Den siste reinsjakt uten skrantesjuke

Lokalnavn er på plass. Det må de være i reinsjakta i Nordfjella. 
Kunnskapen om hvor reinsdyra har ferdselsårene sine, og hvor de pleier å trekke, har vært videreført i alle år. Broren min – han som sitter ved Såta – har jakta i mange år allerede, og husker at han var med faren vår på jakt som tolvåring.
– Der borte heter det Port Arthur. Det står ikke på kartet, men alle veit hvor det er, forklarer han.

Det var i mai i år at landbruksdepartementet bestemte seg. All villrein i Nordfjella må utryddes. Avgjørelsen kom etter at det i mars 2016 ble påvist skrantesjuke ­– eller Chronic Wasting Disease (CWD) – hos ei villreinsimle i Nordfjella. Det var det første dokumenterte tilfellet av sykdommen hos hjortedyr i Europa.
Det er ikke rart det blir krisestemning. Skrantesjuke er en svært alvorlig sykdom som er hundre prosent dødelig for dyr som blir smittet. Det finnes ingen vaksine eller kur, og sykdommen smitter lett mellom hjortedyr.

Karen Johanne Baalsrud, direktør for avdeling for planter og dyr i Mattilsynet, mener at uten tiltak vil smitten spre seg, og vi vil miste den siste muligheten til å bekjempe sykdommen.
– Det er en misforståelse at dette uttaket bare handler om å finne de få dyrene som er syke. Det handler om å fjerne selve smittestoffet som forårsaker sykdommen, sier hun. – Det finnes miljøsmitte i terrenget i Nordfjella, og smitten kan overleve lenge i planter og jord. Uten tiltak vil smitten spre seg, flere dyr blir syke og vil dø etter store lidelser, og vi vil miste muligheten til å bekjempe sykdommen.

2200 dyr i Nordfjella, og 10 prosent av den norske villreinstammen, må nå bøte med livet.
_{Artikkelen fortsetter under bildet!}

Jeg ble med på jakta i år. Som vedheng og nybegynner, med klassiske fjellklær og uten den obligatoriske jervenduken – og uten rifle, vel og merke. Men kanskje blir dette siste sjanse til å forstå hva slekta mi har drevet med i mange år. Kanskje blir det siste sjanse til å se de store flokkene med reinsdyr i Nordfjella, der det ser ut som om hele fjellsida beveger seg når de setter avgårde. Jeg kan huske spenningen hjemme om hvor dyrene sto. Praten om hvordan været ble. Faren min som dro til fjells på østavær, for da trakk nemlig dyrene mot oss. Ellers havnet de i Lærdal, på feil side. Og at dyrene alltid trekker mot Vallo mot slutten av jakta.   Og ikke minst historiene om Goffa – bestefar. En gang hadde han skutt en bukk lengst nord på Reineskarvet, og så kom tåka. Dermed flådde han reinsdyret, og la seg til under skinnet over natta.

^{Slik ser det ut når reinsflokken kommer nedover fjellsiden. Robert fikk skutt denne gangen også, men filmen er fra en annen jaktdag. Film: Anita H.N. Lappegard} 

– I Nordfjella har det blitt jakta reinsdyr i minst 7000 år, forteller Vanja Tørhaug, arkeolog i Buskerud fylkeskommune. – Det er en eldgammel tradisjon som går tilbake til eldre steinalder. Så lenge det har vært villrein, har det vært reinsjegere. De første sporene vi har fra folk i områdene i Nordfjella er fra jakt på villrein, og de finner vi i form av boplasser rundt vannene som dateres til eldre og yngre steinalder.
Menneskene har alltid vært her på grunn av villrein. Etter den siste istid, da isen trakk seg tilbake, fulgte reinsdyra opp i fjellene. Deretter kom folk etter. Da det ble for varmt lenger sør i Europa, trakk reinsdyra nordover, og menneskene fulgte trekkrutene til reinsdyra.

