden.

Etter noen timer med klyving kommer vi fram til et vann. Der ligger det – som ved alle norske vann – en forlatt robåt. Vi er framme ved Hoggtjønna, lengst øst i Jutulhogget.

– Skal vi ta en rast?

– Kan vi ikke ta det oppe på kammen?

– Er det ikke fint her, da?

Jo, det er fint. Men etter noen timer i juvet har jeg en sterk dragning mot å komme meg opp, vekk fra lumsk stein og jutulpust. Langs nordsida av Hoggtjønna går det flere små stier opp og ut av hogget. Noe bratt og ulendt, men greit. Opp ved kanten blir det lang rast.

Etterpå tar Kippernes føringen. Vi har sjelden vært gladere for å se en grusvei og bare kunne sette beina foran hverandre og la armene dingle ned langs kroppen. Fortrollingen er brutt.

Jeg ser tilbake mot juvet. Åndedrettet til Rendalsjutulen svever fortsatt langs bergveggene.

Andre kjente juv i Norge

Kjøsterudjuvet

En perle i Drammen, rett ved siden av skisenteret. På det djupeste er du 50 meter nede i en 3-4 meter bred kløft. Fin, kort tur. Enkelte opptak der det er stiger og fast tau.

Mørkganga

Kjent kort juv i Krokskogen. Gå opp fra Steinsfjorden. Fin tur opp på traktorvei og sti fram til selve juvet. Husk å ta det obligatoriske bildet der noen står på kanten av berget inntil juvet, mens den som tar bildet står øverst i Mørkganga og ser utover Viken.

Asdølsjuvet, Lier

Asdøljuvet er vernet som naturreservat på grunn av spesielle naturverdier. Det går sti opp hele juvet – enkelt med lite vann, tildels utfordrende ved mye vann.