André Horgen er høgskolelektor ved institutt for friluftsliv, idrett og kroppsøving ved Universitetet i Sørøst-Norge, Bø. 

Noen år med relativt få skred-dødsfall har fått mange til å tro på positive effekter av NVEs skredvarsling. Til tross for varslene på varsom.no ser vi nå at vi har hatt den dødeligste skredvinteren på flere år. Mest sannsynlig skyldes svingningene i antall skredulykker tilfeldigheter, men når man har investert offentlige penger og prestisje i et så stort prosjekt som varsom.no ønsker man å vise til effekter. Både media og opinionen er glad i enkle budskap om suksess som peker på klare årsaker og ser bort fra tilfeldighetenes spill. I iveren etter å forklare glemmes det fort at korrelasjon ikke er det samme som kausalitet. I følge NVE sa rundt 100 mennesker i 2015, at de selv eller noen de kjente, hadde unngått å bli tatt av skred på grunn av skredvarslingen. Av NRK Nordland ble dette framstilt under overskriften: «I fjor unngikk rundt 100 personer å bli tatt av skred takket være skredvarslinga». En positiv trend ble altså forklart med organisatoriske og institusjonelle forhold iverksatt av det offentlige. 

Når vi så får en ulykkesvinter igjen, lander man imidlertid på individuelle og menneskelige forklaringer. Til nrk.no, 11. mars, uttalte Espen Nordahl, fra Center for Avalanche Research and Education (CARE), at; «problemet med uforsiktigheten vi har sett mye av i år skyldes at skikjørere ikke leser ferdselsrådene godt nok. Det viktigste er å gå bak disse tallene (faregrad-tallene) og lese det som står om skredproblem og tilsvarende ferdselsråd. Man må lese skredvarselet skikkelig og ta ferdselsrådene på alvor». CARE samarbeider med NVE om snøskredvarlingen i Nord-Norge. Spørsmålet er om denne diagnosen stemmer? For hva er det varsom.no kommuniserer til publikum, gjennom fokus på «faregrad» og «skredproblem»? Og hva slags informasjon er det som ligger bak tallene, som «de uforsiktige skikjørerne» ikke får med seg? 

Hvis man eksempelvis skulle på topptur i Vest-Telemark den 13. mars 2019, kunne man forholdt seg til varselet fra varsom.no som formidlet faregrad 3, betydelig skredfare. I overskriften sier varselet: «Unngå terrengfeller og store bratte heng til den ferske fokksnøen har stabilisert seg». Det varsles om fare for «fokksnø (flakskred)» og «Nedføyket svakt lag med nysnø». Videre sier varselet: «Unngå terreng brattere enn 30 grader med fersk fokksnø til den har fått stabilisert seg». Her kommuniseres langt på vei «det tradisjonelle ferdselsrådet», om å holde deg unna terreng brattere enn 30 grader på lagdelt vintersnø. Samtidig kommuniseres det at dette rådet kun gjelder inntil den ferske fokksnøen har stabilisert seg. 

Videre i varselet står det: «Vinden og snøværet vil avta, men stabiliseringen av fokksnøen som ble dannet på tirsdag vil ta noe tid. Over ca. 1300 moh finnes kantkorn nede i snødekket, men disse ligger med godt bærende lag over. Vær oppmerksom på at det kan finnes noe nedsnødd overflaterim i lehelninger, hovedsaklig mot nordvest. Faregraden holdes på 3-betydelig, men vil være avtagende utover dagen». Her ser vi en beskrivelse av et komplekst bilde, med flere usikkerhetsfaktorer. Til tross for dette kan faregraden, ifølge varselet, endres i løpet av noen timer, og dette har NVEs skredobservatører kompetanse til å gjøre. Og ganske riktig, ettermiddagen den 13. mars, i varselet som gjelder for torsdag 14. mars, endres faregraden til 2 (moderat) for hele Vest-Telemark. Dette på grunnlag av kun to (2) observasjoner, en i Bykle og en i Tinn. 

