Vi har så vidt bikket midten av april. Våren er i full gang i sør, vinteren er bare så vidt på hell i nord. Men Finnmark kunne ikke vist seg fra en bedre side. En uke med strålende sol fra skyfri himmel. Når du bor her oppe, vet du å sette pris på akkurat det. Du vet også at solkremen mest sannsynlig er gått ut på dato. Og ligger igjen hjemme.

LES OGSÅ: Padlepåske

Poenget med turen var hovedsakelig å prøve kajakken som pulk. Men det sier seg selv at når man kombinerer kajakk og ski, ligger alt til rette for en variert og spennende tur. Er det mulig, gitt at man har en del erfaring med kajakk fra før selvsagt, legge ut på en frisk vårtur med skiene på dekk? Burde ikke denne kombinasjonen åpne opp for turterreng og opplevelser som ligger litt utenfor det du vanligvis ville nå med bil?

FLERBRUK: På snø blir kajakken så mye mer. Den er også en pulk, en seng, hvilestol, tørkestativ, akebrett og spiseplass. En samlingsplass. Artikkelforfatteren er fornøyd. Foto: Anders Marken Bergland

Vi valgte å legge turen til Loppa og Kvænangen kommune, i grenseland mellom Troms og Finnmark. Et spennende område på mange måter. Over oss ruver Øksfjordjøkelen, Finnmarks største isbre. Den eneste på fastlands-Norge som kalver i sjøen. Vel, nesten i alle fall. Isen har trukket seg tilbake de senere år, så isen faller fra Øverisen og treffer Nerisen, og derfra ut i sjøen. Men et mektig skue er den uansett der den kommer krypende over den bratte fjellsiden. Isberg i varierende størrelser ligger og dupper i sjøen i det vi padler innover Jøkelfjorden og Isfjorden. Mens vi tar lunsj i fjæra, buldrer og smeller det i breen. Men ingen kalving denne gang.

SE OGSÅ: På naturens premisser

Saken fortsetter under bildet

PÅSKESTEMNING: Langfjorden er fin på denne tiden av året. Foto: Thomas Grant Olsen.

Det er nesten mørkt når vi omsider er ferdige med padling og fiske, og skal begi oss inn i Skalsadalen for å slå leir. Den første bakken tar motet fra meg. Det er sent, den er 40 meter og litt for bratt. Som eneste høne i flokken, og ganske liten i tillegg, var jeg spent på om jeg i det hele tatt ville klare å trekke kajakken opp der. Det var selvfølgelig ikke testet på forhånd, men det fikk gå. Det gikk ikke. Halvveis oppe i bakken sto valget mellom å få hjelp, eller følge med kajakken ned i fjæra. Heldigvis ble resten av dalen lettere.

Skalsadalen strekker seg omtrent sju kilometer fra Jøkelfjorden i sør til Langfjorden i nord. Mens den sørvendte siden av dalen stort sett er bratte vegger, innbyr den nordvendte siden til toppturer med sine snødekte og noe slakere fjell og daler. Vi var ikke vanskelige å be, og dermed ble det en overnatting ekstra ved Skalsavatnets utløp.

TOMMEL OPP: Sliteetappen oppover Skalsadalen unnagjort, og sola vinker farvl i det vi krysser fylkesgrensa inn i Finnmark. Foto: Erlend Marø

Ferden gjennom dalen var tung, men samtidig overraskende lett, sett i lys av den første bakken. Løypa bukter seg slakt opp og ned, og det ble mye tid til å analysere pulkene våre. Kajakkene vi brukte var av typen Prijon Seayak. De har en egenvekt på 25 – 30 kilo, og er 518 cm lang. Med full oppakning anslo vi vekta til 60-70 kilo eller mer. Det er altså en tung pulk. Men på snøen blir den så mye mer. En turkamerat, seng, hvilestol, tørkestativ, akebrett og spiseplass. En samlingsplass. Selv fullastet flyter den lett på snøen, og pakker du riktig er den veldig retningsstabil og følger villig i skisporet ditt. Det skal mye til før den går rundt!

Vil du lære å gå på fjellski? Se serien «Fjellskiskolen»: Lær fjellski på 1 - 2 - 3

Opp den siste, vel 70 meter lange, bratte bakken før vi var på toppen, gikk vi to og to på hver kajakk. Aldri har vel 330 høydemeter føltes som en større seier. Herfra var det bare nedover. Å kjøre kajakk med ski var utrolig gøy. Den var lett å styre både når man sto ved siden av, og satt fremme på den.

SKUMRINGSTIMEN: Fjorden er bak oss, fjellet foran. Kajakken er pakket om for landlivet, og Thomas tar sine første prøvende steg med sin nye pulk. Foto: Anders Marken Bergland

Dessverre var vi litt uheldige med veivalget på tur nedover, og havnet over ett bratt heng. Igjen var det blitt sent, vi var rimelig slitne, og det ble litt prøving og feiling før vi fant løsningen med å fire dem ned sidelengs. Før vi kom oss ut til havet i veiløse Langfjordhamn, hadde vi også lært at tett småskog ikke er det beste terrenget for en kajakk. Anders lærte derimot at det er utmerket kamuflasje for ett par skistaver. Som sikkert står der fortsatt.

SE OGSÅ: Lær deg eskimorulla

Nisa lekte i fjæra når vi sovnet, og fulgte oss på padleturen ut gjennom Langfjorden. Å padle med ski og brett på kajakken er ingen problem. Som sist stroppet vi alt godt fast framme på kajakken. Du vil ikke at skiutstyret forsvinner til bunns om du går rundt. Bindingene pakket vi inn i plast, og stålkanter smurte vi inn med fett for å hindre rustdannelse i kontakt med saltvann.

PAKKET OG KLAR: Ved å kombinere kajakk og ski, burde ikke denne kombinasjonen åpne for terreng og opplevelser litt utenom det vanlige? Vi måtte teste det ut. Foto: Erlend Marø

LES OGSÅ: Fatbike over vidda

Nesten fremme i Bergsfjord fant vi ut at snødekket så noen hakk bedre ut i Sør-Tverrfjord, på andre siden av fjorden. Ferga som skulle frakte oss til Øksfjord anløper jo uansett begge plassene tenkte vi. Dessverre for oss var eneste avgang allerede klokka 6 morgenen etter. Men vi rakk en siste tur opp til Kråkberget i timene før båten gikk. Anders denne gang måtte vinke farvel til padleåra, som sto godt plantet i snøskavlen.