Flyturen mellom New Delhi og Paro sies å være en av verdens mest spektakulære. Ruten tar oss over den sørlige siden av Himalaya og fra flyet får vi en fantastisk utsikt over de høyeste fjellene i verden.
Med gåsehud og høye forventninger flyr vi gjennom en skydekke og inn i riket til tordendraken – Bhutan. Det er en flytur vi kjenner i magen, med mange svinger og kraftig turbulens. Pappa, som har landet på de mest eksotiske steder, proklamerte at dette var den mest dramatiske innflygningen han har hatt. Noen passasjerer skrek. I skrivende stund har bare åtte piloter i verden som er dyktige nok til å få fly her, og de virker godt skikket. Landingen etterfølges av applaus.
Flyplassen i Paro er vakker der den ligger i en dal omgitt av skogkledde fjell og arkitekturen forteller om et land med sterke kulturtradisjoner.
For å kunne være turist i Bhutan, behøver man en vert. På flyplassen møter vi vår guide, Tashi. En ydmyk mann i 30-årene med mange års erfaring innen trekking-eventyr og kulturelle turer. Han bærer den Jedi-lignende folkedrakten gho, slik som en stor del av befolkningen gjør. Vi hilses velkommen og klyver inn i en jeep som frakter oss videre.
Det merkes fort at Bhutan er et land som er i startgropen for modernisering. Ingen trafikklys eller gatelykter eksisterer. Veiene er dårlige, men under konstruksjon og vi ser mange indiske gjestearbeidere underveis på vei til hotellet. Vel fremme viser hotellet seg imidlertid til å holde en uventet høy standard. Utsikten fra rommet vårt ut over fjellene er fantastisk, spesielt ved soloppgang.
Den første utflukten er en dagstur til den berømte Tigers Nest. Det er et kloster som ligger på en klippe omtrent 3100 meter over havet. Stedet ble innviet på 700-tallet som en meditasjonsgrotte, og etter hvert ble det bygget som et offisielt kloster på slutten av 1600-tallet. På en svingete, støvete vei blir vi møtt av kaskader av bønneflagg og bønnehjul i ulike typer og størrelser. Vi er gjort kjent med den sentrale rollen religion har i landet og hele oppholdet er sterkt påvirket av den buddhistiske kultur.
For å komme inn i klosteret må vi ta av oss skoene og overlevere alt elektronisk til en vakt. Vi kjenner lukten av røkelse. Vi får se store Buddha-figurer, offergaver og fargerike slipsformede tekstiler som henger fra taket. Vi får møte noen av klosterets munker og blir velsignet med hellig vann og ønsket lykke for våre kommende tur.
Neste morgen starter vi på Druk Sti Trek og det er endelig tid for å gjennomføre den etterlengtete Himalaya-turen jeg har ventet på i mange år! Pappa gjorde det på 70-tallet med bestefar. Nå er det pappa og jeg.
Tashi har satt sammen et lag bestående av en kokk, en kokkeassistent og en hestekar. For å hjelpe med å bære alt utstyret vi har sju mulddyr og to hester. De er sterke, men oppakningen synes tung og vi har litt medfølelse for dyrene når vi selv kun er utstyrt med hver vår dagstursekk.
Så snart vi forlot Paro og hadde gått et par hundre meters høyde, får vi forbi skogkledde fjell øye på enda høyere snødekte topper. Noen sjarmerende løshunder slår følge med oss til vi når et høydedrag hvor et gammelt kloster ligger.
Vi har en fortryllende utsikt, der pappa, Tashi og jeg står på fjellkammen. På den ene siden kan vi se hele Paro, og på den andre siden en liten dal. Her har vår leir allerede blitt satt opp av de andre i laget.
Teltene våre er ordnet med madrasser og sengetøy. Vi får ettermiddags-te og føler oss som grever når vi setter oss ned til en treretters middag. Mørket faller raskt på og jeg skuer fascinert på hvelvingen som ser litt annerledes på disse breddegrader.
