Noen fjell reiser seg høyere over hverdagen enn andre. Noen fjell strekker hals, ser deg hvor enn du er.
Noen fjell hvisker små historier til deg. Synger deg i søvn. Blir en del av deg. Noen fjell holder deg i hånden gjennom hele livet.
Jeg vokste opp med to unge foreldre. De var 21 år gamle da de fikk meg – 21 år gamle og langt over gjennomsnittet interessert i fjell og eventyr. Jeg tror det har preget meg.
e hadde hver sin isøks med treskaft hengende i kjelleren. Selvsydde, anatomiske sekker. Flere kasser med lysbilder fra diverse toppturer.
De tok meg med på interrail til Sør-Italia da jeg var tre.
De tok meg med i en Lada 1200 til Øst-Europa da jeg var fire. Og svært ofte tok de meg med over fjorden. Til Sunnmørsalpene.
Det fins så mange alper.
Franske.
Italienske.
Østerrikske.
Men ingen alper gjør like stort inntrykk på meg som Sunnmørsalpene.
Jeg får gåsehud bare jeg tenker på dem.
Jeg overdriver ikke. Det er sant.
Som SideBrok synger: «Eg er ein heimegut.»
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Skjermbilde 2016-02-04 kl. 12.14.14
Når du vokser opp med friluftsinteresserte foreldre i Ålesund forstår du raskt at noen fjell betyr mer enn andre.
Jeg skjønte tidlig at Jønshorn – eller Ramoen som de sier, de som bor rett under fjellet – var familiefjellet vårt. En slags helligdom. Mamma og pappa gikk opp dit hver eneste sommer. De var på mange måter blitt avhengige av turen oppover, av utsikten, av returen ned i Molladalen.
Jeg ville så gjerne være med. Men jeg måtte bli stor nok først.
Én dag var jeg det.
Stor nok.
«Ni år gammel skal Gjendine bestige fjellet for første gang. Og farfaren hennes skal passe på.»
Skjermbilde 2016-02-04 kl. 12.14.37
Ti år gammel fikk jeg bli med pappa til topps. Som et overgangsritual. Fra varden på Jønshorn kunne jeg studere hundrevis av andre tinder. Hundrevis av nye turmål. Ville et liv være nok? Ville jeg klare å komme meg opp på alle disse fjellene?
Ett fjell reiste seg høyere enn de andre. Ett fjell utmerket seg med sin hvite hatt.
Kolåstind.
– Dit skal du få bli med en dag, sa pappa.
– På ski.
Nå har jeg vært 26 ganger på Kolåstind. Eller 27. Eller 28. Jeg kom ut av tellingen en gang tidlig på 2000-tallet. Jeg har stått på toppen av kongen av Sunnmørsalpene i januar, i februar, i mars, i april.
Jeg har vært der en rekke godværsdager i mai. Og gått opp, med breutstyr, midt på sommeren.
Katrine har vært der så mange ganger at hun føler det er hennes fjell, også. Hennes fjell på Sunnmøre. Hun vil alltid tilbake. Blir aldri lei. Og nå står vi her igjen, under tinden, ved Standalhytta, Aalesunds Skiklubs storstue Sunnmørsalpene, og fester feller under brede ski.
Vi vet at denne dagen vil bli den beste noensinne på Kolåstind. For nå har vi Gjendine her, også.
Vår egen datter.
Ni år gammel skal Gjendine bestige fjellet for første gang. Og farfaren hennes skal passe på. Slik han passet på meg da jeg var her for første gang.
Vi går inn i Kvanndalen, krysser fram og tilbake opp mot den berømte Applelsinhaugen, stedet hvor alle – alltid – har tatt en pause. Gjendine er i storslag. Hun peker på fjellene rundt oss, vil vite hva de heter. «Nøre Sætretind», sier jeg. «Og Søre Sætretind». Vi spiser nistepakkene våre, og sjokolade, og kjeks, og snakker om fjell.
Det fins knapt bedre ting å gjøre.Vi tar på oss skiene, igjen. Fortsetter oppover, høyere, til Stretet – den smale inngangsporten til Kolåsbreen. Nå ser vi toppen tydeligere. Nå ser vi den siste bratte, bakken. Nå ser vi at Kolåstind fortjener kallenavnet sitt. Og selv om alle sporene peker framover, begynner jeg å se bakover. Til min egen barndom. Til min egen debut her oppe.
Er det slik det er å bli foreldre?
Blir vi mer emosjonelle?
