Test av Marmot CWM dunsovepose

Det er ikke så mange soveposer – heller ikke blant ekspedisjonsposene – som hevder å være vanntette. Det påstår heller ikke Marmot at denne er. Vi har ikke satt det på annen prøve enn kondens fra teltduken og det håndterer soveposen med glans uten at det trekker inn i stoffet. 

INNENFOR: På innsiden av glidelåsene finnes det dobbel dunklaff. Foto: Egill Danielsen

ÅPNING: På begge sider finnes det en liten glidelås så man kan stikke armene ut. Foto: Egill Danielsen

TREKKER LITT NED: Denne halskragen tetter ikke optimalt i fronten med sin ene knapp. Foto: Egill Danielsen

Ut med armene

Denne har to ekstra glidelåser for armene i siden og at soveposen har hele fem (!) innvendige lommer trekker naturligvis også vekten oppover. Dette er en sovepose man kan være lenge i og er funksjonelt sett en av de beste om man må bli i teltet for å vente på bedre vær.

Det utgjør en betydelig forskjell å kunne stikke armene ut gjennom sidene av soveposen når man skal lage mat, lese eller gjøre annet for å få tiden til å gå. Det hele uten å måtte åpne posen så overkroppen eksponeres for kulden. De mange lommene gjør det også lettere å organisere utstyr som skal holdes frostfritt over tid. 

Marmot CWM har i tillegg forsterket stoff innvendig i fotboksen, slik at soveposen skal tåle at du har skoene med oppi for å hindre at de fryser.

Dunspenst på FP 800 er ikke det beste, men heller ikke dårlig til å være fyll i en ekstrem vinterpose. Produsenten opplyser ikke hvorvidt dunet er impregnert, men understreker at de bruker «etisk dun» og kun fra fugler som allerede er slaktet til matproduksjon.

Mye dun, kraftige tekstiler, mange glidelåser og lommer, ja, denne soveposen byr på litt kamp når den skal pakkes ned. Mye luft skal ut og man må ta i for å presse den ut. Til slutt får man posen nedi det gode kompresjonstrekket og kan dra i stroppene for å presse den enda litt mer sammen. Men den blir ikke like kompakt som for eksempel Rab Expedition 1200 som er en omtrent like tykk, og betydelig lettere sovepose. 

Marmot CWM er såpass tung og stor at vi betrakter den som en pulk-sovepose. Det er en vurdering den deler med mange av de andre, ekstreme vintersoveposene.

Kjenner bare svakt kuldegjennomslag

Dunkamrene i Marmot CWM er langsgående over bryst og mage, brytes omtrent ved knærne og fortsetter i forskjøvet, langsgående mønster nedover leggen til fotboksen hvor de bytter til tverrgående kanaler. At dunkamrene er brutt skal hindre at dunet skal flytte seg for mye. Likevel opplever vi at det akkurat her ved denne «skjøten» omtrent i knehøyde av og til blir tynt med dun. Da er det dunet i den nedre delen av soveposen som har flyttet seg nedover mot fotenden.

Marmot tok et dristig grep da de flyttet glidelåsen fra siden til midten av soveposen. Glidelåsen er nemlig ofte det isolasjonsmessig svakeste punktet på en vinter-sovepose. Men her finnes det ikke bare én men to velfylte dunklaffer på innsiden av både hoved-glidelås og de to korte arm-åpningene. Om man presser mot glidelåsen er det mulig å kjenne et svakt kuldegjennomslag men vi mener likevel Marmot har løst dette bra.

Glidelåsene er forøvrig ganske godt beskyttet mot fastkjøring.

Ikke optimal krage

Fullt så fornøyd er vi ikke med nakke/ halskragen. At denne tetter godt er viktig på en vinter-sovepose. Særlig blir det viktig om man ønsker å sove med en varm lue i stedet for å snurpe hetten helt igjen og dermed ikke får fullgod hjelp av hettestrammingen til å holde den oppvarmede luften på plass i soveposen. Da må nakke/ halskragen gjøre denne jobben alene og det gjør den ikke helt her.

Midtstilt glidelås - og en halskrage som derfor er splittet i fronten - kan by på utfordringer. Marmot har her løst det ved at man skal kneppe kragen med én enkelt knapp midt på og så stramme kragen med en strikk-snor plassert på venstre side. Vi fomlet og dro mye i denne veldig elastiske snoren før vi fikk strammet den noenlunde rundt nakken og halsen. Etterhvert ble det ok men ikke optimalt. Selv om alt er strammet til, blir det en åpning mellom kragen og hovedglidelåsen som ikke nødvendigvis tettes helt av dunklaffene som kommer opp langs glidelåsen. 

Om man bytter liggestilling gjennom natten kan her bli en åpning hvor kulden sniker seg inn. Vi synes Norrøna har løst utfordringen med front-splittet halskrage bedre ved at den løper et stykke nedover mot brystet har bedre knepping og tetter bedre enn Marmots løsning. 

Litt forunderlig har hettestrammingen, som sitter på høyre side, en annen mekanisme enn nakke/halskragen. Den fungerer bedre. Her er det stum og ikke elastisk snor og mye lettere å få respons når man drar i snoren. 

God passform

Marmot CWM markedsføres som en ekspedisjons-sovepose og er derfor relativt romslig. Her skal man ha plass til ekstra klær når forholdene krever det. Likevel er her ikke unødvendig mye rom å varme opp og vi synes Marmot har valgt et bra kompromiss. 

Marmot leverer soveposen i to lengder; den korteste for personer opptil 183 centimeter og den lengste for kroppslengde inntil 198 centimeter. Vi har testet den lengste.

Marmot CWM er som flere andre ekspedisjons-soveposer ikke testet etter EN-normen. Dermed oppgir ikke produsenten T-comf, T-lim eller T-ext temperaturer.

Til gjengjeld oppgir de en laveste «anbefalt» temperatur på minus 40 grader. En slik anbefaling er mindre objektiv og noe vanskeligere å forholde seg til. Vi mener man ikke bør se seg blind på et slikt tall og ta høyde for at man må ha på seg en del klær inni soveposen om denne «grensen» skal utfordres. 

Oppsummert kan vi si at Marmot CWM overbeviser på funksjonalitet og er et særlig hyggelig bekjentskap når man skal gjøre aktiviteter i teltet og kan benytte posens spesialitet:

Å ha armene ut på siden. Vår største kritikk er en halskrage som er vanskelig å stramme og som tetter litt for dårlig i front.

Les også test av tresongsposen Marmot Bantamweight