– Jeg har trent meg såpass opp at det nesten ikke synes. Men noen vil nok tenke slik at «ok, hun er ikke så flink til å løpe». ­Men man er på sitt eget nivå. Jeg oppsøker ikke ekstreme turer, men er glad i å gå fra hytte til hytte og har blitt mer interessert i overnattingsturer med telt. Det å klare å bære med seg utstyr, å klare tung oppakning uten at man går så langt. I fjor sommer gikk jeg en tredagers telttur, det var en stor opplevelse å klare det, forteller hun. 

I essayet Frihet skriver hun at hun vokste opp med en idé om at hun ikke var sterk nok, rask nok, tøff nok. «Jeg vokste opp med en tanke om at jeg var svak. Svakere enn andre. Kanskje var jeg på sett og vis det.» 

Les Marias essay

– Jeg er vokst opp med hytte på fjellet og har alltid vært glad det, men det å være på lange turer gjorde at jeg ble mer sliten, jeg følte at jeg ikke klarte å holde følge. Helst ikke ville være med så mye på tur, forteller hun.

Gjennom studier i idrettspsykologi og dans ble hun gradvis tryggere, bedre trent fysisk, opplevde mestringen i naturen som gjorde at hun ble bitt av det. I mange år har dans vært en stor del av livet hennes, men det er fysisk krevende. Nå har hun begynt å leke seg med klatring, padling og skikjøring, hun prøver stadig nye aktiviteter som hun tidligere var redd for.   

«Det jeg liker så godt med naturen og å utfordre meg der, er at i naturen er vi alle mennesker.» 

Er det noe i dansen, som du også finner i naturen?

– ­Jeg tror det handler om det å finne sin plass her i verden. I dansen finner jeg rom for å være meg selv i min egen kropp. Der trenger jeg ikke å sammenligne meg selv med andre, det er rom for ulike uttrykk som kan formidles uansett utgangspunkt. Samtidig må man hele tiden utfordre seg selv fysisk. Nå er det blitt mindre og mindre dans og mer og mer turer i naturen. Dans er krevende fysisk, og når man ikke tåler så mye hard, fysisk trening. Hva da? Da blir naturen en form for erstatning for dansen. Det som blir vanskelig, er at det som er fysisk utfordrende for meg ikke alltid er så lett å fange opp, det med totalbelastning og overskuddet i hverdagen. 

Hva ønsker du at omgivelsene var bedre til å se og forstå?

– Jeg merker jo at det er i friluftslivet som i dans, at i prosjekter med folk med funksjonsnedsettelse, er det gjerne først og fremst noen som sitter i rullestol, eller som mangler en arm eller et bein man ser etter. Der havner jeg og andre med usynlig funksjonsnedsettelse mellom to stoler. Det jeg liker så godt med naturen og å utfordre meg der, er at i naturen er vi alle mennesker. Der kan jeg føle meg hjemme. Det å bli møtt med en holdning om at du kan få til alt du vil her i livet er vel og bra, men av og til handler det også om å godta, bli kjent med seg selv og virkelig forstå sine begrensninger. Ikke alle kan klare alt, sier hun.