ET LIV UTE
Ekteparet Elise Theoline (26) og Andreas Skagøy (26) fra Møre/Tromsø solgte leilighet og innbo for å realisere en felles drøm: Å vie et helt år til villmarksliv. Startskuddet gikk i august 2014, og de oppholder seg i utvalgte områder i Nord-Skandinavia, der de lever friluftslivet over lengre perioder. Elise Theoline er tidligere kjent fra NRK-programmet Min ungdoms vår, som vant Gullruten og har blitt vist flere land. Andreas studerer fiskehelse, og drømmer om å beherske god gammel kunnskap om livet i villmarka.
Som barn, når jeg skulle sove, var jeg en av de som likte å ha det mørkt, med døra litt på gløtt. Omgitt av mørke, med en trygg liten stripe av lys, som tegnet seg fra dørglippen, over gulvet og oppover fotenden av senga.
Det var ikke et praktisk lys, egnet seg ikke til å lese tegneserier eller leke med biler.
Men det var så forførende. En liten lysstripe, som om dagen ikke ville syntes, ble om natten en trygghet og glede, som skapte en atmosfære man fant roen i.
Slik er det også med lys i mørketida. Man skal ikke stå lenge under Nordlyset (Aurora Borealis), eller fullmånen, før man forsvinner inn i et drømmende landskap der resten av verden kan settes på pause.
I lyset som kastes mot oss fra det endeløse utenfor vår egen klode, åpenbares konturene av en nattlig vinterverden, og man ser skaperverket med nye øyne. Rødreven som lar mørket skjule seg under vandringen langs islagte vann, på jakt etter hvitkledde vinterryper som døser under nordlyset, i bjørkeriset like ved. Røya som letter fra en dirrende furugren, i det du på dine fjellski, tok ett skritt for langt innenfor komfortsonen hennes. Iskrystallene som glitrer oppetter en krokete trestamme, kledd for vinterdansen under stjernehimmelen.
«I lyset som kastes mot oss fra det endeløse utenfor vår egen klode, åpenbares konturene av en nattlig vinterverden, og man ser skaperverket med nye øyne.»
Og mens man står der, rett under tregrensen i en lysning mellom trekronene, oppdager man kanskje en liten sannhet - Det er visst i mørket at lyset skinner klarest...
For mange er mørketida en formidler av tungsinn, av å synke inn i tanker man ikke lett kommer ut av. Det er kanskje ikke så rart, for mørketida trekker oss jo gjerne inn i husene, nesten som om vi var på flukt.
Men mørketida er jo først og fremst en formidler av håp. Det er jo i mørketida, mens Aurora byr opp himmelen til sakte vals over den blåsvarte parketten, akkompagnert av karlsvogna og månen. Det er jo da vi kan holde fast i troen på at våren allerede venter på sin neste entré. Forran oss og under oss, i telen et sted, venter noe nytt på å få springe ut.
«I mørketiden, mens Aurora byr opp himmelen til sakte vals over den blåsvarte parketten, akkompagnert av karlsvogna og månen, det er jo da vi kan holde fast i troen på at våren allerede venter på sin neste entré.»
Så, jeg tror jeg velger å dra ut i natten, selv om klokka bare er 15:00. På et øde vann, i en liten vik, skal jeg borre et hull ikke langt fra land. Kanskje kommer gjedda, kanskje en vakker harr. Men helt sikkert er det at lyset i vinternatten, om det er fra stjernene, månen eller nordlyset selv, vil varme langt inn i hjerterota når frosne fingre griper om fiskesnøret.
