Brekurs på Krossbu

Å gå på bre betyr å klatre smale sprekker, gå på sommersnø og krype på alle fire. Å kunne nyte en sandwich her til lunsj, smaker dessuten ekstra godt.

Sist oppdatert 12. juli 2016 kl 07.30
LANG REKKE: Breglede på brekurs på Krossbu. Foto: Martin Olsson
LANG REKKE: Breglede på brekurs på Krossbu. Foto: Martin Olsson

Krossbu

Skjermbilde 2016-07-11 kl. 15.50.51

HVOR: Krossbu ligger på Sognefjellet, nordvest i Jotunheimen, omtrent en time fra Lom

METER OVER HAVET: ca. 1300 meter

KURSTID: 5 dager

ARRANGØR: Uteguiden

OVERNATTING: I telt eller på Krossbu turiststasjon som har 85 senger

Oversatt til norsk av Charlotte Skoog

– Før du går videre, hvordan fungerer gruppen bak deg? Hvis du ser på hvor de andre i taulaget befinner seg, hva tror du vil skje med dem hvis du faller nå?

Oscar Almgren fra Uteguiden er coach og trener et taulag med studenter fra Campus Åre Villmarks Utdanning. Vi er i en trang bresprekk som munner ut i en labyrint av forskjellige årer.

Isen gir en turkisblå glød i den smale korridoren jeg er i. Det er kaldt, litt våt og latterlig spennende. Å være i Jotunheimen og gå på breen I Krossbu er en mektig opplevelse. Ukjent terreng avgrenset av taggete og snødekte fjell får meg til å føle meg liten. Fjernheten fra sivilisasjonen, geologien og alt utstyret jeg bærer på, gir meg en følelse av hvordan Neil Armstrong må ha følt seg på månen.

Utdanningen har et godt tempo, og man lærer mye. Det handler om å trygt kunne bevege seg på en isbre. Noen spør hvor ofte folk faller ned i sprekker. Håvard, en av guidene sier at de er glade om ca 80 prosent av sine gjester overlever.

– Det er risikofaktoren vi jobber med, sier han med et alvorlig blikk.

Håvard er en stillferdig, men humørfylt type. Oscar som både guider og driver selskapet har på dette kurset med seg to ekstra guider; Håvard Kårstad og Urpu Hapuoja som er aspirerende fjellfører.

– Hva synes dere om dagen?

Hun spør med finsk aksent når alle er samlet i leiren på kvelden. Vi går gjennom dagens inntrykk, hva vi har lært og hva vi ønsker å se mer av.

LES OGSÅ: Høyt i Hurrungane

«Stegjern tillater meg å gå rundt overalt, og hele breen blir en lekeplass».

_MG_9231
_MG_9231

SPREKKER: Å klatre i bresprekken er kaldt og vått, men utrolig fascinerende. Foto: Martin Olson

Å slugge en øks i isen føles godt for sjelen. Stegjern tillater meg å gå rundt overalt, og hele breen blir en lekeplass. Vi lærer å gå i taulag og gjøre grunnleggende knuter, hvordan man tar seg over sprekker, når man skal samle inn tau og hvordan man skal tenke ved veivalg. I begynnelsen er det bare på blåis, som er det mest takknemlige forholdet man kan ha om man vil unngå ubehagelige overraskelser. Men isbreene i Krossbu er store, rike på variasjon og har godt med utfordringer.

Èn opplæringsmodul, er kameratredning. Oscar, Urpu og Håvard viser hva vi skal gjøre hvis noen faller ned i en sprekk. Det er en relativt avansert prosedyre, hvor det gjelder å holde styr på hvem som gjør hva, I hvilken rekkefølge, og hele tiden med fokus på sikkerhet. Alle får prøve ut hvordan det er å henge i en sprekk mens de andre jobber med å utarbeide en. Det er kaldt, ensomt og de andre i taulaget jobber alltid for langsomt. Vi kan sette opp tauspill, skru inn skruer i breen og bruke kroker for å kunne trekke opp den personen som «falt» ned. Det vil være et virvar av tau på kryss og tvers og en masse utstyr og holde styr på.

I en snødekt bakke hvor solen har gjort morgenens pansrede snø til en sorbet, kaster Anton seg på magen som en pingvin ned skråningen. Den tidligere sirkusartisten gjør nesten en streik på oss andre deltakerne når vi skal ta oss opp bakken og trene på selvsikring. Det innebærer at man ved bruk av en isøks og kroppsstilling så raskt som mulig skal få stoppet hvis man selv eller en i taulaget begynner å skli. Selv om vi øver på en svært alvorlig situasjon, er det latterlig morsomt å kaste seg ned bakken i full fart med en øks i hånden.