Sentimentale?
Får turer som denne større verdi når du gjør dem sammen med dine egne barn? Jeg får lyst til å rope ut svaret i en megafon. Jeg får lyst til å rope «jaaa!» og høre ekkoet gjalle mellom pinaklene.
Jeg ser på datteren min.
Hun flytter en fot foran den andre, hun glir over breen, hun smiler, og hun sikter seg inn mot tinden, og jeg kunne ikke vært stoltere.
Jeg får lyst til å fryse øyeblikket.
Bare være her, på denne breen, høyt over Hjørundfjorden, så lenge som mulig.
Skjermbilde 2016-02-04 kl. 12.14.26
Vi setter fra oss skiene like under toppen.
Jeg har tatt med skiene helt opp noen få ganger, det har vært en slags manndomsprøve på Sunnmøre å ta med skiene helt opp, ikke minst den gangen vi alle hadde smale telemarksski og myke skinnstøvler.
Nå har alle randoski, og randostøvler, og hvis noen fortsatt har telemarksutstyr så er skoene laget av stiv plast. Dermed er det kanskje ingen manndomsprøve å kjøre ned fra toppenav Kolåstind, lenger. Men det er fortsatt bratt. Bratt nok til å være ekstra forsiktig når du er her sammen med barn.
Vi går rett bak Gjendine opp den siste kneika. Du skal ikke falle her. Ikke trå feil. Ikke skli.
Etter noen få minutter med høy konsentrasjon setter Gjendine den vesle foten sin på toppen av Kolåstind. Det er kanskje et lite skritt for menneskeheten, men det er et stort – for ikke å si et kjempestort – skritt i familien vår. Farfar gratulerer henne. Holder henne i hånden. Passer på henne.
Så står vi der, alle fire. 1432 meter over hverdagen.
Av en eller annen grunn føles det viktig.
Det føles stort.
Tro meg, det føles som å gi stafettpinnen videre til neste generasjon.
Skjermbilde 2016-02-04 kl. 12.14.52
KOLÅSTIND
Sunnmørsalpene byr på noen landskjente klassikere. Slogen er en av disse. Kolåstind definitivt en annen. Der Slogen får flest besøkende i sommerhalvåret, får Kolåstind flest gjester i vårskitursesongen i april-mai. Med andre ord: skal dere bare gå én skitur på Sunnmøre i løpet av livet, bør dere bestige Kolåstind.
Turen: Start ved Standalhytta – Aalesunds Skiklubs og DNTs ubetjente overnattingssted på Standaleidet. Herfra følger dere en tydelig og ryddet trasé opp mot Kvanndalen. Her går du med Kolåsbreen over deg til venstre før du begynner stigningen opp til det tradisjonsrike pausestedet Appelsinhaugen. Vi vil anbefale å spise nistepakken her – det gjør i hvert fall alle sunnmøringer. Fra Appelsinhaugen fortsetter dere videre oppover mot Stretet og følger øvre kant av Kolåsbreen til selve tinden. Det er tryggest å sette fra seg skiene rett under toppen og gå den siste kneika på beina.
OBS: vær oppmerksom på bresprekker i dette området.
OBS 2: vi vil ikke anbefale å gå denne turen sammen med barn hvis der er skaresnø. Dette på grunn av utglidningsfare opp mot Stretet, på traversen over Kolåsbreen og – ikke minst – i den siste bakken opp til toppen.
Overnatting: Standalhytta er et perfekt utgangspunkt. Hytta eies av Aalesunds Skiklub, men har en egen avdeling som disponeres av DNT. Husk å ta med DNTs standardnøkkel. Du kan også leie privat hytte like ved Standalhytta eller ta inn på Sagafjord Hotell på Sæbø.
Mer info: aask.no, aalesund.turistforeningen.no og sagafjordhotel.no
Pappa Eivind Eidslott og Gjendine på tur ned fra toppen på Kolåstind.
Fjellbarnas favoritter
Eivind Eidslotts bok «Fjellbarna» ble kåret til Årets Fjellbok i 2011. Nå er oppfølgeren her, der du kan bli med på drømmeturer til destinasjoner både i Norge, på Svalbard, i Alpene, på Færøyene og på Sardinia.
Bli med på toppturer til fots. Bli med på toppturer på ski. Bli med på teltturer, downhill-sykling, klatring, hundekjøring og 17. mai-feiring til fjells.
Med på kjøpet får du råd til store og små for turene. Boka kan kjøpes her
