ESSAY

Maria Kittilsen (27) er født med CP, men det er umulig å se. I praksis, så betyr det dårligere balanse, styrke, koordinasjon og litt spasmisitet. Maria har studert idrettspsykologi og drev med dans i mange år. Nå har det blitt mindre og mindre dans, og mer turer og aktiviteter i naturen. Maria har studert idrettspsykologi ved Norges Idrettshøgskole, nå bor hun i Bodø hvor hun studerer til å bli fengselbetjent. Les intervju med Maria

Se for deg fjell. Se for deg sjø. Se for deg solnedgang. Eller sol som aldri går ned. Nordlys på himmelen. Frisk bris i håret. Gleden av å være ute. Og så: fortell meg at du ikke liker det. At du ikke trenger det. Ikke vil ha det.

Du kan godt fortelle meg at du ikke mestrer. Eller ikke tør. Men fortell meg ei at du ikke vil. Eller ikke trenger. For i naturen er vi alle like. Der hører vi hjemme.

Jeg vokste opp med en idé om at jeg ikke var sterk nok, rask nok, tøff nok. Jeg vokste opp med en tanke om at jeg var svak. Svakere enn andre. Kanskje var jeg på sett og vis det. Jeg holdt ikke riktig følge, men hva gjorde vel det? Det jeg ikke visste var at alle andre er like hjelpeløse. Det vet jeg nå.

Naturen skåner ingen. Det finnes ingen forskjellsbehandling fra moder jord. Du kan ha så mye utstyr du vil, kurs i alt. Men når stormen kommer… Da er du hjelpeløs. Når steinene raser eller snøskredet velter over deg… Da spiller det ingen rolle hvem du er og hva du før har klart. Naturen vinner alltid. Mot naturen stiller vi likt. Vi er like svake. Og like sterke. Sterk og svak på samme tid. Kom deg ut. For der ute er du lik alle andre. Der er du like sterk. Selv om du føler deg svak. Det finnes ikke noe rett og galt, ikke noe hierarki. Du er verken sterkere eller svakere enn din egen tanke. Deg mot naturen. Deg mot deg selv. Din indre stemme. Naturen dømmer ikke. Naturen gir muligheter. Den ser ikke begrensninger. De er kun dine egne.

Nei, jeg kommer meg ikke på den høyeste fjelltopp. Eller drar på ekspedisjon med oppakning og mil etter mil foran meg. Høre hjemme derimot, det gjør jeg.

Ingen er funksjonshemma der ute. Det finnes ingen idealfunksjon. Det er ikke enten sterk eller svak. Du er begge på samme tid. Du er sterk i deg sjøl. Svak mot naturens krefter. Det er vi alle. Det er rom for alt. Og alle kan finne sitt rom. Kakao i solnedgang. Bål i hytteveggen. Klatre Mount Everest. Dø i et snøskred. Se midnattssola henge over sjøen. Rødvin på terrassen i sommerbris. En fallskjerm som ikke utløses, en kropp som treffer bakken. Nakenbad i skumringen. Fisketur. Rusletur. Eventyr. Katastrofe. Alt finnes der ute. Alle muligheter for dine føtter. DU velger. Og naturen velger for deg. Ingen andre.

Ikke noe sted hører vi mer hjemme. Enn der ute. I det fri. Paradis ligger for dine føtter. Så fortell meg ikke at du ikke kan eller vil. Nei, jeg kommer meg ikke på den høyeste fjelltopp. Eller drar på ekspedisjon med oppakning og mil etter mil foran meg. Nei, jeg kan ikke klare alt, jeg er ikke sterk nok til å holde følge med dem alle. Høre hjemme derimot, det gjør jeg. Like mye som dem. Like mye som deg. I naturen er vi alle fri. Og vi er alle like. Like nakne og hjelpeløse. Like ulike.

Og hva skjer så. Når noen ikke får mulighet. Eller ikke griper den mulighet som er der. Hva skjer når naturen blir fjern. Eller skremmende. Hva skjer hvis jeg låser deg inne og sier du ikke får. Er det først da du vet at du må. Eller er det da du mister alt håp om frihet. Hva skjer hvis noen fratar deg retten til å være menneske. Et menneske i kontakt med det aller mest naturlige. Det aller mest grunnleggende. Den jorda vi er født på. Den frihet som ligger for våre føtter. 

Hvem er du da? Uten frisk luft, kjølig bris, snøfnugg på tunga, sol som varmer, en mygg som kiler deg i øret, en fugl som kvitrer, torden i det fjerne. Hvem skal du da kunne være?

Lukk øynene. Drøm deg vekk. Til ditt paradis. Drøm deg vekk til din frihet. Kjenn vinden puste deg i fjeset. Stå på kanten av stupet og kjenn det kile i magen. Drøm deg dit hvor du er du og fullstendig fri. Fortell meg at det ikke er der ute. Og fortell meg at den som ikke får være der er fri. Fortell meg at den som er fratatt mulighet kan klare seg. Fortell meg at man kan klare seg uten. 

LES OGSÅ: Sensommer i Breheimen