Når skredproblemet er «fokksnø (flakskred)» og faregraden 2, er ferdselsrådet følgende: «Vær forsiktig i områder brattere enn 30 grader med fokksnø til den har fått stabilisert seg. Hold avstand mellom hverandre ved ferdsel i bratt terreng». Kort oppsummert: På faregrad 3 bør man unngå terreng brattere enn 30 grader. Ved faregrad 2 bør man være forsiktig i slike områder. I begge tilfeller – til fokksnøen har stabilisert seg. På faregrad 2 kan man ferdes (tryggere?) gjennom å holde avstand til hverandre i bratt terreng. Her er det grunn til å minne om at de fleste skredulykker, med dødelig utfall, skjer på varslet faregrad 2 og 3. Et spørsmål publikum sitter igjen med, som de ikke får svar på gjennom «å lese skredvarselet skikkelig», er når fokksnøen har stabilisert seg. En mulighet publikum har er å selv avgjøre dette gjennom å foreta stabilitetstester i snødekket underveis. 

Publikum får heller ikke svar på hvor effektivt det er å holde avstand til hverandre i bratt terreng. At dette kan ha noe for seg med tanke på å forbygge selve skred-utløsningen er så, men om dette har preventiv effekt med tanke på sannsynligheten for å bli tatt av skredmassene er tvilsomt. Det kommer i så fall helt an på hvor deltakerne befinner seg i forhold til hverandre i det øyeblikket et potensielt skred utløses. At spredning i gruppen så medfører at ikke alle blir tatt, slik at man kan redde hverandre er så, men da opererer man allerede med så små marginer at de fleste vil være utilpass med situasjonen.

«Trolig har samtlige av vinterens skredtatte én ting til felles – de var overbevist om at de kunne håndtere «skredproblemet».

I lys av dette har NVE et kommunikasjonsproblem: Varsom.no kommuniserer, direkte og indirekte, en overdreven tro på at man kan analysere seg ut av «skredproblemet» mens man er på tur. I artikkelen Snøskred og reiselivetoppfordrer Rune Engeset (NVE) og Audun Hetland (UiT), begge også med forbindelser til CARE, publikum å spare det bratte terrenget til det er trygge forhold, noe som er vel og bra, men de sier videre: «Når det er fare for snøskred og du ikke kan håndtere skredproblemet, bør du velge trygt terreng». I tråd med mye av det NVE kommuniserer gjennom varsom.no kommuniseres det indirekte at skredproblemet kan håndteres, vel og merke ikke av alle. De som ikkekan håndtere det bør velge trygt terreng. De som kan bør selv gjøre analyser av «skredproblemet» underveis, samt holde avstand til hverandre. Dette er ofte svært komplekst og kan by på store utfordringer selv for eksperter. Trolig har samtlige av vinterens skredtatte én ting til felles – de var overbevist om at de kunne håndtere «skredproblemet».

Kanskje starter kommunikasjonsproblemet til NVE allerede med at det formidles en tallfestet faregrad? Hvis man ikke har tatt inn over seg at det er en skala for faredet er snakk om, og at selv faregrad 1 innebære skredfare, er vurderingsevnen allerede svekket. Vi vet, som sagt, at de fleste skredulykker skjer på varslet faregrad 2 (moderat) og 3 (betydelig). Er publikum godt nok informert om hva som kommuniseres gjennom disse tallene? Forstår brukerne at faregradskalaen beskriver sannsynlighet for snøskred over svært store områder og at faregraden ikkesettes eller brukes for enkeltheng? 

Faregraden er med andre ord ikke et tall for risikoen det medfører å kjøre i akkurat det henget, eller den rennen man har tenkt å kjøre. Forstår publikum at skredfaregraden settes på bakgrunn av skredobservatørenes forventningerom «skredproblemet» i et stort område? Forstår de at dette gjøres på bakgrunn av; noen få (i forhold til område) observasjoner av stabiliteten i snødekket; hvor stor utbredelse skredobservatørene tror«skredproblemet» har i terrenget; og hvor store skred observatørene trorman kan forvente? 

Kanskje burde NVE først og fremst konsentrert seg om skredvarsling med tanke på bebyggelse og annen infrastruktur, og ikke henvende seg i så stor grad til skikjørere? Å tallfeste en faregrad på det grunnlaget man har, med tanke på skikjørere, er et tveegget sverd. På den ene siden er det stor sannsynlighet for at stabiliteten i snødekket, mange steder er dårligerei enkeltheng, enn det faregraden kommuniserer. Alle som har gravd litt i snø over tregrensen vet at det kan være relativt store variasjoner i snødekket innenfor bare noen få meter. På den andre siden vil de kyndige, eller de som ser på seg selv som kyndige, alltids kunne tolke varslene som for generelle, og ikke verdt å ta hensyn til, uten selv å ha analysert forholdene der de har tenkt å kjøre. 

