OLAV B. TRONVOLL
Orkdølen har vært på randoneelandslaget siden 2008. Olav representerer IL Fjellmann, bor i Søvasslia i Orkdal, er utdannet energimontør, men satser fullt på randonee. Han blogger mest om randonee-livet, slik at alle som er interessert i en raskt voksende idrett kan få innblikk i hva de driver med.
Dagen var kommet. Landslagskollega Håkon Klerud Johannessen og jeg skulle ha en skikkelig kvalitetsøkt på fjellet Ruten. Flere ganger hadde vi planlagt fellesøkt, men hver gang kom det noe i veien. Endelig skulle vi få kjempet mann mot mann på trening, dette blir som regel de beste hardøktene. Ruten ligger en 15 minutters kjøretur fra meg, mens Håkon brukte en time fra Trondheim.
LES OGSÅ: Ta randoutfordringen
Planen var å kjøre en konkurranseøkt med fire runder, hvor hver runde tok 15 minutter. Intensiteten vi ligger på under en slik økt skal være mest mulig lik det vi har under konkurranse. Yr.no var sjekket, og det lå an til bra vær utover dagen. Klokka 11 presis gikk vi optimistiske og lett nervøse fra bilen, akkurat slik man skal føle seg før en hardøkt. Det blåste litt, men det var nesten klar himmel og et par plussgrader.
Vi skulle kjøre dragene oppe på fjellet hvor det var litt mer snø, og bedre forhold. De 400 første høydemeterne tok vi som oppvarming. Men å forsere disse var ikke bare lett. Lite snø og åpne bekker gjorde sitt til at vi brukte 45 minutter, og da hadde vi fortsatt ikke gått opp det sporet vi tenkte å bruke under dragene. Litt startvansker, men vi var fortsatt optimister.
Så var det bare å begynne å tråkke opp spor. Her var det mer snø, men også mer vær. Vinden hadde tatt seg betraktelig opp og nedbøren begynte å melde sin ankomst. Mens vi gikk opp spor ble været dårligerer og dårligere. Etter å ha gått et stykke i stri motvind med en blanding av regn og snø, bestemte vi oss for at ti minutters drag var lenge nok. Vi kunne heller ta et par runder ekstra. Vi tok av fellene og begynte å skli ned for å starte på hardkjøret. Lim... Det var som å kjøre med lim under skiene. Vi sto rett ned, men likevel gikk det nesten ikke fremover. Kanskje ville det bli bedre når det ble mer oppkjørt?
Været ble stadig dårligere. Og vi kunne endelig starte på det vi hadde tenkt, ei konkurranseøkt. Nå snødde det såpass at vi tenkte det var like greit å beholde ytterjakken på. Bare fartsdress ble litt vel kaldt. Klar, ferdig, GÅ. Vi var i gang. Håkon var i best form, så han la seg først. Vi gikk i en fin, jevn takt. Da vi kom nesten halvveis hadde de perfekte sporene vi tråkket, blåst igjen. Håkon måtte tråkke nye, farten ble lavere og lavere. Vi kuttet draget litt før og kjørte ned igjen. Fortsatt samme dårlige føre.
Drag to. Enda dårligere vær, enda dårligere føre. Et lite øyeblikk drømte jeg meg tilbake til sol, knallblå himmel og nysnø i Alpene en plass. Ikke mye som minte om det nå. Vi gikk i to minutter, begge holdt på å blåse over ende. Vi kikket på hverandre, dro av fellene og ble enige om å ta et par drag lenger nede i skogen.
Her var det lite snø, men heldigvis litt snillere vær. Jeg startet med å tråkke gjennom snøen, og ta et aldri så lite bad i ultrablaut trøndermyr. Som om jeg ikke var våt nok fra før. Vi rakk å gå to runder på fire minutter, før vi hadde brukt opp snøen og det bare var mose igjen. Da var det bare å innse at slaget var tapt. Vi tok skiene på ryggsekken, og gikk tilbake til bilen. Begge litt skuffet over å ha brukt så mye tid på noe som ble så dårlig.
Økta ble på langt nær så bra som vi hadde håpet. Men det gjelder å gjøre det beste ut av det. Man får ikke alltid perfekt vær og føre på trening, i alle fall ikke når man bor i Trøndelag. Men de øktene med litt utfordrende forhold er kanskje de viktigste å gjennomføre. Det er jo ofte at det ikke er så enkle forhold under konkurranser også. Man blir god på det man trener på, er det ikke slik?
LES OGSÅ: Nye ski og bindinger fra Dynafit
Heldigvis er det noen fine dager i Trøndelag også.
LES OGSÅ: Test – staver til toppturen
LES OGSÅ: Anbefaler disse turene i Sunnmørsalpene