Neste morgen våkner vi overrasket opp i vinteromgivelser. Et par centimeter tykt teppe av snø har kledd landskapet, og pakkdyrene har i løpet av natten blitt brakt ned til en lavere høyde for å holde varmen.
Dagen etter turen byr på flott utsikt og svingete veier som vekselvis går oppover og nedover. Tashi tar en selfie med en svær fjellkjede i bakgrunnen. Merkelig, mobilene har fortsatt dekning.
Følelsen som kommer neste morgen er nærmest surrealistisk, når vi kommer til et dekket bord og kan spise frokost i morgensolen med en imponerende panoramautsikt over Himalaya.
Vi går turens bratteste stigning og havner på godt over 4000 meter. Hvert skritt føles tyngre, samtidig som en hodepine smyger seg på. Jeg må gi kroppen en dag i denne høyden for å kunne henge med videre.
Den fjerde dagen blir noe lettere, særlig når snøfallet plutselig avslører tilstedeværelsen av et stort kattedyr. Tashi gransker sporene og mener at de er bare noen timer gamle avtrykk av en snøleopard.. Heftig!
Vi slår leir ved en hellig innsjø og det disige været gir stedet en mystisk følelse. Omgitt av snaufjell ligger vannet som et speil denne kvelden. Flere av vannene her oppe er hellige og ifølge buddhistisk praksis verken fisker eller vasker man seg i dem.
Neste dag går vi bare ned. Destinasjonen vil bli vår siste i telt før vi ankommer hovedstaden Thimpu. Fra fjellene kan vi se sivilisasjonen langt der nede.
Leiren vår denne gangen ligger like ved siden av en munkeskole og vi får anledning til å snakke med de ulike munker og delta i kveldsbønn. Det er en spesiell følelse og imponerende når rundt 50 personer synkronisert ramser opp sin bønn i en hel time uten å lese. De har vært oppe siden 04:30 så det er forståelig at noen av dem nikker til.
Etter bønnestunden serverer kokken vår nylagde dumplings og helgrillet kylling. En klokkeren, luksuriøs avslutning på vandreturen.
Den siste dagsetappen er kort. Vi får se noen yaks på nært hold før vi plukkes opp av en bil. Det er på tide å si farvel til de andre i turfølget.
Etter en etterlengtet dusj på en av de fineste hotellene i Thimphus, tar vi en liten kulturvandring i byen, hvor vi får se alt fra kunstskoler og Buddha-statuer til daglig flaggseremoni i parlamentsbygningen. Vi ser på en bueskytingturnering på landets nasjonale stadion. Til tross for at det er midt i uka, er det mange tilskuere på tribunen, som vitner om sportens popularitet.
Tilbake på flyet mot Delhi. Været er klart og jeg har en perfekt utsikt over Himalaya. Kapteinen forteller over høyttaleren at vi flyr forbi verdens høyeste fjell, Mount Everest. Med bare noen få skyer som klumper seg rundt de høye fjellene, kan jeg tydelig skjelne toppen av 8848 meter. Jeg knipser noen bilder og lener meg tilfreds tilbake i flysetet. Reisen er fullført.
VANDRETURER I UTLANDET
Druk Path Trek
Bhutan, er et kongedømme og en innlandsstat midt i Himalaya i Sør-Asia, lukket inne mellom India i øst, sør og vest og Kina (Tibet) i nord. Landet kan minne litt om Sveits, og består for det meste av veldig høye fjell. I sør finnes det gressletter, så reiser landet seg til 1500-3000 meter over havet. Her bor størstedelen av befolkningen. Fram til 1970-tallet var det stengt for turisme.
RUTA VÅR: Druk Path Trek (oversatt: Det sted hvor Tibet ender) er en av Bhutans mest kjente trekking-turer. Vandreturen går gjennom et fantastisk naturlandskap på høyder mellom 2400-4200 meter over havet, som er overkommelig for de fleste.
NÅR: September-november eller mars-juni. Det finnes mange reiseoperatører som tilbyr guiding. Det er ikke tillatt å gå uten guide.