LES OGSÅ: 10 erfaringer med faregrad 3

«Kanskje burde NVE først og fremst konsentrert seg om skredvarsling med tanke på bebyggelse og annen infrastruktur, og ikke henvende seg i så stor grad til skikjørere?»

De som tilhører denne siste gruppen ser trolig på seg selv som kompetente nok til å håndtere «skredproblemet» gjennom å foreta stabiltetstester. I ulike medier florerer det av «skredeksperter» i ulik valør, avbildet mens de står og graver i snøen og gjennomfører stabilitetstester, dette til tross for at NVE, under fanen «Stabilitetstest», sier at slike tester «ikke er for alle». Hvis skredeksperter og NVEs skredobservatører gjør det, hvorfor skal ikke publikum kunne gjøre det? Dette er det trolig mange som ikke forstår. Det ser både kult og overbevisende ut, å se en «skredekspert» gjøre analyser av snødekket på skjermen og i magasinreportasjer. Da hjelper det lite at NVE sier at dette ikke er for alle, i en bortgjemt fane på sine nettsider.

I lys av dette hjelper det ikke at publikum «leser skredvarselet skikkelig og tar ferdselsrådene på alvor», slik Nordahl oppfordrer til. NVE driver dobbel-kommunikasjon. På den ene siden kommuniserer de faregrad og ferdselsråd. Samtidig formidler de en tro på at stabilitetstester og avstand mellom deltakerne gjør at «de med riktig kompetanse» kan håndtere «skredproblemet». NVE og CARE står i fare for å underkommunisere kompleksiteten når det gjelder snøskred, noe som var bakgrunnen for «den gamle normen» om å avstå fra å kjøre bratt til etter førefallet. 

Til NRK Troms, 11. mars, sier Hetland at «ferdselen i fjellet må begrenses dersom man skal eliminere risikoen for at folk blir tatt av snøskred». Samtidig understreker han at dette ikke er «et ønskelig scenario, og vanskelig å gjennomføre i praksis. […] Å heve kompetansen og informasjonen rundt snøskred vil være nøkkelen til å forhindre skred i fremtiden». Informasjon og kompetanse er vel og bra, men det er grunn til å spørre om troen på virkningen av NVEs tiltak står for sterkt i fagmiljøene tilknyttet NVE/CARE, i hvert fall hvis visjonen er som uttalt: Null skredtatte

«Dessverre underkommuniseres det at skredproblemet sitter i hodene på folk, og er knyttet til beslutningene folk tar om å eksponerer seg for bratt terreng på lagdelt vintersnø.»

CARE har eksempelvis som misjon å gjøre kunnskap om beslutningstaking i skred-terreng mer tilgjengelig, samt å forbedre folks kompetanse, med målsetting om å unngå tap av liv. Da spørs det om informasjon og kompetanseheving, slik den blir formidlet per i dag, er hensiktsmessig? Er informasjon om mer eller mindre abstrakte «skredproblem», som for eksempel «kantkornet snø under vindtransportert snø» veien å gå? Er ferdselsrådene tydelige nok for et bredt publikum? Eller gir de publikum tro og håp om at de kan håndtere «skredproblemet», analysere seg ut av farlige situasjoner og fikse farene gjennom «sikkerhetsavstand», gode ferdigheter og godt utstyr? 

LES OGSÅKjernen med hjernen

Dessverre underkommuniseres det at skredproblemet sitter i hodene på folk, og er knyttet til beslutningene folk tar om å eksponerer seg for bratt terreng på lagdelt vintersnø. Om NVE og CARE ikke vil tilbake til «den gamle normen» om å avstå fra å kjøre bratt på ski til etter førefallet, bør man i det minste kommunisere følgende klart og tydelig: Terreng brattere enn 30 grader medfører risiko på alle faregrader. Skredproblem nummer 1 sitter i hodet på folk og handler om beslutninger man tar. Skredsikkerhet handler først og fremst om holdninger og atferd. Bratt skikjøring på lagdelt vintersnø innebærer en vesentlig risiko for at man kan omkomme. All annen informasjon og kunnskap, som deles gjennom varsom.no, er kun veiledende. Uansett vil det nok fortsatt forekomme ski-relaterte skredulykker, med tilfeldige variasjoner fra år til år, men da kommunisere i det minste NVE og CARE et budskap som i større grad er forenelig med visjonen om å unngå tap av liv. 

MER OM SKI OG SKRED

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel