Alpine fjellturer på Sunnmøre

‑ Jeg tror ikke mange har tråkket her før oss, men det blir vanskelig å traversere videre uten seriøs klatring. Det har vi ikke utstyr til, sier han.  

Sambygding Terje Stokke nikker bekreftende. Alt er likevel etter planen. Dagen skal i utgangspunktet brukes til betraktning og vurdering av morgendagens rute. En jomfruelig rygg opp til et lite besøkt fjell som rager over Hjørundfjorden.

«Det finnes heldigvis en rekke fjell og traverser i Norge som ikke er besteget, gått eller kartlagt.»

Det er oktober og fjellet er rustent. Det er en av de siste dagene man kan forvente snøfrie forhold i denne høyden. En pick-up der bakkene gikk fra innmark til steil vestlandsnatur, vitnet om hjortejegere, men det var ikke en sjel å se på vei opp i fjellet. Kanskje de allerede har fått viltet sitt på morgenkvisten? For vår egen del har vi ennå ikke funnet «byttet» som ligger der oppe i steinura og venter på oss.

Først bakgrunnen for den lille ekspedisjonen. 30-tallet er lenge siden, og det er enda lenger siden karakterer som William Cecil Slingsby innkasserte sine rundt 160  førstebestigninger i Norge. Briten klatret og ranglet i fjellheimen over store deler av landet på slutten av 1800-tallet. Siden den gang er Sunnmøre og andre fjellområder i Norge godt bevandret og kartlagt av mange store og ikke fullt så kursiverte navn. 

Men til tross for at kronjuveler som Hurrungane og Romsdalen allerede er pløyd mark, og det meste av fjell og daler er navngitt, er det ifølge Sverre Hjelmeland langt fra umulig å finne sin egen utfordring eller førstebestigning.

– Det finnes heldigvis en rekke fjell og traverser i Norge som ikke er besteget, gått eller kartlagt. Ser man på kartet, er det mange steder som mangler et navn eller gode rutebeskrivelser. Peker du deg ut en rygg eller topp med lite eller ingen omtale, kan du være den første. Det kan likevel hende at noen har vært der før deg. I klatre-miljøet er hemmelighetskremmeriet stort og mye av æren ligger i å holde godbitene for seg selv. 

Vi kaller det for «hold kjeft-fjell», smiler han.  

LES OGSÅ: Fjelltur til Dravlausegga i Sykkylven

Sverre er en relativt ung tindevegleder, men tilhenger av den gamle skolen. Som medeier i Norgesguidene består hverdagene hans av å skape turglede for folk som vil ut og opp i høyden. Både vinter og sommer. Dagene vi henger på slep er mellomsesong, og han ser etter gode føringsruter for neste sommer. Det er tid for å ferdes i ukjent terreng.

– Vraket under Grøtdalstinden er spennende, og det er jo ikke langt unna nå som fjellet har stoppet oss, sier Terje spørrende. 

Dagen er fortsatt ung og oppdagelseslysten stor.

I klatremiljøet er hemmelighetskremmeriet stort og mye av æren ligger i å holde godbitene for seg selv. Vi kaller det for hold kjeft-fjell.

­– Jeg fant en ladd patron fra Messerschmitten forrige gang jeg var der, og de siste årene har snøen trukket seg tilbake mye her i høyden. Nye ting kommer frem hele tiden.

Som sagt, så gjort. Etter noen timers hangling i grov steinur, kommer vi frem til vraket etter et av de tyske kampflyene som styrtet under slaget om Hjørundfjorden den 16. februar 1945. Det blir litt som å rote rundt i ballbingen på Ikea. Det er ikke derfor vi kom, men du blir ganske barnslig av det og det får definitivt tiden til å gå. Etter å ha studert 70 år gammelt flyskrap og hørt noen lokale skrøner, legger vi veien ned en helt annen fjellside enn der vi kom opp. Man må ikke til topps for å gå usporet. 

– Er litt usikker på om vi kommer oss over svaene der borte, de må være ganske tørre, sier Sverre og går i forveien. Vi har kommet oss lengre ned i ei fordømt steinur enn de fleste gidder. 

Med noen hundre vertikale metere både over og under oss, setter resten av laget seg ned og betrakter Sverres fjellballett over glattskurt sva til dårlig stablet røys.