Når jeg kommer tilbake til campingplassen er følelsen like bra som de andre dagene. Jeg har lært mye, og det føles som om jeg har utrettet noe bra. Jeg benytter anledningen til å lufte føttene som har vært isolert i trange støvler hele dagen. Det er en herlig følelse av frihet å ligge med bare føtter på gresset i den varme kveldssola før det er tid for å lage middag.

_MG_0160-Pano
_MG_0160-Pano

UTSIKT: Hardt jobba høydemeter blir belønnet med vakker utsikt. Foto: Martin Olson

Utdanningens største utfordring blir alpintur via Leirbreen. Målet er lunsj på Kalven, en av områdets flere 2000-meters topper. For å rekke en kjølig lunsj på toppen, forlater vi leiren tidlig før solen har rukket å stige over fjellene. Luften er kald, og lukten av vinteren er følbar i og med at det er bare i begynnelsen av september. Det er en tur på et par kilometer, før vi kommer til breen og ruten har panoramautsikt som er praktfull.

Solen kommer ut og reflekterer i en dam ved Leirbreen, og det er på tide å spenne på seg stegjern og knytte seg til tau. Denne breen er dekket av snø med flere konvekse partier som er deler der sprekker ofte forekommer. Fremstemann i taulaget bestemmer veien, men guiden vår er orientert og sikrer at vi gjøre trygge valg. Solen er sterk og solbriller er en nødvendighet, ellers er faren for snøblindhet stor.

Den rene, hvite snøen er hard, takknemlige forhold som gjør at vi ikke synker ned i snøen. Vår reise opp går derfor relativt raskt, og med hvert skritt vi tar blir utsikten bedre og bedre. Vi nærmer oss kalven, som er en del av en smal fjellrygg og utgjør kanten av en stor slags bolle vi først må inn i. Fra vi har gått i svak oppover bakke, står vi plutselig overfor en bratt skrent med omtrent 45 graders helling. Vi må gå i store sikksakk-løyper oppover. Ved hver vending ser hver person til at tauet er på rett side og bytte slik at øksen havner hos den som er nærmest fjellsiden.

LES OGSÅ: Hit må du bare dra

MIDDAG: Joakim Danielsson stapper i seg et velfortjent måltid etter en hel dag på breen. Foto: Martin Olson
MIDDAG: Joakim Danielsson stapper i seg et velfortjent måltid etter en hel dag på breen. Foto: Martin Olson

Nær fjellryggen blir vi stående en stund, taulaget foran oss er i ferd med å klatre den siste biten. Stedet føles usikkert, og føttene mine er ubekvemt plassert for at jeg skal kunne holde balansen. Jeg burde virkelig ikke ta et bilde nå, men posisjonen er for unik til å la være. Jeg hører en ringelyd bak meg og ser en isøks skli ned hele skrenten. Søren! Vår sistemann mistet en av de viktigste delene av sitt utstyr. Angst. For å gå ned igjen hele veien og plukke det ville være bra prestert og nesten like moralsenkende for laget som å si at vi hopper over lunsj. Heldigvis har vi et team bak oss som ikke hadde har nådd like langt opp. De snur og plukker opp øksen som ligger i bunnen av skråningen. Vår sisteman skylder dem et par munnfulle med øl.

Det er luftig på toppen av fjellryggen. Vi tar av stegjernene våre og løsner oss fra tauet på en liten flate. Oscar står på en stein knapt en meter fra et stup. Han ser likeglad ut. Utsikten er av herrejøsses-karakter. – Syke greier! Hører du folk si. Helt klar, blå himmel uten et vindpust. Den siste etappen til toppen består nå kun av en steinete smal fjellrygg. Det føles som om jeg går på ryggen av en gigantisk Stegosaurus. Jeg blir kjent med begrepet scrambling, og må erkjenne at det finnes situasjoner jeg har vært mer komfortabel i. Med et stup på venstre og stup til høyre, hver med en høyde som får adrenalinet strømme til, klatrer vi nå på alle fire for å ta oss videre. Lunsjen på toppen føles velfortjent og pulsen får tid til å roe seg litt. Solen steker, folk tar av seg jakker og gensere. Suns out, guns out! Fjelltopper gir meg nytt perspektiv på verden.

– Jeg føler jeg lever! 

Alle har store glis rundt munnen. Det er mange inntrykk å smelte når vi er tilbake i teltet om kvelden. Det klare været holder seg, og når mørket faller begynner stjernene og komme frem. Vi sitter rundt bålet, og som på bestilling sprer et grønt lys seg på himmelen over Krossbu. Det glitrer og endrer fasong i en vakker dans mens de siste kryper ned i soveposene sine.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel:

 Det beste UTE-innholdet hjem i postkassen. 

Publisert 12. juli 2016 kl 07.30
Sist oppdatert 12. juli 2016 kl 07.30
annonse
Relaterte artikler
annonse

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen