Florø – turtips

Mads smiler nonchalant tilbake med sin vanlige mangel på respekt for fare. Lasse forstår alvoret i situasjonen og plasserer seg bak Tommy - som hadde slitt mest med å bære storsekken opp til toppen av skaret – mens vi forsiktig setter en og en fot bortover den smale, bløte steinhylla i bergveggen. Ett feiltrinn, og du hadde sklidd eller rullet nedover den bratte fjellskrenten.

Foto: Morten Risberg

Du lurer kanskje på hvordan vi havnet i denne situasjonen? 

Barndomskompisen vår, Lasse, bestemte seg for to år siden å flytte fra de dype skogene i Østerdalen, og dra så langt vest i landet han kunne komme – til Florø – for å bli sauebonde. Det var selvfølgelig en dame med i bildet. 

Det var på høy tid å besøke hans nye hjemsted – så en regnfri oktoberdag var vi tre karer i bilen på vei til Sogn og Fjordane; Tommy (broren til Lasse), Mads (min bror), og jeg bak rattet. 

Planen er å gå en tredagers rundtur i fjellet, med to eller tre overnattinger ute, før vi ender opp på en hytte hvor vi har blitt lovet å få servert hjortetaco av Siri, kjæresten til Lasse.

Tre av oss sverger til hengekøyer, mens Tommy har med gapahuk.

HØSTENS TRØST: Ett av få solgløtt på turen lyste opp Blåfjell i bakgrunnen (ikke det fra Barne-TV).

Kvelden før avreise ser vi på kart over ruta i stua til Lasse og Siri. Jeg har studert geografi, og føler et slags falskt ansvar for navigasjonsbiten av turen. 

– Faren til Siri tipsa meg om den ruta her, sier Lasse, og peker ut en imaginær vei gjennom terrenget som ligger i fjelllandskapet nordøst for Florø. 

Vi starter ved Haukåvatnet og går østover mot Storevatnet før vi snur Nord, og beveger oss mot et skar som tar oss opp på viddelandskapet ved Børevatnet.

Deretter finner vi veien ned til skoglandskapet Sør for vidda og beveger oss mot hytta og middag. Siden noen av oss er avhengig av trær til hengekøyen, er planen å ha en overnatting før vi går opp på vidda, og en når vi er nede igjen.

«Hengekøyer blir nok for mange ansett som utstyr til sommeturen, men med presenning over hodet og et godt liggeunderlag kan det fint brukes til overnatting på

LIV I LEIREN: Fra den siste leiren vår. Fjellbjørk er usedvanlig sterke - størrelsen tatt i betraktning. I retrospekt hadde telt kanskje vært det lureste valget.

Mens jeg og Lasse humrer litt over at etappen over vidda kan bli tøff å gjøre på én dag, sitter Tommy i sofaen og rister på hodet mens han aner fare for hva som kan komme. 

– Det her er så typisk Lasse og Morten – brent barn skyr ilden.  

Neste dag kommer vi oss avgårde etter lunsj, og etter å ha parkert bilen begir vi oss gjennom det vestnorske høstlandskapet med storsekkene på.

Oktober har som vanlig perfekt temperatur for turgåing, og all oppmerksomhet går til den frodige og kupperte skogen vi går gjennom. De gamle, krokete furuene og forråtnede trestammene tyder på at skogen har fått stått relativt uberørt, og de mange tråkkene vi følger østover i dalen viser til at det er nok av hjort i området.

LES OGSÅ: Sju fjellturer i Jølster

HESTEDALEN: På hjemturen fikk vi utsikt mot det golde fjellplatået som brer seg ut ovenfor Hestedalen. I det fjerne hørtes en hjortebukk i brunst.

Leirplassen for natten blir en idyllisk, gresskledd odde på østkanten av Litlevatnet – full av kraftige trær til hengekøyene. Tanken om at vi muligens skulle gått enda lenger ligger og murrer i bakhodet, men noen ganger er en leirplass for bra til å gå forbi. Man trenger ikke å ha gått langt i friluft for at maten fra primusen smaker ekstra godt, og at soveposen kjennes bedre ut enn din egen seng.

Mads har vært ute av syne siden han fikk opp hengekøyen, helt til jeg spør om han trenger varmt vann til middag.

 – Nei, jeg har spist meg mett på polarbrød og seigmenn, kommer det fra køya. 

Hengekøyer blir nok for mange ansett som utstyr til sommeturen, men med presenning over hodet og et godt liggeunderlag kan det fint brukes til overnatting på kalde høstnetter.

Hadde jeg vært fremsynt, skulle vi gått tidligere morgenen derpå – men det blir selvfølgelig litt slumring i posen og somling med pakking, før vi endelig trasker nordover mot Hestedalen og det beryktede skaret vi skal over. 

Vi følger et utsnitt fra norgeskart,no, og tar til venstre inn i det grønnskraverte feltet som indikerer dalen.

Et svært, brusende fossefall er det første naturlige underverket som møter oss. Det fine med å gå utenfor allfarvei er å oppdage gjemte perler som dette, tenker jeg, og jeg er glad for at fossen er langt unna nærmeste bilvei, ellers ville nok dette blitt en populær turistattraksjon.

Landskapet rundt og bak fossen er fjell formet som digre svaberg, og vi får vår første smak på klatring på bløte steiner.

Frem til nå har det stort sett vært overskyet med et par korte byger, men på vei oppover svabergene kommer det plutselig et gløtt i skylaget, og en velkommen oktobersol lyser sporadisk opp i det rullende landskapet vi har lagt bak oss. Utsikten er som hentet fra et nasjonalromantisk maleri.

– Okey, nå må jeg faktisk finne frem kameraet, sier jeg mens romsterer i sekken. Resten av gutta har allerede funnet frem mobilene.

Vi bruker mer tid enn vi burde på å forevige turen på minnekortene. 

Uten videre tanke på kart og rute går vi lenger og lenger opp og inn i dalen. De sporadiske bratte bakkene begynner å tære på melkesyren, og Lasse bestemmer seg for å dra frem GPS og se hvor langt det er til toppen av skaret. 

Posisjonspilen vår er rett innenfor starten av dalen.

– GPS-en må oppdatere seg, sier Lasse. 

Pilen flytter ikke på seg.

FRITT FALL: Vandringen opp langs Hestedalsfossen bydde på flere fotostopp.

Det går opp for oss at vi distansen vi har tilbakelagt er drastisk mye kortere enn vi trodde, og alvoret begynner å demre. Hvis vi vil komme oss over på andre siden av vidda før kvelden, må vi virkelig sette opp farten.

Tommy er svett i panna og ser oppgitt på oss mens vi diskuterer oppdagelsen.  

Vi slenger i oss nøttemix og fortsetter oppover dalen, med distansens realitet hengende over oss. 

Sogn er ubenektelig vakkert på denne årstiden. De massive, mørke fjellene på hver side av dalen stuper dramatisk ned i det frodige skogeområdet, med fargerike trær som er på vei til å riste av seg løvene før vinteren.

Sakte tømmes energilagrene på hele gjengen, og det blir mindre småskravling mens vi klatrer opp og ned gresskledde hauger, og navigerer unna fossende vassdrag og bratte bergskrenter. Kartgrunnlaget er ikke det beste, og vi går flere demotiverende bomturer.

«Jeg har sett nok falske topper i mitt liv, og er enig i at dette kan være en sånn.»

Lasse, Mads og jeg har alle erfaring med å gå tur på Vestlandet, og kjenner igjen følelsen av å gå i oppoverbakke med sekk. Tommy derimot, er mer vant med flate, østerdalske skoger, og begynner å kjenne at klatringen tærer på. 

Lasse går nå i teten, og jeg tar ham igjen når han stopper opp og forundret ser mot toppen av skaret. 

– Du, jeg tror kanskje at det der ikke er den faktiske toppen, men ikke si noe til Tommy.

Jeg har sett nok av falske topper i mitt liv, og jeg er enig i dette kan være en sånn. Bak oss kommer en sliten Tommy som ser ned i bakken mens han tar tunge, men bestemte steg mot toppen.

Vi tier stille enn så lenge. 

Samtlige går nå med full gass opp mot toppen, spent på hva som er på andre siden. Mads nærmest jogger oppover, tydelig påvirket av seigmennene han har dyttet i seg hele turen. 

Heldigvis tok vi feil, og toppen vi siktet mot var faktisk det høyeste punktet i skaret. Vel oppe kaster jeg av meg storsekken og finner frem mer nøttemix mens jeg venter på at alle kommer opp.

SPOR AV FOLK: Menneskelige inngrep i naturen kan - av og til - være fine å se på.

– Jeg har aldri vært borti noe lignende, sier Tommy, jeg kjente nervene prikka meg på skulderen og sa ´nå må du grine´. Fy faen. 

Vi begynner bare å le – slik støttende kompiser og brødre gjør. 

Vi er på 705 meter over havet nå, og den kraftige vinden pisker små regndråper i ansiktet.

Fremfor oss ser vi en kupert og smådystert viddelanskap med de gjenkjennelige mørke fjellknausene. Det er ugjestmildt, men allikevel vakkert. 

Kartet viser at det skal gå en etablert tursti på andre siden fjellet, som fører oss ned til Børevatnet. Her skal det også ligge en åpen turisthytte – uten at vi har sjekket hvilken tilstand den skal være i. 

Vi finner stien som skal føre oss ned – og den neste biten av historien har dere allerede lest i introduksjonen. 

Vi kommer oss trygt ned, og følger de røde T-ene som har blitt malt av en ukjent samaritaner. Det regner, begynner å mørkne, og gjengen går på sparebluss. Vi har alle ett håp, og det er at hytta er åpen og ledig.

«Oppsettet av leiren går på automatikk, og vi finner alle et så-som-så sted for køyene våre.»

Omsider kommer vi over et lite høydedrag som gir innsyn på hytta ved Børevatnet.

I det fine skillet mellom plan og virkelighet, ser vi nå ned på et salig sirkus av anleggsarbeidere og containere rundt vårt planlagte overnattingssted, og hele gjengen er taus og forvirret.

Det foregår tydeligvis bygging på demningen, og hytta ser ut til å være hovedkvarter. Samtlige tenker delvis at vi fortsatt kan vandre ned og se om det er overnattingsplass, selv om det ikke var det vi var ute etter.

Heldigvis har vi dekning på høydedraget, og vi finner ut via google at hytta faktisk er stengt, og er ikke lenger en turisthytte.

«Morgendagen er adskillig mye mer lystbetont, da vi friske og raske går ned fra fjellet mot bilen igjen.»

STEG FOR STEG: Litt knoting må man regne med når man ikke er lommekjent.

Det er fascinerende hvordan kroppen alltid har enda et gir å gå på, selv om man tror alt er brent opp.

Planen er nå å gå til en samling fjellbjørk ved Grisebotnvatnet, rett nedenfor Børevatnet – i håp om å finne trær til hengekøyene.

I det vi finner en grei samling med trær, deiser samtlige i bakken. Lasse sier:

– Finn pakka med grillpølser, nå!

Tommy er allerede i matposen sin, og tre sekunder etter sitter brødrene og spiser kalde grillpølser. Alt smaker bedre i friluft – sies det. 

Oppsettet av leiren går på automatikk, og vi finner alle et så-som-så sted for køyene våre. Det tar omtrent to timer med avslapping i soveposene og kalori-inntak før folk begynner å være snakkesalige og sosiale igjen. Det regner og blåser fra vest, og jeg håper at presenningen holder vannet ute, mens jeg nyter å bare ligge helt stille i hengekøya. Av og til er det greit å slite seg ut, for å lære å sette pris på en så enkel ting som å slappe av og lese bok med hodelykt. 

Morgendagen er adskillig mye mer lystbetont, da vi friske og raske går ned fra fjellet mot bilen igjen. Veien ned går gjennom en eventyrlig, mosegrodd eikeskog, og skyene holder regnet for seg selv. Vi stopper for å se på et fossfall, og samtidig hører vi det majestetiske, mørke brølet fra en brunstig kronhjort – omtrent som en motorsag i det fjerne. Det minner meg på hjortetacoen som venter, og stegene blir om mulig enda lettere.

Et punkt på stien går ut til en bratt fjellskrent uten noen mulige steg eller håndtak i berget. 

– Dette må være feil, sier jeg, helt til jeg får øye på en kjetting som henger fra en krok i fjellet.

Vi ender med å rappellere ned og er glade for at vi ikke gjorde dette på den mørke, regnfulle natten i går. Heldigvis går resten av turen knirkefritt, og vi sitter snart trygt i bilen på vei til hytta. 

Som en perfekt avslutning på en strevsom og bløt tur, tilbringes siste kveld i en koselig hytte med fyr i peisen – og Siri disker opp med hjemmelaget hjortetaco – som lovet. Etterpåkloke kan vi erkjenne at planleggingen kunne blitt gjort bedre – men litt slit er jo halve moroa.

Florø-kart