Lettere tur med riktig vektfordeling?

Noen beregningsmodeller sier det er litt mindre. Andre sier det er litt mer. Men forskjellen på 15 og 30 kilo på ryggen er ganske vesentlig, og dette gjelder spesielt dersom ruta går mye opp og ned.

Men det er ikke bare vekten til tursekken som avgjør hvor mye energi vi bruker. Også hvordan sekken pakkes påvirker energiforbruket vårt.

Det tyngste skal høyt

At de tyngste tingene skal høyt opp i ryggsekken og inn mot ryggen er et klassisk råd som det finnes vitenskapelig støtte for.

En studie publisert i tidsskriftet Ergonomics i 2004 baserte seg på 10 kvinnelige forsøkspersoner som gikk på flat tredemølle i ti minutter med 25 prosent av egen kroppsvekt i en anatomisk ryggsekk.         

De gjorde tre forsøk med lasten i sekken i henholdsvis høy, middels og lav posisjon. Seks ulike fysiologiske variabler ble målt i forsøkene, blant annet oksygenopptak, puls og pustefrekvens. Alle verdiene var lavere da lasten ble pakket høyt i sekken.

Tre av de var så mye lavere at forskjellen ble sett på som klart større enn feilmarginen i forsøket. Forskerne konkluderte med at forsøkene tydet på at det var mest energieffektivt å pakke tunge ting høyt i tunge ting høyt i ryggsekken. Her samsvarer altså vitenskapen med de klassiske rådene.

Kompensasjon med frontvekt 

Men hva skjer om man fordeler vekten mellom ryggen og brystet? Det finnes ryggsekk-produsenter som lager pakninger som gjør nettopp dette, og det finnes vitenskapelig støtte for at dette er mer energieffektivt.           

En studie publisert i 2000 baserte seg på ni forsøkspersoner som gikk på tredemølle i tre kilometer i timen. Flere forsøk ble gjennomført hvor helningen på tredemølla gradvis ble variert fra nedoverbakke til 20 prosent stigning.

Forsøkspersonene bar en last på 25,6 kilo på to ulike måter; i en vanlig ryggsekk og i et bæresystem med én sekk på ryggen og én på brystet.

I utforbakke var det ingen forskjell mellom de to bæresystemene, men i motbakke var oksygenforbruket klart mindre med kombinert rygg- og brystsekk.

I gjennomsnitt for fire forsøk med ulike stigninger var oksygenforbruket 5 prosent lavere.

Ulike måter å bære lasten på

Tilsvarende resultater ble publisert av forskere fra den britiske hæren i 1985. Fem ulike måter å bære 35 prosent av kroppsvekt ble sammenlignet:

1. Ryggsekk med pakkramme

2. Ryggsekk uten pakkramme

3. Ryggsekk kombinert med tasker på hoftebeltet

4. Ryggsekk med påmontert brystsekk

5. Last båret i jakkelommene.         

Det ble ikke konkludert med noen signifikant forskjell mellom de ulike måtene å bære lasten på, men ser vi nærmere på dataene, kommer kombinasjonen av rygg- og brystsekk best ut på alle målte og subjektive angitte verdier.

Forskjellen er bare ikke stor nok til at det ble ansett som signifikant, men når andre studier viser samme effekt er forskjellen verd å merke seg. 

Vektfordeling er en sannsynlig årsak til disse forskjellene. Med all vekt på ryggen havner lasten et stykke unna kroppens tyngdepunkt. Vi går derfor fremoverlent og bruker krefter til å motvirke sekken som vil dra oss bakover. Med lasten fordelt mellom rygg og bryst blir balansen bedre og vi bruker mindre krefter.  

Noen føler riktignok at brystsekken til en viss grad hemmer pustingen, siden det gir trykk mot lungene. Man kan også se for seg at brystsekken kan være i veien i enkelte situasjoner. 

Noen forsøkspersoner rapporterte også at kombinert rygg- og brystsekk var mer komplisert å ta på og av, men noe av dette er sannsynligvis knyttet til at løsningen føles uvant.

Kanskje er det verd et forsøk for å få en 5 prosent lettere fjelltur?