En ukestur i Blefjell

Vi jobber oss oppover Kåsåsen, mot Appelsintreet og Grastjønndalen. Granskogen er stille, gresset er dødt. Bak oss i horisonten ligger alle åsene, lag på lag, omfavnet i dus blått. Foran oss, bak de skogskledde toppene, ligger fjellet. Det gjør seg stort og mektig og gjemmer seg så vidt i en tynt lag med tåke mot toppen. Sakte, men sikkert slipper skogen tak. 

En kaffekjele med mange års erfaring, sliten og sort, står på kok. Det knitrer, det spraker, det svir i øynene og tårene triller. Det lukter røyk og den stiger sakte oppover med stadige skiftende retning. Snart lukter det nytrukket kokekaffe og flammene danser i vei over grankubbene.

Foran oss buer terrenget seg oppover i ovale former mot Krøkla. Langt der fremme blir trærne færre, og snart nesten ingen. Skodda ligger tjukkere enn bestemors risengrynsgrøt mens vi arbeider oss oppover åsen mot Krøkla, litt øst for Blefjell. Når man knapt kan se tre mann foran seg, blir mine navigasjonsferdigheter stadig satt på prøve. Kartet leses stadig, og kursen sjekkes jevnlig. 

Fuktig, trøtte og slitne spenner vi bardunene etter dagens marsj. Kvelden svekker lyset, vind og regn lurer seg inn fra sørvest. Vi går fra å være våt til å bli varme og tørre. Så sovner vi stappmette i min sveitsiske, medbrakte tomannsbolig.

Gjennom Søtdalen maser vi oss gjennom myr og kratt. Med fuktige bukser og fjellstøveler er vi på vei opp til Blefjell. Skodda ligger fortsatt tjukk som graut, og bratta opp Langedalen får lårene til og brenne. Klissende våte tar vi inn på Sigridsbu, der hytteveggene allerede er varme. Skotøyet får en varm kveld over Jøtul-peisen.

Bletoppen serverer en smakfull utsikt. Herfra skuer vi Gaustatoppen. Omringet av de skogskledde åsene i vest og vidda i nord. Snur vi oss mot øst og sør, skimter vi mot flatbygdene. Nå, sent på høsten bader fjellet i de siste høstfargene. Den urolige vinden jobber på, som et forvarsel om at vinteren snart er rundt hjørnet.

Så langt har vi vandret i myr og skodde, tre dager i strekk. På vei opp til Sigridsbu går vi i skodde så tjukk at jeg knapt ser tre mann foran meg. Navigasjonsferdigheter har blitt satt på prøve og vi har vært våte til skinnet. 

Jeg har drømt om Blefjell og Nansens kongerike i mange år, endelig er vi her. Drømmen min er å fotografere Blefjell i den vakreste, mest dramatiske solnedgangen. Kamera er fuktig og jeg får en feilmelding på batteriet. Jeg tar det ut og putter det i innerlomma, og lukker igjen. 

«Den fjerde dagen ligger alt til rette, sol og halvblå himmel.» 

Det blir en drømmedag innover Blefjell. Når sola glir ned mot horisonten skjønner jeg at noe er på ferde. Det er et dramatisk skylag på vei innover fra sør. Så skjer det! Det eksploderer i en av de skjønneste solnedgangene du kan tenke deg! Midt inne på Blefjell. Sansene går i spinn. Kamerastativet er for lengst rigget til. Jeg plukker opp kameraet for å fange min våteste drøm – men kjære vene, hvor ble det av batteriet? 

Den femte og sjette dagen styrer fotsporene nedover. Nedover mot skogen, ned fra fjellet. Over knausen fra Eriksbu fylles synsfeltet med panorama mot flatbygdene i øst. Vi finner oss godt til rette ved Stabekktjønn. Det blir dobbel risengryngrøt på menyen, med røverhistorier som tilbehør. Tjønnet speiler seg blankt i skumringen før det blir oppslukt av mørket. Gradestokken kryper under null og det rimer på posen der vi ligger under åpen himmel. Stjernene glitrer og jeg forsvinner, drømmer meg bort i en god bok. Mens soveposen holder meg varm og kaffen blir stadig kjøligere, ser jeg et glimt i sidesynet. På himmelen over Numedal kan vi så vidt glimte nordlyset som danser elegant over himmelen. 

Den påfølgende morgenen trekker kaffen, mens soloppgangen maler skogen med lysstråler. Den siste biten ned til Numedal nytes for fullt, sekken er lett og terrenget heller nedover. Til slutt går vi inn i tåka, som omfavner Numedal, og kommer ut på andre siden ved Numedals Kro. Her ender vår sju dagers ferd over Blefjell.