ELBRUS Elbrus (5642 moh.) ligger i delrepublikken Kabardino-Balkaria, og er regnet som Europas høyeste topp. Elbrus er en gammel vulkan og består av to topper. Vesttoppen er den høyeste og flittigst besøkte. Vil du på en mer eksklusiv topp, kan du gå oppom østtoppen (5621 moh.) på veien. Se reisetips nederst i saken! Det er klart det er mange grunner for å gå opp på Europas høyeste fjell. Og sikkert  dobbelt så mange for å la være. Det spiller egentlig ingen rolle. I hvert fall ikke når det er to hundre meter igjen til toppen av Elbrus, og toppen av Europa. Og ingenting har noensinne vært fjernere for meg, enn hvorfor jeg skal opp til toppen av den bakken. Men jeg kan ikke stoppe. Selv om magen vrenger seg hver gang jeg forsøker å gi den noe, hodet dunker og bena er bly, er det en liten rakker som har skrudd på vinnerviljen langt der inne et sted. Om ikke for å vinne over noe annet, skal jeg vinne over meg selv, og det store, tunge ønsket om å gi opp akkurat her. Jeg skal opp.En gang, for lenge siden, hadde pappa et lite show for oss. Til vår store begeistring viste han oss på stuegulvet hvor sakte det går oppover bakkene på et høyt fjell. Det så virkelig så tåpelig sakte ut, at han måtte vise det igjen, og igjen. Pappa mente han ikke klarte å bevege seg sakte nok her nede i den tjukke lufta. Man måtte være på et høyt fjell med tynn nok luft for å få det til. 200 meter fra toppen forstår jeg hva han mener. Jeg tar et skritt, puster inn. Puster ut, og løfter det neste benet. Og gjentar prosedyren. Det går så sakte. Å bevege seg raskere er utenkelig. Jeg har aldri vært så bevisst på å puste. Nå puster jeg dypt inn, og helt ut. Dypt inn. Det er et overbrukt bilde, det å sette den ene foten foran den andre. Men jøss som det fungerte. Jeg kom jo opp. Den siste bratte bakken holder jommen på å ta knekken på den troen. Livredd for å sinke de andre i taulaget er det bare en ting å gjøre, flytte det ene benet, puste, flytte det andre benet. Det blir et slags ritual. Og ritualer passer bra her oppe. For det å være helt øverst, langt oppe på dette fjellet, det er en slags ut-av-deg-sjæl-opplevelse. En surrealistisk verden der oppgavene er å puste og løfte bena. Og det er mer enn nok for meg. Men turen, den startet jo lenge før dette. Lenge før toppen var i sikte. «Doen er en utedo med et navn skriblet utenpå. «House of pain and agony» heter den. Her skal vi jommen kose oss.» Hadde det kun vært Elbrus som var målet, kunne jeg ruslet rundt i et sommervarmt Cheget, gått akklimatiseringsturer til fots i området, og hatt plussgrader på toppen. Nei. Jeg setter på litt dunkdunkmusikk, og tar deg med på en helikoptertur over fjellene i Kaukasus. Litt sånn som du ser på skifilm. Vi sveiper over spisse tinder som svimeslår deg. Breer som velter seg vulgært over kanten av stupet og blir hengende, så vidt, bare fordi de kan. Her er det helt klart også andre muligheter. Som du skjønner, vi er nødt til å pakke med skiene, og starter med en historie om russiske soldater, doer som lekker og en dal uten andre skispor enn våre egne. For vi er i Russland. Nærmere bestemt ved grensen til Georgia, hvor et ikke helt uproblematisk naboforhold har gjort det vanskelig for skifolket å komme seg til godbitene. Glem politikken litt´a, kunne vi jo bedt dem om. Men de er ikke alltid så lydhøre i dette distriktet.SE OGSÅ: EKSPEDISJONSSKOLEN – Slik blir du klar for høydenTilbake til historien. Det er dårlig gjort å starte på en historie uten å si noe mer. Greit. Vi er ti stykker på tur. Vi kjenner hverandre fra før, har vært på tur sammen før. Alle utenom én i alle fall. Nå har vi tenkt oss til toppen av Europa. Etter å ha glemt igjen jakken på flyet, overlevd en innenlands flytur i Russland, som inntil for noen år siden var en bragd i seg selv, er vi klare. Klare til å møte Jurij, som skal gjøre et uutslettelig inntrykk på oss, og vi på ham. Han skal være vår kjentmann de neste to ukene. Han møter oss på flyplassen. Han og to vaklevorne minibusser. Vi må raska på. De står parkert ulovlig, og vi må komme oss av gårde. Privjet, Russland, det er deilig å være tilbake. Alt er som før i dette landet, selv om jeg forrige gang jeg var på besøk, oppholdt meg mange hundre, om ikke mange