Det å dra på tur alene er fint, men det er enda finere å ha med noen. Bill, en irsk setter-gutt (8) er alltid klar. Jeg ringer ei venninne, Monika, som jeg vet har fri de neste dagene og hun er med. Vi må begge ordne litt med barn og menn, men er klare morgenen etter. Vi møtes rett utenfor Lillehammer klokka 10 og kjører de siste milene sammen inn til Liomseter, en betjent DNT hytte. Her parkerer vi bilen og får på fjellstøvler og sekker, og legger i vei inn i Langsua nasjonalpark. 

BLOGG

Heidi Amundsen har permisjon fra jobb som rektor for å skrive en bok om skoleledelse. Samtidig har hun fått mer tid til å være ute og opprettet bloggen stuttreistfriluftsliv.no

Vi skal på denne turen gå for det meste på merkede stier. De første kilometerne er det myr og bjørkeskog. Så stiger det noe oppover og vi er på snaufjellet. Det er fint å sette seg ned å skue utover et gyllent landskap – naturen har pyntet seg i den fineste stas. Yr hadde lovet oss sol denne dagen, men vi ser kun blå himmel bak fjellene i nord. Men med 8 grader celsius, null vind og et høyt skydekke, så kan vi ikke ha det bedre. Vi på to bein bærer ca. 20 kg hver, mens Bill bærer kløv. Det er godt å ta av sekkene noen minutter, og fylle på med vann og litt sjokolade. Vi går i tynne fjellbukser og har tynn ull på overkroppen. Dette er perfekt når vi går, og litt kaldt når vi stopper. 

Vi har valgt en rute som er lettgått. Denne dagen går vi for det meste på ca. 1000 moh. Etter en stund så kommer vi forbi ei bjørk som står helt alene i all sin høstprakt. Denne måtte vi stoppe opp å beundre, og fundere på hva som gjorde at denne klarte å vokse akkurat der! 

Oppe på fjellet var det helt vindstille og en så fin stillhet - nesten uvirkelig. Det å gå i ro, bare se og ikke høre noe bør alle prøve. Og så er det deilig når lyden av en sildrene fjellbekk kommer. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Første ordentlige rast tok vi ved Fossbekkbua. Her i området er det mange åpne buer/koier som Gausdal fjellstyre har. En kan overnatte i disse for 100 kroner natta per person. De er meget velholdte og rene. Både de som har ansvaret for dem og de som benytter seg av dem gjør en god jobb. 

Vi har på denne turen ikke tatt med vanlig primus eller stormkjøkken som går på gass. Jeg har fått i gave en primuslignende dings, som en fyrer opp med «småved». Denne er designet slik at varmen også lader opp et batteri som kan benyttes til en ekstern lyskilde eller å lade opp mobilen. Effekten på denne var bra, så lenge enn husker å mate på med drivstoff. Vannkjelen kokte kjapt, og så stekte vi wienerpølser. Og ja, stekte wienerpølser er kjempegodt – det bør du prøve. Alle tre delte pølsene broderlig. Vi hadde med oss brus, vi var litt usikre på å drikke vann som ikke var kokt. Denne sommeren og høsten har det vært mye harepest i Innlandet. 

Så gikk ferden videre, vi skulle gå inn til Langsubua. 

LES OGSÅLangsubua

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vi håpet at det ikke var noen som var der. I jakta på høsten har jegere førsterett til buene. Vi hadde tatt med telt, men hadde mest lyst til å bruke de fine buene. Den siste timen før vi kom frem så kunne vi se bua, og så langt hadde vi ikke sett et menneske på turen. Vi var ved vannet rett under bua da vi så tre jegere og to Gordon setter som var på jakt. De hadde leid bua denne uka. 

Vi hadde fortsatt et par timer med dagslys, så vi fortsatte mot Vesterheimsbua. Dette er en liten koie, og akkurat perfekt for to tobeinte og en firbeint. Vi kommer rundt en liten topp og kan se bua. Ingen røyk eller tegn til noen der. Når vi er ca 10 meter fra døra, så går den opp og det viser seg at det er fire karer fra Tsjekkia som akkurat har kommet inn der. 

Vi går da litt lenger opp, der ligger det en steinbu som ser kjempefin ut, på utsiden. Det er en brisk der inne, men veldig glissent og helt bløtt jordgulv. Vi velger å slå opp teltet. Monika gjør det, mens jeg går ned til bua for å høre om det er greit at vi henter litt ved til et bål. Når en benytter seg av ved eller bruker buene kun på dagen kan enn vippse et passende beløp til fjellstyret. Det er supert hvis en ønsker et bål på snaufjellet! 

Etter litt frem og tilbake så forstod tsjekkerne etter hvert at det var ved jeg spurte om, ikke fyrstikker og tenneveske. Men de insisterte på å sage og kløve veden – skikkelige gentlemen. Bill fikk og noen nye kompiser. Jeg fikk fylt opp en pose og trasket fornøyd opp. Monika var ferdig med telte og vi la sakene inn, for nå begynte det å bli rått ute. Stillongser, luer, tykke ullgensere, tørre sokker, campsko og boblejakker kom på, før vi kunne sette oss ved bålet og spise. Bålet ble fyrt opp i en gammel bålplass. Tørrmat er godt etter en lang dag i fjellet. Vår ble bløtt opp med varmt vann, mens Bill tok sin mat knusktørr. 

Bill er sliten og kald, så han får pakke seg inn i en fjellduk. Vi tobeinte nyter bålet og utsikten frem til det er bekmørkt og vi ikke har noe ved igjen. Og ja, vi har båret med oss en rødvin – de små posene på 1,5 liter er helt perfekt til en tredagers tur. 

LES OGSÅ: Test av vindsekker

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det å krype ned i en god og varm sovepose etter en lang dag i fjellet er helt ubeskrivelig, og ikke minst med et godt liggeunderlag slik som det jeg har. Men når vi kom inn i teltet var dette flatt. Heldigvis hadde vi litt lim og gaffateip, og etter at hullet var lokalisert og tettet ble det en god natts søvn. Tidlig på morgenen så kom Steggen og vi hørte han kakle. Og vi hørte mange vingeslag, det var nok flere ryper der. Men vi hørte og lyden av litt regn på teltduken. Vi som hadde håpet på sol, slik det hadde stått i værmeldingen. 

Når vi kryper ut av teltet kl 0900 – ja vi sovna igjen - så er tåka så tykk at vi ikke ser ned på hytta. Bill han tar en tur ned til sine nye venner, de er alt klare til å gå videre. Vi pakker ned og går ned til hytta. Der er det varmt. Telt og soveposer som har kommet inntil teltduken tørker mens vi spiser frokost. Vi ser på værmeldingen at tåka skal lette nærmere klokka 11, så vi tar det med ro. Og jammen får vi et glimt av blå himmel og sola klokka 11. Fem minutter med sol før tåka kom og la seg tykk om toppene igjen. Vi bestemmer oss for ikke å gå over de to planlagte toppene, Søndre og Nordre Langsula. De er på over 1500 moh. og med bratte fjellsider. Vi går tilbake til Langsubua og følger en sti videre til Nonstjønnbua. 

Vi har ligget på ca. 1260 moh. Når vi er nede på 1000 moh. så er vi under skydekket, og har en fin utsikt på fjellsletta her. Vi går et par timer før vi er fremme, og heldigvis her er det ingen som åpner døra. 

«Nonstjønnbua er ei praktfull steinbu, og vi har gledet oss til å komme hit. Den er kledd med bord innvendig. Den har et lite vindu og er mørk innvendig. Stearinlysene jeg putta i sekken kom til nytte.» 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vi pakker oss inn, fyrer opp i koia og får ristet opp dunsoveposene – slik at de får tørket helt. Etter en god real lunsj så har tåka letnet ute. 

Vi tar en tur opp på Nontjønnkampen på 1309 moh. På vei opp har vi en fantastisk utsikt, vi ser vann og fjell om hverandre i høstens fargerikedrakt. Rett under toppen så letter en flokk på bortimot 30 ryper – et herlig skue. 

På toppen lukter Bill fugl – han går i bånd når vi ikke er på jakt. Og jammen så flyr det opp en stegg når han får kommando om å gå frem.

Jeg har kamera i hånda og tenker at nå får jeg noen fine bilder – men er jo kun en amatør og hadde glemt å svitsje vekk fra selvutløseren. På vei ned kommer tåka igjen. 

Vi går forbi Nonstjønnan på vei tilbake til steinbua. Her sies det at det er bra med fisk – 

Vel inne i bua så er det fortsatt glør i ovnen. Når oven durer bra igjen, steker vi lapper til kvelds. Kjempeenkelt å ha med ferdigblanding der enn kun tilsetter vann. Og så har vi jo igjen halve baggen med vin, så kvelden blir fin med mye skravling før vi kryper ned i soveposene. 

Neste morgen er tåka tykk utenfor det lille vinduet. Vi har med ferdiglaget melblanding til brød. Med litt lunka vann i posen, og ca. 30 minutter i en varm sovepose – så er deigen klar til å stekes. Med syltetøy og kakao til blir det en bra frokost. 

Vi pakker sekker. Veden vi sagde og klyvde i går bæres inn. Til slutt vasker vi oss ut og setter snuta mot Liomseter. Vi har en drøy mil å gå på den ruta vi har valgt. Vi endret ruta fra å gå i terreng uten sti, til å følge merket sti. Det er trygt med Turistforeningens røde merker når tåka er tett. 

Nå går vi i tåke hele veien ned. Etter ca. en kilometer kommer vi til et stikryss, og ser at det står fire personer der. Det er de fire tsjekkerne igjen. Vi snakker litt om fjellet. De har igjen vært tidligere oppe enn oss, og gått 10 kilometer! Vi går før dem, og setter opp et tempo som egentlig er litt for høyt når vi bærer tunge sekker på fjellet. Så når Bill tar stand og viser at det er fugl ved en myr – følger vi på. De fire karene går forbi, og vi kan nå slakke av på farten. 

Ved en bekk spiser vi lunsj. Brenneren vi har med er effektiv, og selv med rå fjellbjørk koker vannet kjapt. 

Nå går ferden ned i den gylne bjørkeskogen og tilbake til utgangspunktet, Liomseter. 

Takk for oss Gausdal Vestfjell. Jeg har vært her før og kommer sikkert igjen.

Dette er et flott terreng å ha med barn, både sommer og vinter. Gøy både med koier og telt. Flotte fiskevann, morsomme bekker å leke og bade i og lettgått terreng.  

GAUSDAL VESTFJELL

Store deler av Gausdal Vestfjell er vernet etter naturmangfoldloven, enten som nasjonalpark, naturreservat eller landskapsvernområde. Det er egne verneforskrifter for de forskjellige områdene. Naturreservatene har det strengeste vernet. 

Innenfor Gausdal Statsallmenning ligger store deler av Langsua nasjonalpak med omkringliggende verneområder. Vernet ble opprettet 11. mars 2011 og er en kraftig utvidelse av tidligere Ormtjernkampen nasjonalpark. Disse sammenhengende verneområdene strekker seg over sju kommuner og har et samlet areal på ca. 1000 km2. Formålet med vernet er å ta vare på et stort sammenhengende og i det vesentligste urørt og villmarkspreget naturområde med mange sjeldne og sårbare arter  

MER INFO: Gausdal Fjellstyre