Selv bor hun i Leveld, en fjellbygd på 750 meter over havet i Ål kommune. Bygda er full av reinsjegere, som nå har sin kanskje siste sesong med reinsjakt på mange år.
– Reinen har vært kjempeviktig for folket her, akkurat som for samene. Det blir veldig rart når den tradisjonen blir borte.
Tørhaug sitter også i Fjellstyret i Ål, og er derfor engasjert i debatten rundt skrantesjuke.
– Ingen av oss i fjellstyret er enig i måten dette gjøres på, forteller hun. – Alle er skeptiske til prosessen, og hvor raskt det er konkludert med å ta ut hele stammen allerede i år, uten å vente og se. Det er alt for få dyr det er påvist smitte på.

Om planen blir gjennomført, og det ikke finns reinsdyr igjen i Nordfjella etter 1. mai, er planen videre å vente i fem til ti år. Deretter skal man prøve å få til en tilbakeføring av reinsstammen, ved å sette inn deler av reinsstammen fra Hardangervidda. 
– Det er jo ingen som vet hvordan det går, sier Vanja. – Dyrene har nedarvede trekkruter. Reinen fra Hardangervidda, som er planlagt flyttet over til Nordfjella, vil kunne ha et annet trekkmønster, og de vil kunne påvirkes av at de flyttes. Men trekkrutene endres og går også i sykluser. Det blir et spennende prosjekt å følge. Hvordan det på sikt vil utvikle seg en ny stamme i Nordfjella er usikkert, og utfallet er det ingen som kan forutse. 
_{Artikkelen fortsetter under bildet!}

– Noe av det kule med reinsjakt er at når man starter om morgenen, er det ingen som veit hvor reinsdyra står, forteller Helge. Mannen min – han er med på jakt denne helgen –  begynte å jakte reinsdyr for bare noen få år siden. 
– Så begynner det å komme noen vage meldinger over radioen utover dagen, noen får skutt, og så veit man ca. hvor flokken er. Men vips, så nærmer klokka seg sju og jaktslutt. Neste morgen kan dyra være hvor som helst igjen!

Vi har akkurat innsett at reinsdyra faktisk er i området der vi startet dagen for mange timer siden, ikke langt fra teltet. Men der er ikke vi. Vi måtte selvsagt flytte oss i den retningen som det over radioen ble sagt at det var observert noen reinsdyr. Man hører nemlig på det som Sigmund Tveitehagen sier – mer om han litt seinere. Men denne gangen var det visst ikke helt troverdige observasjoner likevel, og vi er i andre enden av fjellområdet enn der vi burde vært. Bare litt irriterende.

– Det sit folk over heile sida, så om dei kjem hitover så er det vel ikkje e som får skyte, sukkes det over sambandet.
Det tippes på minst 30 jegere i området i dag. Det er meldt klart vær, og med sørøstlig vindretning betyr det at dyra trekker i riktig retning. Mot oss, og ikke mot Lærdal. Og med ekstra hjelp fra rapporter om dyreobservasjoner fra viltoppsynet, som legges ut på facebookgruppa hver morgen, kan det virke som om alle jegere mobiliserte i dag.

Jeg føler meg nesten som et dyr i flokk selv, der jeg og Anita, kona til Robert, prøver å holde følge med han og Helge, som strener avgårde som om de har fått los. Vi skal nemlig over Gjengan ­– der det sitter jegere på rekke og rad – til den andre siden. Vi er garantert observert. Det er strengt tatt ikke mye å se på akkurat her. Men reinsflokken er derimot sett lenger øst, og er allerede skutt på og er på vei i motsatt retning. Der noen velger å sitte i ro og satse på flaksen – som vi burde gjort i morges – følger vi etter.