tusen kilometer lenger vest. Vi er i et området som Utenriksdepartementet fraråder oss å reise til. Selvsagt. Et eventyr skal jo oppfylle visse kriterier for å kunne kalles et eventyr. Det lærte vi i norsktimen på barneskolen. Et av disse er å leve litt farlig. Vi suser gjennom et flatt jordbrukslandskap i minibusser uten setebelte. Jaså, her ligger Europas høyeste fjell, som knuffet Mont Blanc ned fra pallen og på bryskt, russisk vis tok over førsteplassen. Men hvor er fjellene? Fire timer senere ser vi dem. Vi er på høyde med Galdhøpiggen, og kjører mellom høye furutrær. Ser opp på fjell som er dobbelt så høye som lillebror i nord. Vi kjører til Baksandalen, og til Cheget, en skilandsby oppkalt etter fjellet ved siden av, hvor skiheisene forsvinner opp blant trærne. Vi stopper ved et hotell som i hvert fall er på den riktige siden av halvferdig. Dette er basen vår. Hit skal vi komme tilbake mellom utfluktene til bortgjemte daler og høye fjell. Neste dag er vi allerede på vei mot akkurat det. Vi skal inn i Adyr-zu, en av grensedalene mot Georgia. Nevnte jeg at det var vanskelig å komme inn hit? Det stemmer. Jurij kjenner de riktige folka, har sendt søknadene dit, vi får komme inn. Vi skal kjøre inn i dalen i en stridslastebil fra den tiden russerne kjempet i Afghanistan. Det stemmer igjen, det begynner å bli en stund siden. Lastebilen må kjøre en slags heis opp et platå for å komme inn i dalen. Jeg velger å ta trappen. Heisen er nok enda litt eldre enn lastebilen. Militærkontrollen dukker raskt opp. Ikke smile, ikke le bare vise passene. Sjåføren tar seg en knallert, før arbeidet med å komme seg oppover veien med grus, jord og halvsmeltet snø starter. Vi sitter bak, og sjåføren snur seg en gang i blant, tommel opp og et tannløst smil. Inne i dalen bor vi i den ene av to bosetninger. Hos oss en stor og en liten hytte. Lenger inne i dalen, et lite militærtårn. Det er ennå ikke så sent på dag, vi rekker en tur for å teste skiene. Vi går oppover en bratt side, jeg vet ikke noe om forholdene her. Er de stabile? Det har snødd mye. Det går bra, vi får noen fine puddersvinger inne i en sky med ruskevær. Maskingeværet er det  første jeg legger merke til da soldaten slenger opp døren. Han sier noe på russisk og «passport». Russisken min er rusten, hvis den noensinne har vært på et nivå hvor den kan forfalle til rusten, og jeg forstår ikke hva han sier. Men det er klinkende klart hva han mener. Jurij snakker rolig med ham, og de blir enige om at vi skal ha med passene på tur i morgen. Vi er på hytta, to russiske damer lager middag til oss. De andre drikker øl. Jeg har lest at alkohol og koffein kan fremme høydesyke, og har bestemt meg for å holde meg unna begge. Det ville være for dumt om det var det som skulle stoppe meg fra å komme til toppen. Det ville være så typisk. De to neste dagene blir brukt til akklimatiseringsturer lenger inne i dalen. Dalen minner om en vestlandsdal, hvor dalbunnen er flat og bred, før fjellene skyter rett til værs. Vi går opp til 3500 meter, fra våre 2400 startmeter. Det går saktere mot slutten, vi kan kjenne høyden. Neste dag går turen opp en bratt side, med noen bolleformasjoner oppover bakken.– Her pleier det å være greit å gå, fordi det går et skred som fyller opp bollene med snø. Men det har visst ikke gått i år.– Nei vel, tenker jeg, og når har så det skredet tenkt seg nedover? I en av de bratte bakkene opp fra en av bollene forsvinner snøen under skien min, et hull åpner seg, og jeg hører elven gurgle under snøen. Fellene får ikke feste, jeg kommer meg ikke opp, og tør ikke røre meg i frykt for at hullet skal bli større.Etter nærmere ettersyn kan noen konstatere at det ikke er en fryktelig stor elv, og jeg får bakset meg ned og opp en annen vei. Vi bikker 40 grader, det er et brattheng igjen til toppen og jeg ser usikkert opp på Jurij som valser oppover bakken uten forbehold. Hvor mye vet han om skred og snø egentlig? På pinneskiene sine er han ikke noen danser på vei ned fjellsidene, og må titt og ofte ty til noen saltoer på veien. Uredd er han, det skal han ha. Og han innrømmer at han guider flest folk sommerstid, det er klatring og bre som er hans spesialitet. På vei ned avtaler vi kjøremønster innad i gruppa, selv om ikke Jurij lar seg styre nevneverdig av det. Vel nede, mange gode svinger og fin kjøring senere, hardt og hakkete mot slutten og hopplek for de tøffeste, treffer vi på armygutta igjen. De står bredbeint med kamuflasjedrakten på midt i dalen, og vil se pass og papirer. Det er greit og godkjent, og de vagger tilbake til tårnet sitt, som må ha fin utsikt, men ufattelig kjedelige dager. Vi har forståelse for at de må piffe opp dagen med oss. Vi rumler tilbake ned dalen i militærlastebilen. Forlater et landskap uten like, og doer som lakk så de holdt oss våkne om nettene. Vi er klare for eventyr del to. Barrels er navnet på stedet vi skal tilbringe de neste dagene. Det er nettopp det, store tønner. De ligner på de tankene lastebilene har bakpå når de frakter olje. De ble løftet opp hit, til 3800 meter, i sovjettiden, og har fungert som overnattingssted siden. Vasket har de nok ikke blitt siden heller. Men her er det minusgrader innendørs om natten, så intet lever i sengen, håper jeg. Det er lavsesong og vi er de eneste på stedet. Pluss kokka. En myndig dame som ellers lager mat til militæret, hun vet å mette mange mager. Doen er en utedo med et navn skriblet utenpå. «House of pain and agony» heter den. Her skal vi jommen kose oss. To dager tilbringer vi her ved Barrels, med akklimatisering til Pastukhov rocks på 4690 moh., mye neseblod fra min side, og forberedelser til toppdagen. Hvor kaldt blir det, hvor mye mat trenger jeg, hvor tungt blir det? Det er mange spørsmål for en førstereis. Vi legger klar utstyr, legger oss selv og setter alarmen på to. To er ikke et tidspunkt jeg ellers engang ville vurdert å stå opp til, men her er det vel bare å føye seg etter de alpine tidene.Når det ringer i telefonen. Jeg vet ikke hva jeg drømte, men når alarmen går er det altfor tidlig. Da er det ikke annet å gjøre enn å sprette opp, dra på klær og spise frokost. Kokka har laget mat, varmet vann og generelt generert mye respekt for arbeidet sitt. Vi skal ta en snowcat opp til Pastukhov rocks. Jada, juks og fanteri, men det er langt nok å gå derfra for meg. Vi pirker stegjernene i isen og starter på turen oppover. Det er stjerneklart, og de to dunjakkene, dun-nikkersen og tre lagene med ull blir raskt for varmt når solen står opp. Og det går oppover, men uendelig sakte. Utsikten er så ubegripelig vakker, vi ser ned på alle fjellene rundt oss. Alle de høye, takkete toppene har blitt småtroll sett fra denne høyden. Vi bikker 5000 meter. Det er tungt å puste. Hvordan i alle dager er det å puste på Everest, rekker jeg å tenke, før jeg har nok med min egen pusting og pesing igjen. I skaret mellom øst- og vesttoppen er det 300 høydemeter til toppen. Tenk så lite det er. Tenk så uendelig langt det kan være. Men du kjenner historien, jeg kommer til topps. Karret meg til topps, kan jeg vel presisere. Det er ingen voldsom lykkerus på toppen. Jeg har ikke inntatt mat siden frokost, og bare halve turen er unnagjort. På vei nedover den første bakken, kommer det lille som måtte være igjen i magesekken ufrivillig opp igjen. Etterhvert begynner det å nærme seg fem på ettermiddagen. Jeg sitter, halvveis ligger i bakken, mens stegjernene sørger for at jeg ikke sklir nedover isen. Jeg gråter litt bak solbrillene, jeg er så sliten at jeg ikke får til noe annet. Jeg har gitt fra meg sekken, stoltheten også. Jeg er jo vanligvis en av de sterke, ikke den som trenger hjelp. Jeg får en terning med energigele, forsøker først forsiktig med en liten bit. Magen vrenger seg ikke, et godt tegn. Jeg klarer å få ned hele. Kroppen får det lille kicket den trenger til å fortsette å sette et ben foran det andre, sakte men sikkert nedover. En gelebit til får jeg i meg. Magen kverner, jeg er sulten. De andre har drukket øl hver dag, drukket kaffe, men ikke blitt dårlige i høyden. Kanskje skulle jeg ha reversert den sunne planen, eller kanskje innse at det er helt tilfeldig. Vi nærmer oss Pastukhov rocks, der skiene våre ligger. Stå på ski, det går jo fort, tenker jeg. De 800 meterne ned til Barrels og middag vil gå som en lek. Det er bare én hake ved planen. Bena stritter imot i hver sving. Jeg klarer tre før jeg må stoppe og hvile, tre til, hvile. Da jeg står foran hytta, har