Fottur i Måbødalen

Planen til Henning, Kristoffer og meg er å parkere bilen i Eidfjord og utforske de gamle stiene i Måbødalen. Mellom Måbøtunnellen og Dalbergtunnelen finner vi en parkering på et perfekt tilrettelagt stoppested.

Et vesentlig spørsmål melder seg idet vi begynner å gå: 

Er det dalen i seg selv som vil være verdt turen, eller er det Vøringsfossen som er premien?

Vi har ikke gått mer enn omtrent 30 meter, før spørsmålet er fullstendig irrelevant. Det bugner av villbringebær her.

– Hvilken velkomst, utbryter jeg, mens sjekker bær for mark. Jeg finner ingen, de er rene og pene alle sammen.  

Hardanger leverer på høyt nivå og ennå er vi bare i randsonen! 

– Jeg vedder på at vi ikke kommer til å møte noen, sier Henning, når vi har fått litt fart på beina igjen. 

Det tar knapt ti minutter før det kommer en kar på vei ned. Det blir kun utvekslet et hei mellom oss, men det må være greit.

Noen kommer sikkert til å spørre oss om det er godt skiltet i Måbødalen.

Vel. Her er det ikke merket med T-er langs stien, men med røde piler. Hvem er det som farer rundt og merker på denne måten? 

Det stiger jevnt oppover med oss i bratt, tørr, mosegrodd ur.

For et arbeid det må ha vært å lage vei her. Henning tenker switchbacks.

Jeg tenker at vi vinner høyde.

Det lukt ett eller annet her, men hva kan det være. Jord? Kake? Karamell? Jern?

Han har medbrakt te og vi unner oss en kopp i ura. Selv i varmen smaker det godt. 

Det er forskjellige slags skyer på himmelen. Det er påfallende hvor ulike de er der oppe. Vi hører drønn langt unna, men vi ser ingen glimt av lyn.

Det nærmeste vi kommer høyspenning er den nye kraftlinja som Hardanger Energi bygger.

Men driver med denslags arbeid denne dagen.

Vi finner tre molter på myra, en til oss hver. 

Kommer du reisende med bil nå for tiden, så går mesteparten av turen gjennom Måbødalen gjennom hårnålssvinger og tunneler.

Turen vår går på utsiden av dem. Før 1790 var veien opp her nesten uframkommelig.

Det store usikkerhetsmomentet er om vi kan gå ned gamleveien, for nettopp den strekningen ble stengt i 1986 og den er ikke tilrådelig for ferdsel. Det er markert med skilt at kampesteiner kan komme styrtende ned.

Det er typisk norsk å tenke at andre regler gjelder for oss enn for turister, men vi vet at vi ikke er mer forskånet for steinsprang og ras vi, enn andre. Men, er det tryggere å bevege seg utenfor tunellen enn å kjøre gjennom en?

Jeg minnes fortsatt den sommerferien da jeg var 10 år, vi var på vei opp Storegjeltunnelen i Måbødalen, og en trailersjåfør mistet kontrollen på grunn av varm kløtsj. Bilen vår ble totalvrak og jeg trodde vi skulle dø. Heldigvis slapp alle involverte fra det med skrekken.

Jeg studerer den smale veien vi har foran oss, på utsiden av tunnellen. Digre kampesteiner har rast uti, det er store sprekker i asfalten. Naturen er definitivt i ferd med å ta den tilbake. Vi bestemmer oss for å gå på samme måte som vi gjør på skredutsatte steder når vi kjører på ski: Holder litt avstand og går en etter en.  

– Har jeg eller har jeg ikke kjørt gamleveien før? Jeg lander på ja, i baksetet på en 240, konkluderer Henning.

Jeg lander også på ja. Det samme må jeg ha gjort, da flyttelasset gikk fra Hardanger til Valdres en vinterdag i 1983 – i pappas stolhet – en grønn Renault 4.  

Vi er forbi det skumleste. Har kjeks i sekken og leter unisont etter et passende sted å spise den.

Vi blir enige om heller å legge tid i å finne en bra teltplass i Eidfjord, men er ikke helt forberedt på alle forbudsskiltene mot telting som vi møter i fjordbygda. Det gjør setter kursen oppover mot vidda igjen. Et uspesifisert sted langs elva Bjoreio finner vi en perfekt spot. 

Neste morgen har sola gjort steinhella lun og på den spiser vi frokost. Det er meldt regn resten av dagen, så det er ingen grunn til å drøye morgenkvisten for lenge. Vi skal samme vei som elven, mot Vøringsfossen – men vi skal gå dit til fots.

– Er det regn eller fossen vi kjenner, spør Henning, på veien inn mot Vøringsfossen.

– Jeg tror det er regn, sier Kristoffer.

Selv synes jeg det er umulig å si sikkert, men 40 meter senere er det ikke lenger noen tvil:

Det er fossen. Den treffer oss på oppsiktsvekkende lang avstand. Sprøyten står 30 meter opp på andre sida og føyker opp fjellsiden. Det salte i ansiktet treffer munnen. Det er som å være i en bilvask.

Her står vi foran 182 meter uregulert vannkraft.

Her nede ser vi faktisk ikke hotellet som er så tydelig fra hovedveien.

Vi ser en bro nær hotellet. Herfra ser den ut som en tanngrind, som om fjellet har fått regulering. 

Men Vøringsfossen tar oppmerksomheten fra alt annet, det er voldsomme krefter i sving. Lyden fra fossen er som et jagerfly med full afterburner, et evig, vedvarende torden. To mørke tårn av svart, vått fjell troner over oss. De står i stor kontrast til hvor rolig Bjoreia renner videre mot Eidfjordvatnet og videre ut fjorden, etter å ha styrtet ned Vøringsfossen. 

Steinene på vei tilbake er glatte, glattere enn de var på vei inn. Det er full konsentrasjon i den ulendte ura og vi er glade for at vi har såpass til sko.

Når vi omsider kan slippe opp litt, begynner kroppen å skrike etter belønning.   

For noen år siden var det planer om gondol ved Vøringsfossen. Den ble ikke noe av. 

For enda lenger siden ble det satt opp en turisthytte på stien inn mot den sagnomsuste fossen.

Det var ikke liv laga, leser vi på skiltet som er satt opp ved ruinene. For de fleste tilreisende er det nok å beundre fossen fra det etablerte utsiktspunktet.  

– Waterfall, spør en turist og peker på kameraet sitt.

Vi er omgitt av turistbusser, bobiler, motorsykler igjen og vi forstår godt hvorfor det er en av Norges mest besøkte turistattraksjoner.

Vi hører lyden av Vøringsfossen godt herfra også, men den var annerledes der nede. En annen dur.

Rundtur i Måbødalen 

Måbødalen er et trangt dalføre i Eidfjord, mellom Vøringsfossen og Eidfjordvatnet.

Riksvei 7 går gjennom Måbødalen, og store deler av den gjennom fire tunneler.