I Jotunheimens forgård

I disse dager er det ikke annet igjen av oksene enn en liten hytte innerst i dalen, som har fått navnet Yksendalsbu.

Vi dro til Jotunheimens forgård. 

Det er fortsatt ganske få turister i dette området, selv midt i juli og uka før Vinjerock.

Muligens plages området av sin fortid som utemmet okseland, ellers er det rett og slett slik at folk ikke har oppdaget det enda. Dem om det.

Vang er uansett et bemerkelsesverdig variert område å være på tur i.

Vi tok med teltet og DNT-nøkkelen, en dårlig værmelding, og en gulrot av en festival i enden av uka. Det er snart tid for Vinjerock og råll, men først skal vi gå dit. Det urnorske, det ekte ved å gå. Vi skal helst slite, helst ha jobbet ganske hardt før vi fortjener å sette oss ned i campingstolen. Så hei slitere, her er vi. Vi vil slite og ha øl som fortjent når vi kommer frem til målet.        

«Jeg sjangler et skritt til siden igjen, og henter meg inn. Det er sol over oss, men vindkastene dytter oss bortetter, slenger oss hit og dit.»

Været har ofte en fremtredende rolle i fortellinger om fjell. Så også i denne. Vi går i det hele tiden, været altså.

I motsetning til livet hjemme, hvor været kan gjemmes bort ute, mens vi er inne. Jeg har heller aldri opplevd å blåse av stien på en sommertur før. Men det startet ikke med vinden.

For det var et slags stillestående opphold da vi møttes på Tyin. Krysset over alle fjellkryss. Krysset som lover fjell. Marianne Lucie Skuncke og Marte Stensland Jørgensen har kommet med bussen fra Oslo, jeg kommer ramlende ned fra noen fjell lenger inne i Jotunheimen.

Vi skal i retning Sulebu. Værmeldingen holder sine løfter og himmelen åpner seg et stykke unna hytta. Vi, sliterne, skal ikke inn på hytta, vi skal sove i telt lenger inne på fjellet.

Neste dag skal vi ned i Kljådalen, og forbi den lille hytta Kljåen. Er navnet for vanskelig å uttale, er det derfor det er så få som er innom denne usannsynlig vakre plassen?

Fra Hemsedal kan du ta sykkelen fatt og sykle inn til hytta, og stikke på en topp eller to. Eller gjøre som oss, søke ly for vinden i solveggen og nyte noen minutter med sol. Så skal vi opp den bratte bakken ved elva Slurpa. For et navn. Bakker er som regel brattest på kartet. I virkeligheten er det bare å sette en fot foran den andre, helt til du er oppe. 

Det blåser så det ene benet flytter seg og havner utenfor stien. Jeg må presse det på plass.

– Hva sier du, roper Marte.

Jeg sjangler et skritt til siden igjen, og henter meg inn. Det er sol over oss, men vindkastene dytter oss bortetter, slenger oss hit og dit.

Vi roper til hverandre, selv om vi ikke er mer enn noen meter fra hverandre. Når teltet kommer opp er det sliten stemning.

Vi er kanskje litt forundret over at været har valgt denne taktikken. Men ok. Det er høy fnisefaktor, og vi velger å tenke at dette gjør oss om mulig enda mer fortjent til festivallivet.

Hvis det var slik at alt skal fortjenes. Ned i Skakadalen er det setre på rekke og rad, hit må vi tilbake, med sykkel kanskje. Ja, slik må det være.

Det er ikke sånn at du krysser av et sted på lista etter at du har vært der. Det er bare å innse at den lista aldri blir kortere, for vi vil alltid tilbake.

Men, i denne fortellingen om været og det harde slitet, har vi kommet dit hvor vi skal ta drosje. Vi har nemlig et viktig ærend på andre siden av Vang. 

«Bakken er verst på kartet igjen. Beina er sterke og bakken leder mot hytta Thomashelleren, en hver DNT-nerds våte drøm.»

Tordis Remmen er ærendet. Hvem er Tordis? Tordis er en av dem som har levd lenge. Som var på stølen hele sommeren før det var bilvei dit.

Da kuene måtte gå alle milene opp selv. Det måtte for så vidt budeiene som fulgte dem også. Det var på den tiden mannfolkene ble igjen på gården.

Og da den første traktoren kom, kunne de komme på besøk på stølen i helgene. Vi får kaffe og kaker og vafler og historier fra gamle dager.

Vi spør og graver, og drømmer oss hen til tidene med kuer på hver seter og budeier tok imot fotturistene som kom forbi med lefse og nykjernet smør. Historier som de gamle ikke skjønner at vi yngre er interessert i.

Men det er jo nettopp det, det er en svunnen tid, så nostalgisk og usigelig spennende. Men intet varer evig, og vi har en festival vi skal rekke. Vi må videre.

Bakken er verst på kartet igjen. Beina er sterke og bakken leder mot hytta Thomashelleren, enhver DNT-nerds våte drøm.

Nybygd, i det der treverket som ser gammelt ut med en gang, vet du. Høyt ligger den, og fin utsikt har den sikkert.

Vi har tåke inn til husveggen, og står trappa til hytta før vi skjønner at vi er fremme.

Vi møter to andre nerder. En av dem har til og med vært med å planlegge byggingen av hytta.

Vi er imponert. Stein og tåke er det vi får av Thomashelleren. Vi dingler ned Dingledalen, og er på rett vei mot oksenes dal, endelig.

På Yksendalsbu møter vi et iltert par, som er på vei i samme retning som oss, men som ikke skal på festival.

De blir illsinte når vi tipser om at Fondsbu mest sannsynlig er et både trangt og bråkete sted å oppholde seg de neste dagene.

Vi snur ryggen til sinnataggene og setter den ene foten foran den andre opp enda en bratt bakke. Vi slår opp teltet, og det er plutselig siste kveld på tur. Ura dagen etter er nesten endeløs.

Idet vi når enden av siste akt, går sceneteppet opp. Vi ser ned mot Eidsbugarden, mot scenen og et mylder av røde og grønne telt. For andre gang på turen viser solen seg.

Og nå har den heller ikke tenkt til å dra. Vinjerock-rusen er over oss. Vi flyter rundt i den de neste dagene. Møter kjentfolk, nye kjentfolk, vaier i vinden til tonene fra scenen.

Sene kvelder, eller tidlige morgener foran UTE-teltet på toppen av haugen. Vi ser horisonten sakte lysne, og skuer utover det lille Vinjerock-riket. Aiai, la det nå ikke ta slutt.