– Jeg har kanskje mindre enn 20 timer igjen av muligheten til å få skutt rein, og den tida har jeg ikke tenkt å sitte på rumpa på andre sida av dalen, når alle meldinger sier at flokken er i gokk, sier Helge, og setter opp tempoet enda et hakk. Han er – som meg – på besøk i helgen, og han er mer enn litt klar over at sjansen for å få skyte rein minker ettersom tida tikker mot jaktslutt.
_{Artikkelen fortsetter under bildet!}

1. november er den ordinære – og allerede utvida – reinsjakta over, og de statlige jegerne tar over. Da skal reinsdyra jaktes på med både helikopter og snøscooter når snøen kommer. Målet er at all villrein i Nordfjella er sanert ut innen 1. mai 2018. Om ikke noen ombestemmer seg.

«I tillegg til saneringsplanen for Nordfjella foregår det kontinuerlig testing og kartlegging av hjortedyr andre steder i landet. Vi vil hele tiden evaluere strategien og vurdere om ny kunnskap får konsekvens for uttaket av stammen», skrev allerede nevnte Baalsrud fra Mattilsynet i en pressemelding da avlivingen av villreinstammen ble bestemt.

Sigmund Tveitehagen – han som alle hører på over radioen når man er på jakt – er leder for både Ål Fjellstyre og for villreinutvalget i Nordfjella. Han har jakta rein i over 35 år, og er en av de som kjemper for at villreinens leveår skal forlenges. Men en ny vurdering ender neppe med at de endrer mening, tror han.
– Det er ikke så mye som har endra seg siden den første avgjørelsen blei tatt. Men det har ikke gått den retninga forskerne har antyda.
Sigmund sikter til at det har vært en nedgang i antall positive prøver, med færre smitta dyr enn forskerne trodde på forhånd.
– Det at det er færre dyr enn venta bruker de som et positivt signal, ved å si at vi da er tidlig i sjukdomsstadiet. Og det er jo et bra argument, det. Jeg kjøper den. Men det er også funnet smitte kun i lymfeknuter, i motsetning til under fjorårets jakt der det kun var hjerneprøver som blei sjekka, forteller han.

På Hardangervidda har de ikke funnet noen tilfeller av CWD under jakta, og de har kun tatt prøver fra hjernevev.
– Det er ikke seriøst. Det er vel et spørsmål om ressurser. Hadde vi kun hatt hjerneprøver fra villreinen i Nordfjella også, hadde vi ikke hatt noen tilfeller av sjukdommen her heller, mener han.
– Er det mulig å se på Nordfjella som et isolert tilfelle, at andre områder ikke har fått smitten allerede?
– Ja, jeg håper det. Men det vil forundre meg om det er slik, sier han.

Villreinutvalget i Nordfjella jobber for å prøve å få forlenget saneringstida, og Sigmund understreker at det først og fremst er på grunn av dyrevelferd.
– Nå har reinsdyra blitt jakta på fra tiende august, og vi skal holde på til første november. Dyra er slitne og stressa, og de springer langt når det smeller. Det at statlige jegere etter dette skal inn og jakte med snøscooter og helikopter, for deretter i siste instans drive de inn i kve og skyte resten av flokken, det er ikke dyrevelferd, sier han bestemt.
Sigmund mener Mattilsynet hører for mye på de som driver med tamrein, og ikke på lokale jegere som har drevet med villreinjakt i over førti år.
– Det er en del Tordenskjolds soldater som herjer på her, og som går igjen i flere komiteer, som har fått sagt det de mener veldig ofte. Vitenskapskomiteen er veldig samstemte. 
_{Artikkelen fortsetter under bildet}

