Stormberg-gründer Steinar J. Olsen

Det er en ærlig sak. Stormberg-gründeren er kledd i Stormberg-sokker, Stormberg-bukse, Stormberg-t-skjorte og Stormberg-innerjakke. Bak alle lagene med klær og et heller anonymt navn, bor det tross alt mann som forsøker å «redde verden med å selge klær».

– Jeg prøver i hvert fall å ta ansvar på de områdene det er mulig, sier Olsen.

Det er mange måter å redde verden på. Olsen ansetter han folk som sliter med å få seg å få seg jobb.

Han betaler de fabrikkansatte i Kina over minstelønnstakst for å sikre verdige forhold.

Han har innført panteordning på klær som folk ellers ville kastet.

En kilo Stormberg-klær legger igjen et avtrykk på 9,77 kilo CO2 i snitt. Derfor har han kjøpt FN-godkjente klimakvoter for alle de 8943 tonnene som blir produsert  hvert år. De pengene går til å finansiere et vindkraftprosjekt i Kina som kan bidra til å redusere utslippet for verden totalt sett.

Det er ikke bare en idealistisk prosjekt, eller et profileringsstunt. Olsen har også fått dette til å lønne seg.

I 12 av selskapets leveår har Stormberg AS gått med overskudd. I fjor omsatte selskapet for 252 millioner kroner, og Stormberg satt igjen med et overskudd på 34 millioner kroner.

Alt dette i et år der sportsbransjen samlet opplevde en stagnering for første gang på seks år.

Internt kaller de han bare for høvdingen. Vaktmester-sønnen fra Kristiansand har alltid vært vant til å jobbe mye, og bestemte seg tidlig for at han ville bli sin egen sjef. 16 år gammel startet han for seg selv, og etter endt militærtjeneste han opp en butikk som solgte friluftsklær, senere enda en. Men det var et barskt marked med små marginer, og han måtte slå flere av butikkene konkurs. 

Det var tungt å gi opp butikkvirksomheten han drev på 90-tallet. Samtidig hadde han lært enormt. Og før butikkvirksomheten falt i grus, han hadde akkurat rukket å etablere Stormberg, som skulle være sports- og fritidsklær i mellomprissjiktet.  

– En ting hadde jeg lært, og det var at det var et marked for de som ikke ville ha det dyreste. Jeg er stolt over at vi har klart oss så godt i konkurransen med de etablerte sportsmerkevarene. Det er mot alle odds, sier han.  

– ­Hvorfor, tror du?

– Da jeg startet opp, visste jeg at det var et marked for slike typer klær. Mange nordmenn er glade i å være på tur, men ønsker ikke å bruke tusenvis av kroner på klær. Dessuten har vi så mye omskiftelig vær i Norge at du må alltid være forberedt på litt regn og vind.

– Klærne fra Stormberg får ofte terningkast fire i tester. Hva tenker du om det?

– Det stemmer nok. Samtidig får vi ofte stempelet «mest for pengene», og da kan vi absolutt leve med slike terningkast. Vi er kjent for å ha veldig bra skalljakker til barn og voksne. Mens de dyreste merkene gjerne har en vannsøyle på 15.000, gir vi oss på 10.000. Det holder for friluftsliv i de fleste norske sammenhenger, men ikke om du skal ut på store ekspedisjoner i Himalaya, sier Olsen.

 «Jeg vil ikke bruke ordet idealisme. Vi er et kommersielt selskap som daglig kjemper om markedsandeler og for overlevelse.»

I Norges stolte friluftslivstradisjon dyrkes heltene. Milslukerne. Tindebestigerne. Polfarerne.

Norsk næringsliv florerer av topptrente ledere, særlig rundt 40-årsalderen. 

Men Steinar tilhører ikke dem. Han bruker naturen kun til å koble av i.

 – Eier du ikke konkurranseinstinkt?

– Jo, men bare på jobben. Jeg er på tur to-tre ganger ikke uka, men turene trenger ikke vare mer enn i 20 minutter. Vi bor ikke langt fra bymarka, og der liker jeg godt å gå. Særlig inn til Bervannet liker jeg meg godt. Det tar en times tid å gå.

– Du foretrekker å gå når du skal være aktiv?

– Ja, jeg liker å gå.

– Alene?

­– Ja. Turene er stort sett den eneste alenetiden jeg har, og da liker jeg å være alene. Da får jeg koblet skikkelig av. 