– Jøss, hva er dette?

Plutselig ser det ut som Terje har gått over til å plukke fjellpoteter der han står med bakenden i været og drar frem noen brunt. Det er en gammel støvel vi har satt oss på.

– Hvem legger igjen en støvel i 1000 meters høyde? Ikke akkurat stedet å gå barbeint...

«Det blir litt som å rote rundt i ballbingen på Ikea.»

Vi tar et bilde, legger den tilbake, fabler noe om piloten av det tyske flyet og følger etter på vink fra Hjelmeland. Han har rett, det går an å komme seg ned på denne siden av fjellet også. Uten tau. Såvidt. Han har også rett når vi kommer til nærmeste vei noen timer senere med vann i knærne; 

– Her går vi aldri igjen!

Det blir bra med nettsøk den kvelden. Hva slags støvel er det? Original Wilop står det under gummisålen. Google svarer og det viser seg at slikt fottøy kun ble brukt av Luftwaffe under andre verdenskrig. Et dykk i de lokale historiebøkene gir følgende informasjon;

«Cockpit-dekslet hadde kilt seg fast. Med eit krafttak fekk han (piloten red. anm.) sparka av dekslet. Flyet styrta på nasen i en snøbrede aust og nedfor Grøtdalstinden... eine støvelen hadde han mist. Det nærma seg natt i ein snøfylt og ukjend fjellheim. Gode råd var dyre. Han pakka flygarjakka rundt den støvellause foten. Deretter bles han opp gummibåten med kolsyreflaska. I gummibåten rende han nedover mot folk så lenge det var dagsljos...»

Plutselig ser det ut som Terje har gått over til å plukke fjellpoteter der han står med bakenden i været og drar frem noen brunt.

En telefon til en lokalhistoriker bekrefter funnet videre. Tysk fotsvette har kommet til rette etter drøye 68 år i fjellet. Det smaker godt. Dessuten skal det ene maskingeværet fra flyet ha blitt gjemt i samme område, opplyser han. 

Neste morgen er vi tidlig på med karabiner, hodelykt, slynger, kiler, karabiner og alt som trengs for å komme seg opp ryggen som stoppet oss dagen i forveien. Værvarselet er noe usikkert og skyene klarer ikke å bestemme seg for hva de vil. Spådd snøfall over 600 meter gir ambivalente følelser for klyving på mosete og blankskurt berg.

Sverre leder an oppover «ei rås» inn dalen. Nå og da river han opp uønskede grantrær med røttene og velter små varder uten mål og mening. Ingen av delene hører hjemme i Vestlandsnaturen, mener han. 

– Skal vi stoppe, ta ei skive og vurdere været litt, Sverre?

Morgensulten som alltid spør jeg pent og får informativt svar tilbake. 

– Nei, vi hviler ikke for mye tidlig på slike turer. Det gjelder å ha god margin på alt, spesielt tidsmargin. Alle pauser bør taes på slutten av turen når du ser at du har tid. Alt for mange surrer bort tid nede i ryggsekken. Det er ikke trivelig en gang. Vi prater mens vi rusler og tygger mens vi går. 

Joda, men ei tissepause rekker vi, tenker jeg og drar opp smekken. 

– Tygg mens du pisser, gliser Terje i det han passerer. 

Så begynner det å snø. Sesongens første slør av melis legger seg og forsvinner like fort. Lokalkunnskapen skuler på fjellene med tvil. Ved enden av anmarsjen må avgjørelsen taes. Ifølge Sverre var avgjørelsen allerede tatt da vi stoppet for å vurdere. 

– Når du går ukjente ruter og stopper fordi du lurer på om det går, så er det allerede for sent. Sjansen for at det er glatt der oppe er stor, vi tar den en annen dag. Vi prøver oss heller langs den lavere ryggtraversen over ura der soldat-støvelen ligger. Har aldri hørt om noen som har vært over der. Den ser heller ikke ut til å være navngitt på kartet.

Det gjelder å ha god margin på alt, spesielt tidsmargin. Alle pauser bør taes på slutten av turen når du ser at du har tid.