kommet vel ned, og ser opp på fjellet under stjernene, ja du, da må jeg rett og slett gråte litt. Jeg er så sliten, og så stolt, jeg har faktisk klart det.Vi tar feiringen på russisk vis, dagen etter nedkomsten. Vi er nede ved hotellet vårt i sivilisasjonen, og vodkaen står på bordet. Ja, ganske mye vodka står det på bordet. Før vi dro opp til Barrels møtte vi en dame fra Bangladesh, og hennes kvinnelige russiske guide. De feiret på samme hvis, de hadde nettopp kommet ned fra en vellykket tur til Elbrus. Damen skulle bli den første fra Bangladesh på alle Seven Summits. Jurij forteller oss om turen og kommer på et punkt inn på at de øvde på bruk av isøksen før toppstøtet. Jeg får meg en tankevekker:– Isøks, kan hun ikke bruke det? Hun må da i alle fall kunne såpass når hun skal på Everest?– Hun har allerede vært på Everest.Hvorfor går vi på høye fjell? Hvorfor drar vi langt av sted for å gjøre ting vi ikke kan? Kanskje er det viktig å spørre seg, kanskje er det bare sånn vi er. Jeg skrur i alle fall ned dunkdunkmusikken, setter helikopteret på bakken, skifilmen er ferdig. Vi drikker opp all vodkaen. Det er på tide å dra hjem. Men nye turdrømmer skapes på tur. Min høydesyke er raskt nok glemt, jeg vil opp i høyden. Dit hvor luften er tynn og utsikten diger!«Det er ingen voldsom lykkerus på toppen. Jeg har ikke inntatt mat siden frokost, og bare halve turen er unnagjort.» LES OGSÅ: Høye turmål REISE TIL ELBRUS For å reise til Russland må du ha visum. Det tar litt tid å søke om visum til Russland, så beregn i hvert fall to uker til det. Du kan få hurtigbehandling, men det er dobbelt så dyrt som normal behandlingstid. For å søke om visum må passet være gyldig i minst 6 måneder etter at visumet går ut. GuideGrenseområdene mot Georgia er et politisk betent område, og er stengt for sivile. Det er imidlertid i dalene her den gode skikjøringen befinner seg. Disse turene fungerer også som  akklimatisering. Vi valgte derfor å benytte oss av det lokale guideselskapet Pilgrim Tours, som kjenner systemet, og kunne få igjennom en innreisesøknad til disse områdene. Dette er svært vanskelig, om ikke umulig å få til på egenhånd. Vår guide Jurij var profesjonell, snakket godt engelsk, fikset transport til de ulike områdene og mat underveis på turen. Kanskje aller viktigst, han kunne kommunisere med militærgutta vi måtte forbi på vei inn i disse dalene, og de vi møtte på underveis på tur. www.pilgrim-tours.com. Elbrus er ikke et teknisk vanskelig fjell, og det er fullt mulig å komme seg til topps uten guide. For de fleste av oss var Elbrus det første møte med høye fjell, og det kan være vanskelig å vite hvordan kroppen reagerer på høyden. Vi hadde en god opplevelse med å ha med en erfaren kjentmann på selve toppdagen også. Budsjett: Reiser til høye fjell koster penger, men ikke nødvendigvis altfor mye. Planlegg godt, og bestill tidlig er mantraet for å spare penger på en slik reise. Dette må du ta med i kalkuleringen av budsjettet:FlyreiseVisumForsikringOppgradering av utstyrGuide – her inngår transport fra flyplassen og annen transport, mat (frokost og middag) og overnatting. Denne prisen vil også avhenge av hvor mange dere er i gruppa.Tips til guideLommepenger  Reise: Det er relativt enkelt å komme seg til Baksandalen, hvor du starter turen til Elbrus. Det går fly til Moskva fra Gardermoen. Fra Moskva følger en innenlandsflytur til Mineralnye Vody. Herfra er det en kjøretur på 4-5 timer til Baksandalen, avhengig av sjåfør og trafikk. Sesong: For vinterbestigninger av fjellet, og skikjøring i området rundt Elbrus, er slutten av mars til begynnelsen av april en fin tid å dra. Været er som regel ganske stabilt i denne perioden. På vår tur fra 22. mars til 4. april, var det fortsatt mulig å finne pudder i dalstrøkene inn mot Georgia, men mot slutten av turen var skisesongen på hell. Det er få andre som prøver seg på Elbrus vinterstid, så det er mulig å få fjellet for seg selv. Om sommeren er det vesentlig flere som prøver seg, opp mot 100 stykker om dagen. Været kan også være mer ustabilt sommerstid. Snøen blir varmet opp såpass om sommeren at det er mulig å stå på ski ned fra selve Elbrus. Om vinteren er underlaget så hardt at det kun er stegjern som gjelder.