Hvor mange somre har jeg kjørt gjennom Måbødalen og forbi fossen med familien? Flere enn jeg kan huske. Som barn var jeg mest opptatt av å konsentrere meg om tunnelnavn. Ville jeg klare å huske navnet på den neste? Og den neste? Hver sommer det samme.
Planen vår nå, Henning, Kristoffer og jeg, er å stoppe i Eidfjord og gå i Måbødalen, hvor vi ellers bare har stoppet for å kjøpe is. Vi finner parkering på et tilrettelagt stoppsted mellom Måbøtunnelen og Dalbergtunnelen, og spørsmålet melder seg i det vi begynner å gå: Er dalen i seg selv verdt turen, eller er det Vøringsfossen som er selve premien?
Vi har ikke gått mer enn omtrent 30 meter, før hele spørsmålet er irrelevant. Det bugner av villbringebær her.
– Hvilken velkomst, utbryter jeg, sjekker bæra for mark, men finner ingen.
Det er Hardanger på høyt nivå, og ennå er vi bare i randsonen!
– Jeg vedder på at vi ikke kommer til å møte noen, sier Henning når vi har fått fart på oss igjen.
Men det tar knapt ti minutter før det kommer en kar på vei ned. Det blir kun utvekslet et hei mellom oss.
«Det er ikke merket med T-er langs stien her, men røde piler. Hvem er det som farer rundt og merker på denne måten?»
Det er ikke merket med T-er langs stien her, men røde piler. Hvem er det som farer rundt og merker på denne måten? Det stiger oppover med oss, i bratt, tørr, mosegrodd ur. For et arbeid det må ha vært å lage vei her.
Hva lukter det, forresten? Jord? Kake? Karamell? Jern?
Henning tenker switchbacks.
Jeg tenker at vi vinner høyde.
Henning har med te og vi unner oss en kopp i ura.
Selv i varmen smaker det godt.
Det er forskjellige slags skyer på himmelen. Vi hører drønn langt unna, men vi ser ingen glimt av lyn. Det nærmeste vi kommer høyspenning er den nye kraftlinja som Hardanger Energi bygger – men ikke i dag.
Vi finner tre molter på myra, en til oss hver.
Før 1790 var veien nesten uframkommelig. Kommer du reisende med bil i 2020, går mesteparten av turen gjennom Måbødalen gjennom hårnålssvinger og tunneler. Turen vår går på utsiden av dem.
Det store usikkerhetsmomentet er om vi kan gå ned gamleveien, for strekningen ble stengt i 1986 og den er ikke tilrådt for ferdsel. Det er typisk norsk å tenke at andre regler gjelder for oss enn for turistene, men vi vet litt for godt at vi ikke er mer forskånet for steinsprang og ras vi, enn andre. Jeg minnes plutselig på den sommerferien da vi var på vei opp Storegjeltunnelen i Måbødalen, og en trailersjåfør mistet kontrollen på grunn av varm kløtsj. Bilen vår ble totalvrak, jeg trodde vi skulle dø. Men alle involverte slapp med skrekken, verst må det ha vært for sjåføren. Men er det tryggere å bevege seg utenfor tunellen enn inni den?
Jeg studerer veien vi har foran oss. Digre kampesteiner har rast uti, det er store sprekker i asfalten. Naturen er i ferd med å ta den tilbake. Vi bestemmer oss for å holde litt avstand, og går en og en.
– Har jeg eller har jeg ikke kjørt gamleveien før? Jeg lander på ja, i baksetet på en 240, konkluderer Henning.
Det samme må jeg ha gjort, da flyttelasset gikk fra Hardanger til Valdres en vinterdag i 1983 – i en grønn Renault 4!
Vi har kjeks i sekken og leter litt etter et passende sted å spise den, men blir enige om heller å legge litt ekstra tid i en bra teltplass i Eidfjord. Vi er ikke helt forberedt på alle forbudsskiltene mot telting som vi møter der. Vi setter kursen oppover mot Hardangervidda igjen. Et sted langs elva Bjoreio finner vi en perfekt spot.
Neste morgen har sola gjort steinhella lun og på den spiser vi frokost. Det er meldt regn resten av dagen, så det er ingen grunn til å drøye morgenkvisten for lenge. Vi skal samme vei som elva, mot Vøringsfossen – men vi går til fots.
