– Jeg skjønner godt at mammutene trivdes her, men hvordan kom de seg fremover?
Kristin prøver å manøvrere seg ned Lodalsbrekka på Jostedalsbreen på smale fjellski. I et taulag, med stor sekk på ryggen. Foran kjører Karoline, mens jeg er plassert nest bakerst mellom Trygve og Per Morten.

Dagen før har vi drevet logistikkarbeid. For å komme seg over breen må man først opp. Og man starter i den ene enden, og går til den andre – dermed må du på en eller annen måte komme deg tilbake til start igjen. Jeg og Kristin satset på flaksen, og på at vi fikk haik tilbake etter endt tur, og kjørte til Stryn. Der flakset vi igjen, og fikk faren til broren til veninna til ei venninne, til å kjøre oss til start i Erdalen. Bedre blir det ikke. Fra Vetledalssæter i Erdalen, gikk turen opp til Erdalsbreen, der det var på tide å ta på seg breutstyret.

Turen gikk i ekspressfart til topps. Opp Erdalsbreen, ned Lodalsbrekka, og opp igjen Småttane. Og vips var vi ved camp under Lodalskåpa.

– Jeg har aldri sett så lite snø her på denne tiden noen gang, sier Trygve ettertenksomt. Han er på sin jubileumstur over breen – 25 ganger har han krysset Josten. Underveis ser vi flere tegn på lite snø, og det gjelder å velge rute med omhu.
Det er mange mulige startsteder for den kjente turen over Jostedalsbreen. Mange velger å gå turen fra Fåbergstøylen i Jostedalen, som gjør turen opp litt kortere. Andre starter helt i østenden, mens atter andre tar turen fra Bøverdalen. Uansett må du opp Småttane, som kanskje er et av brefallene det er mest bevegelse i på hele breen. Om bare en uke kan det godt være at en sprekk har delt hele fallet i to, og gjør det vanskelig å forsere.

Neste dag våkner vi til tung tåke. Turen til Lodalskåpa, som var planen, legges vekk, og vi tar turen til Kjendalskruna istedet. En mager trøst for toppturgira Per Morten, og vi må etterhvert innse at tåka faktisk letter fra 2000-metertoppen bak oss. Men da er vi allerede flere kilometer unna, og trøster oss med godt vær og fin utsikt på Kruna.

Turen legges derfra videre over Høgste breakulen, bare for å ha vært der også i tåka, og kveldens overnattingsstopp blir ved Ramnane i solnedgang.

Dagen etter er det bare å kle av seg. Sola varmer allerede fra morgenen, og vi går vireklig inn i turmodus. Jostedalsbreen er ikke bare lang og flat, det går opp og ned, men når den viser seg fra sin vakreste solside er det lite som kan måle seg.

Endelig nede ved Faltbrehytta får tunge lår  hvilt seg. Men ikke lenge. Nå skal vi 1000 høydemeter ned. Og om vi fikk haik etter turen? Jada, det ordnet seg det også!

Skrevet: 21.05.2013