Lordalen - Kart og turbeskrivelser

Dalen er et flott utgangspunkt for turer i den sørøstlige delenav Reinheimen. Turen over fjellet fra Lordalen til Lesjaskog følger Løveien, en gammel ferdselsåre som gikk mellom Lesjaskog, Skjåk og Lom. Stien er lett å følge selv om vardesettingen er veldig gammel.

Vandringen starter ved Nysetra, og følger stien oppover dalsiden mot Sjogrove. Når du kommer opp i høyden etter oppstigningen fra Lordalen, får du fenomenal utsikt til Jotunheimen i den ene retningen og Romsdalsfjella i den andre.

Resten av turen skjer med nedstigning nedover Grøndalen. Turen gjennom Grøndalen er en lang tur der du vandrer jevnt nedover gjennom en frodig dal, og muligheten for å se villrein er stor. 

Brenden seter

I gamle dager, før bilene kom, var ferdselen over fjellet til nabobygdene i nord og vest viktig for bytte av varer og kulturutveksling. En viktig ferdselsvei gikk fra Bakke i Reppen over Lordalen til Lesja og videre til Romsdalen. Olav den hellige kom i 1021 for å kristne folket i Lom og Skjåk.

I Lordalen er det spor tilbake til steinalderen, og det er mange rester av den gamle jakt og fangstkulturen. 

Brenden seter ligger vakkert til i Lordalen, midt i villreinriket i Nord-Ottadalen, omkranset av Reinheimen nasjonalpark. De eldste seterhusene er fra 1600-tallet. Seterhuset med peisestue er fra 1727 og kan leies for overnatting.

På Brenden seter holdes den gamle setertradisjonen i hevd gjennom aktiv bruk. På setra har det vært setring i en ubrutt linje tilbake til 1600-tallet, og setra representerer en levende kulturhistorisk verdi som er videreført gjennom seterturisme og setring som en del av det tradisjonelle landbruket.

Setra er dermed et viktig bidrag til formidlingen av setertradisjonene for lokalbefolkning og turister.

Brenden seter har eget ysteri og et setermuseum i det gamle fjøset fra 1600-tallet. På setra er det salg av håndverk og lokalprodusert mat som ost og rømme. Du kan bestille turer med fører til natur- og kulturminner, og på setra arrangeres det seterkurs, og små og store dyr har tilhold der.

Huldra – en mystisk kvinne i setermiljøer

Brenden seter følger tradisjonen med at seterfolket må sørge for å flytte ut fra setra tidsnok om høsten slik at huldrefolket kan flytte inn i god tid før vinteren.

Hulder er i norsk folketradisjon et overnaturlig kvinnelig vesen. Huldreforestillinger er sterkt knyttet til setre og skogstrakter på Østlandet. I vår tid blir huldra framstilt som ei ung jente med langt lyst hår og kurumpe. Dette er et bilde som festet seg da norske kunstnere begynte å lage tegninger av overnaturlige vetter på 1800-tallet.

I eldre tradisjon kan hun beskrives forskjellig. Hun kan ha kurumpe eller hestehale, noen ganger gaupeører, men ganske ofte er hun innhul bak eller kan se ut som en råtten stubbe bakfra. Huldretradisjonen fungerte ofte som en normvokter.

Mange sagn forteller at ungdommer ståker og bråker på setra utover kvelden, og da viste huldra seg. Det var viktig at budeia kom seg i seng slik at hun kunne få tatt morgenstellet til rett tid. Huldra grep også gjerne inn dersom noen flyttet til seters for tidlig eller satt på setra etter den vanlige buferdsdagen.

Dette kan ha sammenheng med at fjellbeitene var en felles ressurs som alle skulle ha lik rett til. Dersom noen flyttet inn for tidlig eller satt igjen på setra etter at de andre hadde flyttet til bygds, var det en ekstra bruk av beitet som i verste fall kunne gå ut over alle med beiterett. Også her var huldra normvokter.

Det finnes mange fortellinger om at huldra meldte sin rett til å bruke setra når høsten kom. I sagnet om huldrebryllupet sitter jenta igjen på setra etter at de andre budeiene hadde flyttet ned i bygda. Dermed er hun spesielt utsatt for en reaksjon fra huldrefolket.

Huldrebryllupet er et vandresagn som er blitt fortalt i Norge og Sverige. I kortform er innholdet slik:

Ei ung jente blir sittende på setra etter at de andre har dratt ned i bygda om høsten. Grunnen kan være at hun har satt opp en vev som hun gjerne vil gjøre ferdig, eller noe annet. En dag kommer det en stor flokk huldrefolk til stølen.

De kommer inn til henne og begynner å pynte henne til brud. Hun forstår at de har tenkt å gifte henne med en gammel, kroknesete huldrekall, men hun klarer ikke å gjøre annet enn å slippe den lille hunden sin ut gjennom døra. 

Han løper ned i bygda, finner kjæresten hennes og gjør og pistrer så lenge at kjæresten forstår at noe må være galt fatt på setra. 

Han tar med seg børsa og drar til fjells. Da han kommer fram, blir han forundret over å se så mange hester rundt selet. Han kikkerinn gjennom en glugge og får se jenta sitte brudepyntet der inne. Huldrefolkene setter nettopp brudekrona på hodet hennes.

Kjæresten kaster kniven sin over taket eller skyter over. Det er ofte fortalt i sagn at overnaturlige vesener blir maktesløse når det blir kastet stål eller skutt over dem. Dermed kommer huldrefolkene løpende, krabbende og rullende ut gjennom døra. 

Kjæresten går inn og tar med seg jenta ned i bygda og gifter seg med henne i brudepynten. Sagnet er ofte knyttet til en brudekrone som virkelig finnes i miljøet. Krona fungerer da som et bevis på at sagnet er sant.

LES OGSÅ: Tverrådalskyrkja er en praktfull tind i Breheimen