Noen timer senere har vi kløvet og sikret oss over den eksponerte, men ikke alt for vanskelig ryggen på rundt 1 200 meter. Solen gratulerer med noen stråler i det vi rappellerer ned i støvelura. Vi er ikke høyest, tøffest eller drøyest, men vi har gjort noe først. Liker vi å tro i hvert fall. Hvem vet hva tyskeren gjorde...

Stemningen blir ikke dårligere av at lokalavisa ringer og vil intervjue Terje om funnet av det de kaller «nazi-støvelen» på vei ned. Ryktene rundt plastbordet på Jokerbutikken sprer seg fort i Sæbø, og nå gløder telefonlinjene. Alle steiner på veien blir også, naturligvis, vendt i leting etter det nå legendariske maskingeværet. Vi føler vår rett til å navngi:

Maskingeværura.

Slik ferdes du i ukjent terreng

Vær og føre bestemmer turen. Bruk alle tilgjengelige værvarsel for området du skal i. Er du ikke lokalkjent er tekstvarselet mest interessant. Det er vanskeligere å tolke et symbolvarsel uten lokalkunnskap. 

God tid er viktig. Ikke ha dårlig tid når du går opp på vanskelighetsgrad.

Å gå nye ruter er ikke «weekend warrior»-opplegg. Ta en dag å bli kjent og legg inn noen i forhold til selve turen og værklaff. Eller gjør som gamlekara:

Var det dårlig værmelding så reiste de opp i fjellet og lå til det var anledning til å gå. Tida gjør det til en drøm.

Riktig motivasjon må være tilstede. Du må tenke på hvorfor du har lyst til å gjøre noe. Skal fjellet bestiges for omtale eller er det turen opp som teller? Det er stor forskjell på om du har funnet målet i en bok eller sett og drømt om en rygg i lang tid. Du vet mer når du har sett ruten og samlet info over lang tid. Planlegg alltid litt underveis på turer i fjellet og ta bilder for å kartlegge nye ruter du vurderer å gå i fremtiden. 

Tidsbruk underveis er essensielt. Bruk derfor mye tid i forkant på å studere kart, snakke gjennom planlagt rute.

Når man er på tur, så skal beslutninger tas gående, ikke stående.

Stopp og diskusjon tar lang tid. Stopper du og vurderer gjennomføring så har du i realiteten snudd. 

Ta med utstyret du trenger, ikke mer.

Må du kanskje ha en overnatting, ha med telt og utstyr til det. Ikke ta med ekstra sokker fordi du alltid pleier det. Involverer ruten klatring, så ha med 40 meter tau. Det er vanlig med 60 og 70 meter tau, men det er ofte unødvendig om det ikke er veldig bratt. Kortere tau gir færre forankringer, lettere kommunikasjon og en møtes oftere underveis. Ha med nok mat og drikke. Bruk tiden på å fylle vann underveis. Camelback er praktisk når det fungerer, men en flaske er ofte å foretrekke. Den blir ikke ødelagt. 

Når stopper du? En må aldri noen gang tenke at det finnes en rest-risiko. Nærmer du deg grensa er det ikke bra. Ha alltid god margin. Du skal også ha det trivelig på tur. Mange har gjort spektakulære ting uten god margin. De blir ofte skremt og slutter å være i fjellet. De som har det trivelig holder på lenger.

Tenk på de etter deg. Har man rørt fjellet, så forlat fjellet urørt. Så andre kan få oppleve samme drømmen som deg. Ikke bygg varder eller legg igjen søppel. Fjern rappell-slynger om mulig. 

Kilde: Sverre Hjelmeland/ www.norgesguidene.no

Hvordan finne urørt terreng

Har du to parallelle daler og den ene har vei, er det ofte ganske lite folk i den andre. Om det i tillegg ikke er en nasjonalpark eller en turisthytte i nærheten, er sjansen stor for at det kun er lokale som har vært der. 

Jo lengre vekk fra storbyer og studentmiljøer et fjell eller en dal ligger, jo større sjans er det for å finne noe urørt. Om du i tillegg må kombinere turen med båt, er sjansen enda større.

Det finnes fantastiske mengder med urørt klyving og klatring du må ha båt for komme til. 

Har du funnet en «holdkjeft-plass», så la det være det. Ikke legg alt på bloggen eller Facebook.

La andre få oppleve det samme som deg. Del bare med de du stoler på.