– Det jeg mener er noe av det triste med dette er at jentene ikke får være med og ta del i jakta seinere, sier Anita. Ho er med på jakta noen helger hvert år, men mest for å ta det som en tur.
– Det er jo bare utrolig trist, en tradisjon vil dø ut, og når jeg ser at all saltstein til sau i området er gjerda inne, for å unngå smitte fra rein, så blir vi jo minna på dette hele tida på tur i fjellet.
Robert er enig. Han skulle gjerne hatt med døtrene på jakt, men det ser ut som han må klare seg med søstra. Og jeg må innrømme at jeg fryser. Vi sitter nemlig under en haug – jeg har glemt alle navn der jeg sitter og hutrer – selvsagt godt i skjul fra å bli sett av den oppvakte reinsflokken som jeg definitivt har mista troa på å se noe til. Og Helge? Han mente alvor, og satte avgårde i lett jogg oppover i tåkeheimen, rett øst. Etter en dag på tur – jeg velger å kalle det det når vi går og går og ikke kommer noe sted – valgte vi andre å bli her. Robert hadde dog allerede skutt et reinsdyr i går, og var vel ikke like oppsatt på å gå et par timer til oppover lia. Ikke jeg heller.
Nå er det snart mørkt, og vi tar retretten til teltene.
_{Artikkelen fortsetter under bildet!}

Men tilbake til Sigmund. Han har flere alternative løsninger på bordet, om han hadde fått bestemme.
– Nå har vi hatt en jakt med formidabel innsats fra folk der vi har skutt ut mye dyr. Får vi en tilsvarende jakt neste år, tror jeg at vi grunneiere og jegere klarer å håndtere og ta ut det meste av bestanden på et par år. Og innen den tida har det kanskje kommet nye funn fra forskersida, kanskje det ikke er så ille som de frykter.
Stemmen til Sigmund blir om mulig enda dypere når han snakker om årets jakt.
– De fleste jegerne synes det er vemodig. Det er gjort en solid dugnadsinnsats på å redusere stamma i år. Men det er ikke den store jaktgleda.
– Hvordan reagerte du da du først hørte om skrantesjuke?
– Det har jeg tenkt ofte på. Jeg trur jeg sa ja vel. Jeg skjønte ikke rekkevidda i det hele tatt. Det gikk ikke opp for meg før et år siden, da jeg hørte at det var snakk om full utrydding. Det hørtes ut som idioti, og slik de gjorde i Amerika. Og så ser vi at Norge gjør det samme. Det er klart dette er storpolitikk, med strenge instrukser fra EU, og med tamrein inn i bildet. Men jeg skjønte ikke omfanget. 
– Hva tenkte du da du skjønte det?
– Da blei jeg mektig forbanna, det skal jeg innrømme.
– Og nå?
– Forbannelse og fortvilelse hører vel sammen?
– Hvordan synes du det er å sitte på jakta nå, når du veit hva som skal skje?
– Jeg har sett på så mange rein gå forbi, og jeg veit jeg kunne gått hardere til verks. Men jeg har ikke fått meg til det.
– Hva skal du finne på neste høst om de lykkes med å ta ut hele flokken?
– Ja, det var et godt spørsmål. Jeg kommer ikke til å spille golf, i alle fall, humrer han. – Men jeg tror at de ikke har noen sjanse til å lykkes med dette før første mai. Den datoen er satt av en eller annen uten peiling. Så jeg tror det blir jakt neste år. Men om de lykkes.. Da er dyrevelferd satt langt til sida. Jeg får vondt når jeg tenker på de dyra som har blitt jakta på nå. Det heng ikke på greip, sukker han.

Samtidig med den storstilte jakta jobber forskere fra Veterinærinstituttet fortløpende med å analysere prøver som jegerne selv sender inn. Per dags dato er 23994 cwd-prøver undersøkt fra 2016. Det er funnet 9 positive tilfeller så langt, der tre er på elg i Trøndelag. For anledningen blir også et område på 3000 kvadratkilometer gjerdet inn, som skal hindre at reinstammen i Nordfjella blander seg sammen med stammer fra nærliggende fjellområder. Bilister som kjører over for eksempel Hemsedalsfjellet kan se et gigantisk gjerde langs veien, som vil minne alle på det som skjer i Nordfjella i vinter.
– Om vi kan redusere bestanden betraktelig, og får opp gjerdet på Hemsedalssida, da er reinsdyra satt i bås. Faren er vel at andre dyr som elg, hjort og ravn kan dra smitta ut til andre områder. Men om det ikke alt har smitta ut, så betyr vel det at det ikke er så farlig? spør Sigmund.