«Nå er det sykkel- og turvei, men så rasutsatt at den er stengt for ferdsel.»
På vei inn mot Vøringsfossen spør Henning:
– Er det regn eller fossen vi kjenner?
– Jeg tror det er regnet, sier Kristoffer.
Selv synes jeg det er umulig å si sikkert, men 40 meter senere er det ikke lenger noen tvil: Det er fossen. Den treffer oss på oppsiktsvekkende lang avstand. Sprøyten står 30 meter opp på andre sida og føyker opp fjellsiden. Saltet i ansiktet fra i går renner i munnen. Det er som å være i en bilvask.
Her står vi foran 182 meter uregulert vannkraft. Her nede ser vi faktisk ikke hotellet som er så tydelig fra hovedveien. Det vi kan se er brua. Herfra ser den ut som en tanngrind, som om fjellet har fått regulering.
Men Vøringsfossen tar oppmerksomheten, det er voldsomme krefter i sving. Lyden fra fossen er som et jagerfly med full afterburner, et evig, vedvarende torden. To mørke tårn av svart, vått fjell troner over oss. De står i stor kontrast til hvor rolig Bjoreia renner videre mot Eidfjordvatnet og videre ut fjorden, etter å ha styrtet ned Vøringsfossen.
Steinene på vei tilbake er glatte, glattere enn de var på vei inn. Det er full konsentrasjon i den ulendte ura og vi er glade for at vi har såpass til sko. Når vi omsider kan slippe opp litt, begynner kroppen å skrike etter belønning.
– Har dere smakt vafler fra Sunndalen, spør Kristoffer, og det har vi ikke.
Vi møter snart flere ute i samme ærend. Et følge på åtte, ikledd poncho og en dame med stokk. Skal hun virkelig ned samme vei?
For noen år siden var det planer om gondol ved Vøringsfossen. Den ble ikke noe av.
For enda lenger siden ble det satt opp en turisthytte på stien inn mot den sagnomsuste fossen. Det var ikke liv laga, leser vi på skiltet som er satt opp ved ruinene. For de fleste tilreisende er det nok å beundre fossen fra det etablerte utsiktspunktet.
– Waterfall, spør en turist og peker på kameraet sitt.
Vi er omgitt av turistbusser, bobiler, motorsykler igjen og vi forstår godt hvorfor det er en av Norges mest besøkte turistattraksjoner.
Vi hører lyden av Vøringsfossen godt herfra også, men den var annerledes der nede. En annen dur.
Måbødalen er et trangt dalføre i Eidfjord, mellom Vøringsfossen og Eidfjordvatnet. Riksvei 7 går gjennom Måbødalen, og store deler av den gjennom fire tunneler.
Start: Første del av turen startet ved parkeringsplassen mellom Måbøtunnelen og Dalbergtunnelen. Her kommer du inn på en sti som leder mot den gamle kløvstien med 1500 trapper i Måbøberget. Stien er merket med røde piler, og kan følges opp til riksvei 7. Gamle riksvei 7 er nå blitt en gang- og sykkelvei, etter at nye riksvei 7 ble åpnet i 1986. Turistveien inn til Vøringsfossen ble ferdig i 1872, og var et stort arbeid. Nesten all jord og grus måtte bæres fram. Turen inn til Vøringsfossen fra gangveien er omtrent en 1 kilometer inn på sti/ur, og veien er tydelig skiltet.
Distanse: Ca. 15 km (inkludert turen inn til Vøringsfossen)
Tid: Ca. 3-4 timer
Grundige tester Nytt om utstyr Fjellturer Lag mat på tur |
Om utemagasinet.noUtemagasinet.no er en komplett kilde til informasjon om friluftsliv. Gjennom nyheter, temaartikler og intervjuer med interessante friluftsprofiler får du inspirasjon og kunnskap til dine egen turplanlegging. Med aktuelle tester og oppdatert utstyrsstoff hjelper vi deg til å gjøre gode og miljøvennlige valg. |
KontaktFri Flyt AS kundeservice@friflyt.no Vi svarer raskt på epost. NYHETSBREV Meld deg på nyhetsbrevet ANNONSERE Effektiv og rimelig markedsføring |