– Hva har du med? 

­– Kanskje en bok eller en avis som jeg kan sette med ned med. Iphonen er min beste turvenn, jeg har faktisk skrevet en blogg om det. Jeg trives med å være tilgjengelig. Men jeg svarer når det passer meg. Å skulle gå ti dager alene på Hardangervidda uten mobiltelefon, nei, det hadde ikke gått.

PO

Putt en femmer på Olsen, og han vil fortelle deg at han selger ikke bare klær.

Det er ikke sikkert du trenger å putte på en femmer en gang. Han selger en hel pakke. Klimavennlige, enkle, fornuftige og praktiske klær. Den pakken har ført Stormberg opp på omdømmetoppen, foran profilerte, populære kjenningre som Vinmonopolet, Apple og Ikea. Oppfatningen av selskapet bak en merkevare er blitt viktigere for forbrukerne.

Gode produkter og tjenester er ikke lenger nok.

– Jeg tror folk er blitt mer opptatt av hva merkenavn står for og er blitt mer bevisste på hvem de bærer navnet til.

– Lønner idealisme seg?

–  Jeg vil ikke bruke ordet idealisme. Vi er et kommersielt selskap som daglig kjemper om markedsandeler og for overlevelse. Husk at det er den enkelte medarbeider som skaper resultatene. Trivsel og mening med jobben er viktig for alle mine kollegaer, og dermed også for Stormbergs resultater. Vi har en veldig sterk lagkultur i Stormberg, som gir mange positive effekter. Folk som kjøper Stormberg, vet hva vi står for, og folk flest liker at det er samsvar mellom det vi sier og det vi gjør, sier han.   

Hovedfilosofien er å fokusere på turglede framfor det ekstreme. Senke terskelen for folk til å komme seg ut. Stadige undersøkelser om overvektige og inaktive nordmenn, tyder på at også det trengs.

– Små turer er også turer, vet du, sier Olsen sørlandsblidt.

Det velkjente Stormberg-slagordet kom fra en søndagstur han hadde med sin den gang seks år gamle sønn. De to hadde pakket sekken med pølser og tok seg god tid på tur.

Da de omsider satte seg ned for å fyre opp bål, kunne naboene fortsatt se dem fra vinduet. 

­– Jeg ble først litt flau over at vi ikke hadde gått lenger før vi satte oss ned. Men så kom jeg til å tenke på alt vi hadde gjort underveis. Hva som skjedde da vi velta en stein og så alle krypdyrene under. Da vi stod musestille og bare hørte på vinden, min sønns iver da vi skulle sanke ved til bålet. Da innså jeg at det var opplevelsen av turen som var det viktigste, forteller han.  

Stormbergs designer er Olsens kone. Hun har vært med siden oppstarten.  

– Det går helt fint å jobbe sammen. Hun er sjef hjemme, jeg er sjef på jobb, sier Olsen. 

Men privatlivet hegner han om. Vi får ikke en gang vite navn og alder på barna hans.

– Jeg ønsker ikke at de skal kunne identifiseres i media. Det er en prinsippsak for meg, sier han.

Men han røper såpass at både kone og barn er minst like glad i å være på tur som han.

– Det har aldri vært noe problem å få dem med ut, terskelen er ikke så høy. Her om dagen tok vi for eksempel med oss kveldsmaten og spiste den ute. Vi hadde en kjempekveld, forteller han. 

LAGKULTUR: Steinar Olsen skryter av arbeidsmiljøet i Stormberg. Foto: Privat

Lokalt er han mest kjent som han som gir arbeid til vanskeligstilte, tidligere rusmisbrukere og innsatte fra fengselet. Målet er at hver fjerde ansatt skal være en person som har hatt vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet. Den tidligere Høyre-politikeren har troen på individets kraft.

– Alle må gjennom intervju og vi gjør en grundig referansesjekk. Vi krever at de som ansettes hos oss skal være ærlige med bakgrunnen sin. Samtidig lar vi fortid være fortid, sier han. 

Da han ble oppmerksom på at folk kastet Stormberg-klær etter bare en sesongs bruk, ble han oppgitt. Raskt innførte han en panteordning for Stormberg-klær, der kundene som leverer inn brukte klær får en pantelapp de kan handle nye Stormbergklær for.

De brukte klærne sendes til institusjoner i Latvia og Litauen for å gjøre videre nytte for seg.

