Skimakeren på Lønset

Den første skien kalte han Katana, inspirert av sverd som de japanske samuraiene brukte. Konstruksjonen gjør det mulig å skifte komponenter. Sverdet kan være langt i utgangspunktet, det kan få skader og gjøres kortere, men det er investert mye i hovedkomponenten, stålet. Katana-sverdene har like lang historie som de eldste norske stavkirkene.

Noen år etter kom tyske Völkl med en ski med identisk samme navn som Katana-skiene fra Lønset. De var likevel ikke helt det samme. 

– Jeg har tenkt fy søren, jeg var 15 år for tidlig ute. Det var ikke lett å se da, men det er jo alt som gjelder nå. Store selskaper prøver å renvaske søppelkulturen sin. Vi har gangen hjemme full av Ikea-ting som det ikke er noe å reparere på. Om kjernen kollapser, så er det ikke noe å berge, eller krever spesialkompetanse å reparere. Det er et viktig aspekt ved designarbeid i framtida, mener Endre. 

«Det blir for dumt å skrike høyere enn Ikea.»

Da han studerte industridesign, ble plastikk ansett som fantastisk fordi alle former var mulig. 

– Det var litt som å starte med et blankt ark. Men jeg synes det er ganske umotiverende med blanke ark. Det spennende er når det ligger noen begrensninger der. Noe å jobbe med, sier han. 

Det bærer med seg kostnader å lage ski fra skrætsj i et høykostland. Innsparingen skjer ved å kutte mellomleddet. Dermed koster ikke skiene mer enn hos konkurrentene.

Men hva er spesielt med skiene som lages på Lønset? 

– Det spesielle med Evi-ski er gjenbruksfokus, eller re-produksjonen som jeg liker å kalle det. Litt som dyra i Animal Planet. Det er jo trendy med alt som er re. Naturen har funnet opp den modellen for lengst, bare litt mer snedig. 

– Har du fått tilbakemeldinger på at det du gjør er riktig? 

– Jada, absolutt. Vi har ikke så god tilgang på brukte ski ennå, riktignok. Jørgen Jørgensen i Norrøna var en av de første som jeg flådde skiene til og som vi fikk presset opp på nytt. Det som er artig og som jeg håpet ville skje fra starten av, var at jeg kunne benytte brukshistorien. Slik som de japanske sverdene blir skiene stadig forbedret og justert. Når kunden kommer tilbake med de gamle skiene, har de med seg sine beskrivelser, som gjør at vi kan justere skiene litt i presseprosess nummer to. Da får skiene en historie, sier Endre. 

Produsenter er som regel avhengig av at ting byttes ut for å selge mer, og for å skape vekst. 

Endre Hals mener dagens unge designere må tenke like mye på produktets etterliv.

Katana-ringen er sluttet, mange av skiene presses opp igjen og går sine neste tiårsbruk i vente.  

– Om vi lager et produkt som bare eksisterer og som vi aldri kan tjene penger på, sparker vi beina under oss selv. Når du har produksjon i fjerne land, forsvinner også kompetansen. Ski er i seg selv er det et miljøskadelig produkt og en kompleks produksjon. Du kan ikke brenne det uten at det slipper ut gasser, du kan ikke bruke det som fyllmasse, for trekjernen vil råtne. Alt er feil med det, så det er videreføring av bruken som er realistisk. 

– Hva er det riktigste du har gjort så langt? 

– Det er at vi lager alt fra bunnen av og bygger kompetansen. Den enkle veien ut ville vært å bestille ski fra Kina som de andre. Vi fikk det rådet. I stedet sitter vi og syr med symaskin sjøl, til og med merchen lager vi selv. Det er det jeg mest fornøyd med nå. Det er ikke så mange som lager ferdigvarer som holder ut, sier Endre.

«Den enkle veien ut ville vært å bestille ski fra Kina som de andre, vi fikk det rådet.»

Han mener det er dit vi må, med flere som lager ting sjøl.

– Flere sunnmøringer, få folk tilbake fra olja. Den er jo en kompetansemagnet. Jeg finner for eksempel stor tilfredsstillelse i å gå i en jakke som er eldre enn meg selv, fra et klesmerke som gikk konkurs på åttitallet. Jakka er sydd i Norge i fantastisk kvalitet. Jeg vil gjerne en se hvilken innvirkning dette vil få på moten framover. Vil den drives av vår naturgitte intuisjon for estetikk? Mennesker er jo den eneste skapningen med selvinnsikt, og det er et instinkt å hele tiden se etter noe nytt, ha viljen til å forandre. Det er det instinktet moten utnytter. Fra naturen sin side kan det være bra. Moten er den store skurken i mange sammenhenger, ved at vi hele tiden vil skifte ut. Men klarer vi å lage en anti-mote og vil den bestå? Eller vil det bli det en antimote-mote? 

Han mener det er litt filosofisk også, dette her. 

– Hvorfor trenger man Gore-Tex for å kjøre på ski? Det er bare en konstruksjon hele greia. Blir du våt, så blir du nå våt. Jeg ser at det kommer nye membraner, men jeg tenker at hovedfokus bør være på reparering og at det er en mulighet for bransjen. Mange klamrer seg til volumfokus og tar offerrollen med nettsalg og internasjonal handel. I stedet burde det være en mulighet for å drive mer med reparasjon, jobbe mer sammen for å øke kompetansen i varehandelen og med vedlikehold, mener Endre. 

Begrepet bærekraft unngår han å bruke. 

– Det blir for dumt å skrike høyere enn Ikea. Det er for lett å fortelle historier om miljøvennlighet uten at det er noe der. Selv påstår vi ikke noe sikkert om bærekraft i våre produkter, for jeg vet ikke hvordan skiene blir brukt. Jeg tror folk og markedet må gjøres oppmerksomme på at det ikke er dem som roper høyest, som nødvendigvis er de beste. Eller for å ta bruktbil-eksempelet: Det er ikke nødvendigvis slik at Ærlige bruktbiler AS er den bruktbilbutikken du ikke blir lurt av. Vi kunne kjørt all verdens Anti Black Friday, men det ville bare blitt nok en Anti Black Friday. 

– Hvem andre aktører i bransjen lar du deg inspirere av? 

– Jeg prøver å ikke la meg inspirere. Ellers blir det fort ekkokammer. Da jeg flyttet til Lønset i 2007 var det én stil i byen, og én stil på bygda. 15 år senere er det likt overalt. Det er nesten litt fortvilt å drive med kreative fag, sier Endre Hals.

«Mange klamrer seg til volumfokus og tar offerrollen med nettsalg og internasjonal handel. I stedet burde det være en mulighet for å drive mer med reparasjon, jobbe mer sammen for å øke kompetansen i varehandelen og med vedlikehold.»