«Et litt varmere Norge bekymrer ikke nordmenn. Vi har ikke skjønt hvilke konsekvenser det får i andre deler av verden. Det bekymrer meg.»

Deler av Stormberg-overskuddet går til å finansiere vindkraftverk i Kina som skal erstatte kullkraftverk.

Olsen er svoren vindkrafttilhenger også på norsk jord.

– Klimakrisen er den største globale krisen vi står overfor. Da må vi ta vår del av ulempene, selv om det griper inn i vår natur, sier han.

Men han er ikke optimist på vegne av miljøet.

– Vi i Norge er så rike. Et litt varmere Norge bekymrer ikke nordmenn. Vi har ikke skjønt hvilke konsekvenser det får i andre deler av verden. Det bekymrer meg, sier han.

«Da jeg startet opp, visste jeg at det var et marked for slike typer klær. Mange nordmenn er glade i å være på tur, men ønsker ikke å bruke tusenvis av kroner på klær.»

Han skulle gjerne hatt med seg hele sportsbransjen i miljøkampen, men synes selv det er stille.

Er det fordi han ansetter folk andre sjefer putter i nei-bunken og klarer å hente det beste ut av dem?

Er det fordi han stikker av med deres markedsandeler?

Eller er det fordi han framstår som en såpass «good guy» at det er på grensen til irriterende? 

Olsen smiler. Selvfølgelig gjør han.

– Jeg har nok lurt på det i mitt stille sinn, men det er ikke noe jeg bruker energi på. Jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger fra ideelle organisasjoner som ønsker å samarbeide med oss, og det setter jeg pris på. Men den panteordningen vi har innført på klær skulle jeg gjerne sett at flere tok etter. Det kastes enormt mye klær, som kan få et lengre liv et annet sted, sier han.

I sommer hadde han sin første sommerferie på det han kan huske, en «kreativ walkabout» der han reiste Norge på kryss og tvers. Hensikten var å være lenge borte fra kontoret for å se om og hvordan de ansatte taklet det. Han tror ingen har godt av å bli for avhengige av lederne sine.

Olsen beskrives som en sjef som krever mye av de ansatte, men som samtidig er ydmyk når det trengs. Ifølge kollegene var det veldig rolig på kontoret i Olsens fravær. Han har alltid mye som skulle være gjort. Det han foreslår i dag, skulle helst vært gjort i går.

­– Ja. Jeg jobber litt med meg selv på det punktet, innrømmer sjefen selv.

Det å reise rundt i Norge ga mersmak for en som tidligere aldri har hatt tid til noe slikt.  

– Jeg hadde mange fine to- og firetimersturer og besøkte steder jeg har sett meg ut lenge.

– Hva var høydepunktene?

– Jeg tok Flåmsbanen og gikk en tur derfra. Det var fantastisk, altså.

–  Hvordan var det å ha sommerferie igjen, ryktene sier at du ikke har hatt det siden du var 16 år? 

– Det var fint. Men det var bedre å komme tilbake igjen på jobb, sier han.

Vi kontrollsjekker. Han lyver ikke, han påstår at han har drømmejobben.

– Når jeg kan leve av det jeg har aller mest lyst til, å kombinere butikk, etikk og samfunnsansvar og praktisere noe jeg har tro på, da er det gøy å gå på jobb. 

Men tilbake igjen til det med dårlig samvittighet.

Olsen tenker hardt nå, vi venter på noe stort. Omsider kommer det.    

– ­Jeg får dårlig samvittighet når jeg flyr. 

– Jaha?  

– Særlig de gangene jeg kunne valgt tog som bare tar noen timer ekstra. Men vi har redusert flyreisene med 30 prosent og bruker videokonferanse og skype, så det har blitt bedre. Men noen flyreiser er uunngåelig i denne jobben, slik er det bare. 

– Er det andre ting?

– Jeg dårlig samvittighet når jeg er borte fra barna. Jeg hadde ti overnattingsdøgn borte i fjor.

–  Bare ti døgn borte?

–  Ja. Helst skulle jeg hatt ingen, medgir Steinar J. Olsen.

Seks kjappe:

• Sist leste bok: Steve Jobs-biografien av Walter Isaacson 

• Lytter til: Chris de Burgh

• Beundrer: Folk som gjør frivillig arbeid

• Redd for: Høyder   

• Stolt av: Familien. Og at Stormberg, mot alle odds, har klart seg så godt

• Favorittsted: Hjemme